Jannecke Wiers-Jenssen og Elisabeth Hovdhaugen slo i Forskningspolitikk nr. 3, 2015 fast at «hvor mange timer studentene studerer per uke er et lite presist mål på kvalitet.» Jeg er enig, men bare delvis, sier Kunnskapsdepartementets statssekretær Bjørn Haugstad i dette svarinnlegget. Han mener at timer brukt på studier er et egnet mål på studiekvalitet, men kan selvsagt ikke brukes alene.
BJØRN HAUGSTAD, STATSSEKRETÆR, KUNNSKAPSDEPARTEMENTET
I en ellers lesverdig artikkel begår Wiers-Jenssen og Hovdhaugen tilsynelatende to feil: For det første glemmer de å skille mellom tilstrekkelig og nødvendig betingelse, og for det andre argumenterer de mot stråmenn.
Jeg skal ta det siste først: Både kunnskapsministeren og jeg har vært meget påpasselige med å ikke bruke resultatene fra studiebarometeret til å hevde at studentene er late, eller lignende betegnelser. Dette til tross for at studiebarometrene, basert på studentenes egenrapportering, viser at de bruker mindre enn 30 timer til studier per uke. Derimot har vi tolket tallene som uttrykk for manglende faglige ambisjoner fra universiteter og høyskoler på studentenes vegne, særlig når disse mindre enn 30 timer per uke belønnes med at 2/3 av karakterene som gis, er C eller bedre. Videre har ingen av oss påstått at det er noen lineær sammenheng mellom timer investert i studier og resultater i form av læringsutbytte.
Wiers-Jenssens og Hovdhaugens manglende sondring mellom tid brukt på studier som nødvendig og tilstrekkelig forutsetning for læring, er litt pussig. Den enkle responsen ville være å peke på at studier som nyter høy prestisje, også er kjent for å kreve mye av studentene, mens studier som nyter beskjeden prestisje, som regel ikke er kjent for å være krevende. Men det kan være andre årsaker til denne sammenhengen, så la oss heller gå til faglitteraturen. Der er det etter hvert ganske bred enighet om at utvikling av ekspertise i stor grad handler om å investere mye tid i det som kalles «deliberate practice», altså praksis som har som formål å utvikle ferdighetene. Et ganske tidlig bidrag var Herbert Simons og William Chases artikkel Skill in Chess, fra 1973 (American Scientist). En annen grunnlagsartikkel er «The role of deliberate practice in the acquisition of expert performance» av Ericsson, Krampe og Tesch-Römer fra 1993 (Psychological Review). En konklusjon i disse artiklene, og andre, er at utvikling av ekspertise fordrer betydelig investering av tid, og at det er avgjørende hvordan tiden benyttes. Det er fullt mulig å bruke 10 000 timer på en aktivitet uten å bli ekspert. For normalt utrustede personer er det derimot ikke mulig å bli ekspert uten å gå veien om betydelig målrettet innsats.
Overført til studier er budskapet enkelt: For det første må studentene studere for å lære. Altså, når alt annet er likt, vil en student som studerer mye, lære mer enn en som studerer lite. For det andre er det viktig at tiden brukes riktig. Derfor gir gode forelesninger mer læring enn dårlige forelesninger, mens vi har mye forskning omlæring som peker på at jo mer aktive studentene er i egen læringsprosess, jo mer og bedre lærer de. Så langt burde dette være ganske ukontroversielt.
Så er spørsmålet; kan vi da bruke studieintensitet som mål på kvalitet i et studium? Jeg mener ja, og legger da til grunn en antagelse om at det er vanskelig å få studenter til å bruke mer tid på et studium enn det de opplever som nødvendig og meningsfylt.
Studier hvor studentene bruker mye tid på å studere, må derfor antas å kjennetegnes av enten høye faglige ambisjoner eller inspirerende studieopplegg, eller en kombinasjon. Motsatt; studier hvor studentene kan regne med å få gode karakterer uten å bruke noe i nærheten av fulltid på å studere, kan neppe anses å ha høye faglige ambisjoner. Studier hvor studentene studerer lite, kombinert med høyt frafall eller dårlige karakterer, eller en kombinasjon av høyt frafall og dårlige karakterer, er neppe preget av høy kvalitet.
Ingenting av dette er til hinder for å anta at to studier som preges av temmelig lik studieinnsats, kan preges av ulik kvalitet. For eksempel kan eksterne faktorer spille positivt inn på studieinnsatsen, som for eksempel juristenes vektlegging av gode karakterer. En positiv konsekvens av dette er at det faglige ambisjonsnivået øker. Dersom man mener at faglige ambisjoner og forventet læringsutbytte er en sentral del av kvalitetsbegrepet i høyere utdanning, så scorer jusstudiet brukbart på dette kriteriet. Det er selvsagt ikke til hinder for at jusstudiet er kjent for å ha utfordringer knyttet til oppfølging av studentene. Dette er et annet ganske åpenbart kriterium for studiekvalitet.
Min konklusjon er derfor at timer brukt på studier per uke er en egnet indikator på studiekvalitet, men at den ikke kan benyttes alene.