Nasjonalt fagråd for historie har hvert år siden 2004 nominert Historisk Tidsskrift til nivå 2 i strid med kriterier som alle andre humanistiske fag følger. Einar Lie, historiker og forskningsdekan, reiser debatt om plasseringen. Han mener den kan være uheldig for fagets utvikling
EINAR LIE, PROFESSOR OG PRODEKAN, UNIVERSITETET I OSLO
einar.lie@iakh.uio.no
Det vekker oppmerksomhet ut over historiefaget at Historisk Tidsskrift (HT) er plassert på nivå 2 blant vitenskapelige tidsskrifter. Som professor i historie og forskningsdekan ved Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) ble jeg for et par måneder siden invitert av Nasjonalt fagråd for historie til å komme med synspunkter på denne plasseringen. Dette er en kort versjon av mine innledende ord,som falt i nokså karrig jord:
Som arbeidende historiker har jeg alltid hatt et positivt syn på HT. Det er gammelt og velholdt, det er samlende for norske historikere, og det gir en god adgang til nivå-2-publisering.
Etter hvert har jeg fått sterke betenkeligheter. Det første og det mest kompliserte går på kvaliteten på tidsskriftet, sammenliknet med andre. Jeg føler ikke noe behov for å «snakke ned» HT, men jeg opplever som tidsskriftleser at det er en veldig stor forskjell i originalitet, krav til teoretisk og metodisk refleksjon og tekstkvalitet i forhold til store internasjonale tidsskrifter.
Tidsskriftets faglig-tematiske innretting gjør meg også betenkt. HT kunne kanskje vært et topptidsskrift for forskning om norsk historie, slik Edda er et topptidsskrift for studier av nordisk litteratur. Men HT trykker også artikler om internasjonale forhold og internasjonale debatter. Dette er en del av HTs samlende rolle, at det er en kanal også for de historikere som har valgt å spesialisere seg på verden utenfor Norge. Men samtidig er det merkverdig å ha et norsk nivå-2-tidsskrift uten «aims and scope». En virkelig god artikkel om et spesifikt internasjonalt tema bør presenteres i et nivå-2-tidsskrift som (kan) leses av de forskerne som har spesialisert seg på feltet. Der ville man også lettere kunne finne kvalifiserte referees. Slik HT hittil er forvaltet, er det rett og slett et tidsskrift for norske historikere som skriver på norsk – om det de for tiden forsker på. Jeg synes ikke det kvalifiserer til nivå 2.
En tredje ettertanke ligger i innrettingen av artiklene. I et norsk tidsskrift trenger man i liten grad å anstrenge seg for å forklare hvorfor ens tema er viktig. Jeg har skrevet i flere internasjonale nivå-2-tidsskrifter om norske forhold. Min erfaring er at ingen er redd for norsk empiri. Men den må gjøres relevant. Begrunnelse i teori, eller gjennom komparative perspektiver, er i praksis påkrevd. Dette er intellektuelt anstrengende; men det gir artiklene en dimensjon som er viktig for kunnskapsproduksjonen omkring et norsk materiale.
En fjerde ettertanke ligger i den store plassen som HT opptar i norske historikeres publisering på høyeste nivå. For UiO-historikerne i siste fireårsperiode er omtrent to tredjedeler av artikkelpubliseringen på nivå 2 i HT. Kun tre personer har publisert i internasjonale nivå-2-tidsskrifter. Av publikasjonspoengene fra tidsskrifter i samme periode er nesten 40 prosent generert fra HT-publisering. Holder vi oss fortsatt til artiklene, genereres det nesten dobbelt så mange publikasjonspoeng fra norsk som fra internasjonal publisering. Også her er HT en viktig driver. Dette er en bekymring fordi historiefaget er veldig norsk i sin faglige innretting og kunne ha godt av å åpne seg mer mot omverdenen. Dette er ikke et originalt synspunkt fra min side, det var et sentralt punkt i rapporten fra den siste forskningsrådsevalueringen av historiefaget.
Den nasjonale orienteringen handler ikke bare om faglig innhold, men om nettverk og praksiser. Det er et trivielt faktum at man ikke inngår i levende internasjonale nettverk hvis man ikke publiserer på engelsk og deltar i internasjonale fagsammenhenger. Som ansvarlig for forskerutdanningen ved HF og leder for det nasjonale forskerutdanningsutvalget for HF-fag er det mitt inntrykk at færre historikere har utenlandsopphold i sine ph.d.-perioder enn tilsvarende i andre fag. Jeg har spurt meg om dette skyldes dårlige internasjonale nettverk for veiledernes del. Som ph.d.-student er man helt avhengig av en veileder og et fagmiljø som peker ut retningen og åpner dører. Det er også mitt inntrykk at de kursene det søkes finansiering til, har mindre internasjonal deltakelse og i mindre grad bygger på samarbeid med utenlandske institusjoner enn andre HF-fag.
Grunnene til alt dette er nok sammensatte. Men jeg føler meg ganske sikker på at et publiseringssystem som fremmer «norsk» tenkning og praksis, er en avgrenset, men ikke ubetydelig del av dette.
Dette er fagstrategiske spørsmål jeg vil oppfordre Nasjonalt fagråd til å tenke gjennom – selv om jeg ser at mange har interesser knyttet til dagens plassering av HT. Blant annet tildeler vi såkalte Småforskmidler på basis av publiseringspoeng. Men dette har også en annen side. Fra et fakultetsperspektiv er det ikke heldig at noen miljøer har en lettere vei til nivå-2-poeng enn andre.
Jeg skal avslutte med et sitat fra Universitets- og høgskolerådets utredning Vekt på forskning fra november 2004. «I noen fag publiserer man for det meste på norsk i Norge. Dette vil da være det normale på nivå 1, hvor det er forutsatt at fire av fem publikasjoner vil befinne seg. Nivå 2 bør da ikke representere et incentiv til flere publikasjoner på norsk i Norge, men til å publisere i kanaler som er møtesteder for flere lands forskning i emnet.»
Jeg tror dette har noe for seg, den gang som nå. På kort sikt er det nok bekvemt for historikerne å ha et nasjonalt tidsskrift som gir god tilgjengelighet til nivå 2. Men jeg tror ikke det er bra for historiefaget på lengre sikt.