Koronapandemien medførte en radikal omlegging til digital undervisning i høyere utdanning. Den direkte kontakten med studentene var imidlertid allerede delvis digitalisert. En spørreundersøkelse ved Høgskolen i Østfold viser at også denne relasjonen ble ytterligere digitalisert under pandemien, og at den medfører noen særlige utfordringer for de vitenskapelig ansatte.
Av førsteamanuensis Electa Woodbridge Behrens, førsteamanuensis Anette Christensen Lie-Jensen og førsteamanuensis Rannveig Røste, Høgskolen i Østfold
Hele 71 prosent oppgir at de besvarer henvendelser fra studentene utenom arbeidstid. De yngste og de kvinnelige ansatte er rammet av tilleggsarbeidet i størst grad. Erfaringene fra koronapandemien viser at det er behov for en økt bevissthet også rundt denne typen digitalisering av høyere utdanning.
Digitalisering av den direkte kontakten med studentene
Hvis vi ser noen år tilbake i tid, var det vanlig at de vitenskapelig ansatte ved universiteter og høgskoler hadde faste trefftider, da studentene kunne komme innom kontoret for spørsmål, veiledning og hjelp. I dag, i den ordinære campusbaserte studiehverdagen, henvender studentene seg ofte direkte til faglig ansvarlige og forelesere i pausene mellom undervisningsøktene, på vei inn i klasserommet og i andre uformelle øyeblikk.
Studentene har imidlertid også lenge hatt mulighet til å henvende seg direkte til sine forelesere via digitale plattformer som Canvas, e-post og sosiale medier. Digitaliseringen har således pågått løpende, og har nærmest ubemerket blitt en del av undervisningen i høyere utdanning. Denne delen av digitaliseringen av høyere utdanning kan slik fort bli utelatt fra debatten. Det er imidlertid noen forhold som påkaller et særlig behov for fokus på denne typen digitalisering av kontakt med studentene.
De digitale plattformene muliggjør en helt annen tilgjengelighet, langt ut over fas te trefftider og undervisningsøkter. Studentene kan ta kontakt når de ønsker og har behov for det. For vitenskapelig ansatte kan denne ubegrensede tilgjengeligheten være en utfordring dersom henvendelsene blir for mange og for hyppige, og dersom de opplever en forventning om å skulle svare umiddelbart selv om det går på bekostning av andre arbeidsoppgaver og fritid.
Vi har ønsket å undersøke hvordan digitaliseringen av den direkte kontakten har påvirket arbeidssituasjonen til vitenskapelig ansatte, og om forholdene har endret seg under koronapandemien.
Metode
Resultatene baserer seg på en spørreundersøkelse utført blant vitenskapelig ansatte ved Høgskolen i Østfold. Spørreundersøkelsen ble sendt ut ved utgangen av april 2021, og etter en purrerunde hadde totalt 113 personer besvart spørreskjemaet. Det tilsvarer en svarprosent på 27. Kjønnsog alderssammensetningen i utvalget var jevn.
Selve undersøkelsen inneholdt ti spørsmål. Svaralternativene var en blanding av avkrysningsspørsmål, holdningsskalaer og mulighet for skriftlig kommentar. Respondentenes anonymitet er ivaretatt ved utsendelsen og innhentingen av data.
Kommuniserer med studentene på fritiden
Resultatene fra undersøkelsen viser at et stort flertall av de vitenskapelig ansatte svarer på studentenes direkte henvendelser utenfor normert arbeidstid. Hele 40 prosent av respondentene oppgir at de ukentlig svarer på direkte henvendelser på kveldstid eller helg, mens 31 prosent gjør dette daglig (figur 1).
Den direkte kontakten med studentene foregår hyppigst ved bruk av de digitale plattformene jobb-e-post og læringsplattformen Canvas (figur 2). Sosiale medier benyttes i liten grad. Hele 62 prosent opplyser at de bruker telefon/SMS til direkte kontakt med studentene.
Svarene viser at mange ansatte kommuniserer med studentene gjennom flere kanaler. En årsak til det kan være at en digital kanal ikke oppleves som dekkende for ulike behov for kontakt. En annen årsak kan være at de ansatte svarer studentene gjennom de digitale foraene der studentene tar kontakt.
Høgskolen i Østfold har tilrettelagt for kommunikasjon med studentene via Canvas, og vi hadde derfor forventet at samtlige ansatte benytter Canvas til direkte kontakt under koronapandemien.
Et særlig overraskende funn er tallene for bruk av telefon, da det tilsvarende ikke tilrettelegges for telefonbruk. Høgskolen i Østfold har ikke telefonavtale for ansatte. Likevel synes telefon å være en foretrukket kontaktform for mange ansatte. En mulig fortolkning kan være at ansatte opplever et behov for å gjenskape det umiddelbare læringsformatet. En telefonsamtale kan føles mer «nært» enn å ta en videosamtale eller å sende en e-post og kan gi mulighet for å gjenskape den typen kontakt som ligger i den uformelle «å ta en prat på gangen».
