Det har lenge vært en utbredt oppfatning at innovasjonsaktiviteten i norske bedrifter er lav sammenliknet med andre europeiske land. En ny metodeundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå (SSB) kan imidlertid endre på dette bildet. For det første finner SSB at bedriftenes tilbøyelighet til å svare at de har innovasjonsaktivitet er merkbart høyere når innovasjonsundersøkelsen gjennomføres som en separat undersøkelse og ikke kombinert med FoU-undersøkelsen. For det andre viser studien at andelen innovative bedrifter går betydelig opp når innovasjonsundersøkelsen er frivillig.
MARK KNELL, FORSKER, NIFU
mark.knell@nifu.no
ESPEN SOLBERG, SPESIALRÅDGIVER, NIFU
espen.solberg@nifu.no
I Norge er det SSB som gjennomfører både innovasjonsundersøkelsen og FoU-undersøkelsen for næringslivet. Til forskjell fra de fleste andre europeiske land er den norske innovasjonsundersøkelsen kombinert med FoU-undersøkelsen. I tillegg har den norske undersøkelsen lenge vært obligatorisk og med en langt høyere svarprosent enn i andre europeiske land. Det har derfor vært spekulert på om den norske måten undersøkelsen gjennomføres på, gir negative utslag med hensyn til andel innovative bedrifter.
Dobling av innovasjonsraten i Norge
SSB har nå undersøkt dette ved å gjennomføre en tilleggsundersøkelse hvor et utvalg bedrifter fikk et spørreskjema som kun inneholdt spørsmål om innovasjon, slik praksis er ellers i Europa. SSB testet også utslagene av om undersøkelsen er svarpliktig eller ikke. Resultatene er ganske oppsiktsvekkende: Andelen innovative bedrifter øker fra i underkant av 20 prosent til 30 prosent når innovasjonsundersøkelsen gjøres separat. Andelen går ytterligere opp til over 40 prosent når undersøkelsen gjøres frivillig. Med andre ord får vi til sammen en dobling av innovasjonsraten når vi justerer for disse to aspektene. Den alternative metoden gir også merkbart høyere tall når det gjelder innovasjonssamarbeid, organisatorisk innovasjon, markedsinnovasjon samt inntekter fra omsetning av innovative produkter.
I praksis betyr dette at resultatene fra den norske innovasjonsundersøkelsen ikke kan sammenliknes direkte med tallene fra tilsvarende undersøkelser i en del andre land. Det får igjen betydelige policyimplikasjoner. Hele oppfatningen av Norge som en «moderat innovatør» bunner jo i internasjonale sammenlikninger av innovasjonsdata. Norges lave skår på innovasjon kombinert med økonomisk suksess lå også til grunn for OECDs mye omtalte beskrivelse av det «norske paradokset» fra 2008 («the Norwegian Puzzle»). Dette begrepet har vært mye diskutert og belyst de siste årene. Deler av paradokset kan også forklares med strukturelle forhold. Men hvis innovasjonsaktiviteten i Norge egentlig er dobbelt så høy som tidligere antatt, er det kanskje ikke snakk om noe norsk paradoks i det hele tatt.
Mye taler for at den norske undersøkelsen gjenspeiler virkeligheten bedre enn undersøkelsene i mange andre land. Den norske innovasjonsundersøkelsen har en svarprosent på rundt 95 prosent, mens mange EU-land ligger på rundt 70 prosent. I noen sentrale land er svarprosenten endog betydelig lavere. Det varierer også hvorvidt undersøkelsen er obligatorisk og hvordan en eventuell svarplikt praktiseres. Selv om mange land etter hvert har innført obligatoriske undersøkelser, er det få land som har lovpålagt svarplikt med sanksjoner. Dessuten benytter de fleste land en kombinasjon av utvalgsundersøkelse og fulltelling i sine undersøkelser. Men landene varierer samtidig mye med hensyn til utvalgsmetode og hvor mange bedrifter som inngår i fulltellingen. Disse forskjellene er ikke trivielle. Det er åpenbart at man ved frivillige undersøkelser eller lav svarprosent risikerer å få et mer selektivt og skjevt utvalg av respondenter. Bedrifter som ikke har innovasjon, er naturlig nok mer tilbøyelige til å la være å svare på innovasjonsundersøkelsen, simpelthen fordi de anser undersøkelsen som irrelevant. Når svarprosenten varierer så mye, kan det forklare mye av forskjellene i landenes innovasjonsrate. Men det er neppe grunnlag for å doble innovasjonsraten i Norge sammenliknet med andre land. Forsøket med å gjøre undersøkelsen frivillig ga nemlig en svarprosent langt under snittet i Europa. Det betyr at Norge ville gått for langt i retning av overrapportering dersom innovasjonsundersøkelsen var helt frivillig. Det SSBs eksperiment forteller oss, er at svarprosent har betydning for innovasjonsandel og dermed for internasjonal sammenliknbarhet.
