Lederartikkel av Per Koch, redaktør
EU-rapporten The Future of European Competitiveness, produsert av et team ledet av Italias tidligere statsminister, økonomen Mario Draghi, gir blant annet råd om hvordan Europa kan bruke forskning og utvikling i møtet med de store utfordringene verden står overfor.
Rapportens store tro på at forskning og innovasjon kan hjelpe oss ut av uføret har skapt begeistring i norske forsknings- og innovasjonspolitiske miljøer. Rapporten brukes til å argumentere for mer penger til forskning.
Rapporten inneholder en rekke interessante observasjoner om europeisk økonomi, miljø, samfunn og utfordringer. Problemet er at rapportens snevre samfunnsøkonomiske tilnærming, med et sterkt fokus på konkurransekraft, gjør at vi nok en gang ender opp med en lineær tilnærming til forskning og omstilling.
Rapporten refererer til the innovation pipeline. Økt satsing på fremragende forskning vil lede til entreprenørskap og innovasjon, noe som igjen vil gi økonomisk vekst, økt sysselsetting, mer velferd og borgere som har tillit til det økonomiske systemet rapporten tar som en selvfølge.
Problemet er at denne rammefortellingen har vært med på å skape det uføret vi er oppe i. Det gjelder alt fra en klimakrise drevet frem av en naiv tro på markedets magi til en økt skjevfordeling av vekstens frukter. Det siste har ført til mistillit til systemet, politisk polarisering med økt oppslutning om ekstremister.
Innovasjons-rør-metaforen gir også en feilaktig fremstilling av hvordan innovasjon og læring faktisk finner sted i næringsliv og samfunn og hva de største hindrene for relevant innovasjon er.
Ideen om at Europa bør være en enhetlig størrelse som konkurrerer med Kina og USA, og forestillingen om at Europa sakker akterut i forhold til de andre, dekker til det faktum at det er mange veier til nyskaping og omstilling. Noen veier er preget av forskning, andre av inkrementell innovasjon og andre igjen av relativt enkle læringsprosesser.
De nasjonale og regionale innovasjonssystemene har ulike sterke og svake sider. Som Norge har vist, kan du leve godt av råvarer om du evner å gjøre bruk av ny og avansert teknologi. Lykken ligger ikke nødvendigvis i å ha dominerende IKT-selskaper. USAs økonomi er heller ikke homogen.
USA har flere høyteknologiske selskaper, påpeker Draghi. Mange europeiske selskaper flytter både hovedkvarter og produksjon til USA. Men dette er like mye forårsaket av ulike regimer for reguleringer og beskatning som evnen til å frembringe og bruke avansert teknologi.
Å adoptere den amerikanske politikken kan føre til andre problemer som går på tvers av europeiske verdier og mål. Draghi innrømmer da også at dette er tilfellet, men klarer ikke å inkludere denne innsikten i sin forståelse av Europas fordeler og utfordringer.
Produktiviteten må økes, sier Draghi, og gir en god analyse av hvordan økt produktivitet som følger av automatisering, kan føre til sosial utstøting og fattigdom. Men den sosiale velferdspolitikken rapporten anbefaler, er ikke en integrert del av politikken. Den er et tillegg som skal korrigere for de problemene systemet produserer.
Konkurransemetaforen blir derfor for enkel og misvisende. Jeg kan ikke se at Draghi har dokumentert at Europa faktisk har et generelt «innovasjonsunderskudd».
Nå vil nok noen si at min kritikk er feilplassert. Draghi ble bedt om å se på konkurranseevnen, og det har han gjort. Men da er det kanskje noe galt med den måten EU-kommisjonen nærmer seg de store utfordringene på. De tar systemet for gitt og ber om råd om hvordan de kan berge det. De ser ikke kritisk på systemet i seg selv
Foto av Draghi: Nick Mon CC