Forskning

Debatt: Mindre fri forskning gir åpenhet, fornyelse og mangfold?

Forskningspolitikk har mottatt dette innlegget med reaksjoner på redaktørens synspunkter framsatt i lederen i Forskningspolitikk nr. 2, 2010. Redaktøren svarer på innlegget her.

Hvis du ønsker å delta i en debatt om fri forskning, send innlegg pr. e-post til fpol@nifu.no.

KRISTIAN GUNDERSEN, PROFESSOR, UNIVERSITETET I OSLO
kristian.gundersen@imbv.uio.no

Det er med en viss forbauselse man leser redaktør Egil Kalleruds angrep på fri forskning i en leder i Forskningspolitikk nr. 2/2010: «det er et åpent, og empirisk, spørsmål i hvilken grad mer fri forskning er et riktig og effektivt virkemiddel for fornyelse og mangfold. (…) det er minst like sannsynlig at en oppskalert ordning for fri forskning forsterker snarere enn løser problemet med manglende åpenhet, mangfold og fornyelse». Det er positivt at Kallerud etterlyser en mer empirisk basert forskningspolitikk. Skikkelig empiri har sannelig manglet i den mer teoretisk og ideologisk baserte styringsiver Kallerud og andre metaforskere har fremelsket gjennom de siste dekader, og som har gjort forskningen mer ufri.

Men hvor i all verden er Kalleruds empiriske grunnlag for de påstander han fremmer mot fri forskning? Mener han virkelig at mindre fri forskning vil gi mer åpenhet og fremme mangfold? Er det noen grunn til å tro at politisert eller byråkratisert temastyring i større grad fremmer åpenhet, fornyelse og mangfold? Er temastyring og oppdragsforskning noe som fremmer umodne fag eller lite etablerte forskningsgrupper slik Kallerud synes å ønske seg? Mener Kallerud at en konkurranse om den beste politiske tilpasningen er bedre enn konkurranse basert på de beste ideene? Det er vanskelig å se at det er noe empirisk eller teoretisk grunnlag for noe slikt. Derimot virker det rimelig å tro at om vi skalerer opp støtten til fri forskning fra en støtteprosent på under 10 til for eksempel 25 prosent vil også mindre etablerte grupper og yngre forskere lettere kunne få plass. Slik det nå er kan Kallerud ha rett i at det kun er plass for de aller, aller beste som har lange merittlister, i den utstrekning tilslag eller ikke tilslag mellom så fremragende prosjekter er noe mer enn et rent lotteri. Kallerud kan også ha rett i at mindre meritterte forskere tvinges til å drive bare oppdragsforskning fordi det er så lite frie midler, men representerer dette en politikk for åpenhet, fornyelse og mangfold?

Det er empiriske holdepunkter for at Norge har mindre fri forskning enn de fleste land, og rådet om mer fri forskning er nå samstemt fra forskningsmiljøene i inn- og utland. Hensikten med fri forskning er rett og slett å gi forskerne muligheten til å forfølge egne ideer. Jeg tror forskningsideer fra forskere er bedre enn de som skapes i politiske eller byråkratiske miljøer. Man behøver heller ikke mer enn elementær kunnskap i vitenskapshistorie for å finne et stort antall suksess-eksempler fra fri, forskerinitiert forskning. Jeg tviler på at Kallerud kan frembringe en tilsvarende empirisk eksempelsamling fra styrt forskning. Sant å si finnes det mange moteksempler, husker Kallerud Nixons «A cure for cancer within a decade», eller det norske kveiteprosjektet? Og hvor er det blitt av den norske månelandingen på Mongstad?