Avveiningen mellom kombinerte og separate FoU- og innovasjonsundersøkelser er et vanskeligere spørsmål å ta stilling til. I Norge har innovasjonsundersøkelsen vært kombinert med FoU-undersøkelsen for bedriftene siden 2001. En viktig årsak til at man i Norge slo sammen disse undersøkelsene, var at man ville unngå avvikende tall for FoU-utgifter fra de to ulike undersøkelsene. Ved å kombinere skjemaene sikrer man at bedriftene rapporterer konsistente tall for FoU-utgifter. Forenkling og redusert oppgavebyrde for bedriftene taler også for en felles undersøkelse. Men ofte er det uklarhet internt i bedriftene om hvem som skal svare på en felles FoU- og innovasjonsundersøkelse. Det har også vært antydet at svarene blir «farget» av spørreskjemaets slagside mot FoU, og at dette kan ha gått ut over rapporteringen av ikke-teknologisk innovasjon. Med separate skjema øker sjansene for at skjemaet blir sendt til og besvart av den enheten i bedriften som kjenner innovasjonsaktiviteten best. SSBs metodeundersøkelse viser således at andelen innovative foretak øker betydelig når innovasjonsundersøkelsen besvares separat. En full overgang til separate undersøkelser vil på den annen side innebære økte kostnader og økt oppgavebyrde for bedriftene. I tillegg er det usikkert om svarene objektivt sett blir bedre av en slik praksis.
Liknende erfaringer i USA og Danmark
Det er interessant å merke seg at både USA, Danmark og Nederland har gjort liknende erfaringer som Norge. USAs såkalte Business R&D and Innovation Survey (BRDIS) ble utført i regi av National Science Foundation (NSF) for perioden 2006 til 2008. Dette var også en obligatorisk og kombinert undersøkelse. Av de 1,5 millioner bedriftene som besvarte undersøkelsen, oppga bare 22 prosent av vareproduserende bedrifter at de hadde introdusert produkt- og/eller prosessinnovasjoner. Blant tjenestebedriftene var innovasjonsgraden enda lavere, med bare 8 prosent innovative bedrifter (NSF InfoBrief 11-300). For NSF var det både overraskende og urovekkende at innovasjonsraten i USA lå godt under gjennomsnittet i Europa. Men resultatene er egentlig ikke så overraskende når man tar i betraktning hvordan undersøkelsen ble gjennomført. For det første var den amerikanske undersøkelsen obligatorisk. Den bestod av 40 sider, hvorav kun én var spesifikt rettet mot innovasjon. Det faktum at undersøkelsen var obligatorisk, medførte at nærmere 80 prosent av bedriftene svarte, hvorav 92 prosent var bedrifter i tjenesteytende næringer. Den brede svarinngangen fra lite FoU-intensive næringer kan derfor ha bidratt til den lave innovasjonsraten i USA. Tilsvarende erfaringer har man også fra Danmark. I 2005 gikk Danmark over til å gjøre innovasjonsundersøkelsen obligatorisk, med den følge at svarprosenten gikk opp mens innovasjonsraten gikk ned.
Faren for skjevseleksjon er derfor et sentralt punkt i denne sammenhengen. Erfaringene fra Norge, Danmark og USA tyder på at de europeiske innovasjonsundersøkelsene kan ha vært gjenstand for skjevheter i seleksjonen av respondenter. Slik skjevseleksjon oppstår når respondentene i en spørreundersøkelse ikke er representative for populasjonen som helhet. Dette skaper problemer både for politikkutforming og for analyser av innovasjon. Slik vi ser det, har den norske innovasjonsundersøkelsen gjort mye for å unngå skjevseleksjon. Problemet er snarere at de norske tallene har vært sammenliknet med tall som i større grad kan bygge på feilseleksjon. Med andre ord kan de norske innovasjonstallene ligge nærmere virkeligheten enn tallene fra andre europeiske land.
Spørsmålet om skjevseleksjon står for øvrig sentralt i arbeidet til økonomen James Heckman. I 2000 fikk han Nobelprisen i økonomi for sitt arbeid rundt «development of theory and methods for analysing selective samples.» Kanskje bør funnene fra disse arbeidene benyttes i utformingen av framtidens innovasjonsundersøkelser.
SSBs metodeundersøkelse gir ikke hele svaret på den norske gåten, men den bringer utvilsomt en viktig brikke til puslespillet. En viktig lærdom er uansett at internasjonale sammenlikninger av innovasjonsaktivitet må brukes med store forbehold. Så kan man diskutere om innovasjonsnivået i Norge er underrapportert eller om det er nivået ellers i Europa som har vært overvurdert. Mye tyder på at det siste kan være tilfellet.
Artikkelen viser til rapporten Lars Wilhelmsen: A question of context: Assessing the impact of a separate innovation survey and of response rate on the measurement of innovation activity in Norway, Statistisk sentralbyrå, Notater/Document 51/2012.