Yngre ansatte mest tilgjengelige
Halvparten av respondentene oppgir at koronapandemien har endret på hvor ofte de svarer studentene utenfor arbeidstid.
Svarene viser at det er store forskjeller mellom de ulike aldersgruppene. Hele 62 prosent av de yngste ansatte oppgir at koronapandemien har endret på hvor ofte de svarer studentene utenfor normert arbeidstid. Resultatene viser at den opplevde endringen synes å avta med alder, og i den eldste aldersgruppen oppgir kun 32 prosent at koronapandemien har ført til at de i større grad svarer studentene på kveldstid og i helger.
Spørreundersøkelsen viser også at de yngste i større grad enn de eldre kollegaene opplever økte forventninger om at man svarer umiddelbart på direkte henvendelser. De opplever også forventninger om å svare umiddelbart til kollegaer og ledere. De eldre opplever derimot liten endring i forventningene til å svare, uavhengig av om det gjelder for studenter, kollegaer eller ledere. Årsaken til disse forskjellene mellom aldersgruppene kan være generasjonsforskjeller, men kan også forklares av erfaring og innarbeidede arbeidsformer.
Når vi ser nærmere på typen henvendelser, ser vi at de ansatte i alle aldersgrupper i størst grad svarer på faglige henvendelser. Det er imidlertid store forskjeller mellom hvordan aldersgruppene svarer studentene på praktiske og personlige henvendelser, der det igjen er de yngste aldersgruppene som er mest i kontakt med studentene (figur 3). De ansatte i yngre aldersgrupper kan slik fremstå som å sette mindre grenser for kontakten med studentene. Det kan også være slik at studentene henvender seg oftere med slike forespørsler til yngre enn til eldre ansatte.
Kjønnsforskjeller i grensedragningen mellom arbeid og fritid
Det er få forskjeller mellom hvordan kvinnelige og mannlige ansatte besvarer spørsmålene i undersøkelsen. Det er likevel ett spørsmål som skiller seg ut, der forskjellen mellom kjønnene er talende. Kvinnene opplever i større grad enn mennene at koronapandemien har gjort skillet mellom privat liv og arbeid vanskeligere (figur 4).
Dette funnet synes særlig relevant i forhold til at norske og internasjonale studier har påpekt at kvinner har opplevd grensedragningen mellom arbeid og fritid som vanskelig, og at det har vært en særlig utfordring for unge kvinner med omsorgsansvar for barn (jf. artikkel i forrige utgave av Forskningspolitikk). Disse studiene har også påpekt at kvinnene har opplevd at koronapandemien har rammet deres forskningsarbeid.
I vår spørreundersøkelse svarer hele 65 prosent at de opplever at de må kompensere for manglende fysisk kontakt med mer direkte kontakt med studentene. Dersom det er slik at de fleste opplever at de må kompensere i form av direkte kontakt, så må det bety at denne undervisningsoppgaven går på bekostning av andre arbeidsoppgaver, som for eksempel forskning.
Organisering av digitalt arbeid
Resultatene fra spørreundersøkelsen viser at vitenskapelig ansatte bruker mye tid på direkte kontakt med studentene, og at hele 71 prosent bruker av sin tid utenfor ordinær arbeidstid ukentlig eller oftere.
Våre funn samsvarer med flere norske og internasjonale studier som påpeker utfordringer for vitenskapelig ansatte under koronapandemien. Flere av disse studiene har fremhevet at koronapandemien særlig har vært vanskelig for kvinnelige ansatte.
Vår undersøkelse fant også at alder kan være et viktig moment. Det er ansatte i de yngste aldersgruppene som hyppigst svarer på studentenes direkte henvendelser. Det synes særlig viktig å undersøke nærmere hvordan man kan imøtegå disse skjevhetene i akademia, da den direkte digitale kontakten med studentene også fortsetter etter koronapandemien.
Vi har pekt på flere årsaker til at det kan være forskjeller mellom aldersgruppene blant de ansatte i den direkte kontakten med studentene. En viktig faktor kan være manglende erfaring med hva som er forventet, noe som gjør at de yngre ansatte yter mer enn nødvendig for både studenter, kollegaer og ledere.
Ytelsen kan henge sammen med mindre opplevd jobbsikkerhet. En annen årsak kan være at yngre ansatte har et annet forhold til digitale plattformer enn eldre ansatte, og at de både bruker digitale plattformer mer og har en annen oppfatning av hyppigheten i den forventede responsen. Det kan også skyldes egne erfaringer fra studietiden, hvor eldre kollegaer tilsvarende har lite erfaring med digitale plattformer.
Her er det flere mulige årsaker som bør undersøkes nærmere. Ikke minst er det viktig at atferden i ulike grupper av vitenskapelig ansatte undersøkes nærmere, slik at det ikke resulterer i utvikling av uønskede normer og store skjevheter blant de ansatte i akademia. Det bør også undersøkes i hvilken grad studentene rammes av store skjevheter i tilgjengeligheten til vitenskapelig ansatte.
Foto: Høgskolen i Østfold, Fredrikstad-campus (Bård Halvorsen, HiØ)