Finn Lied (1916–2014) var motstandsmann, sivilingeniør og en grå eminense for industribygging og forskningspolitikk i sosialdemokratiets gullalder. Tore Lis biografi er et klokt portrett av et fascinerende, rikt livsløp. Boken er også en ypperlig inngang til norsk institutthistorie og forskningspolitikk i etterkrigstiden.
Av Vera Schwach, forsker 1, NIFU
Lied var industriminister i Trygve Brattelis arbeiderpartiregjering 1971–1972. Som statsråd var han pådriver for å opprette det statlige oljeselskapet Statoil (i dag Equinor). Likevel satte Lied enda tydeligere spor etter seg som forsker og især forskningsadministrator. Fra 1946 arbeidet han ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), datidens største norske forskningsinstitutt, fra 1957 som direktør, til han gikk av med pensjon i 1983, kun avbrutt av studieopphold og en kort statsrådtid.
Li vever i sin bok Lieds mangeårige engasjement for militær og sivil teknisk-industriell forskning, økonomisk politikk og samfunnsbygging sammen til en innsiktsfull helhet. Denne anmeldelsen legger vekt på Lieds forskningspolitiske engasjement og industribygging.
Et kompleks av forsvar og industri
Med sitt blikk på mannen utdyper Li Olav Njølstads og Olav Wickens FFIs institusjonshistorie: Kunnskap som våpen (1997). Militære forskningsinstitutter har i en rekke land sikret teknologi og kunnskap for militære behov. I Norge bidro Lied til at FFI også ble et viktig sted for sivil teknisk-industriell forskning i tiårene etter 1945. Instituttets sterke posisjon hang sammen med kvaliteten på utført forskning og utviklingsarbeid (FoU-arbeid).
En annen, men vesentlig faktor var ledelsens mening om hvordan naturvitenskapelig og teknologisk forskning og utviklingsarbeid skulle drives for å komme industrien til gode og utvikle avanserte bedrifter. Slik jeg ser det, var også FFIs direkte bevilgning fra, og selvstendige stilling under det viktige Forsvarsdepartementet, betydningsfull. FFI konkurrerte i liten grad om grunnbevilgning med andre forskningsinstitutter.
Lied forsto det viktige samvirket mellom teknologi og samfunn. Li peker på hvordan Lied løftet Arbeiderpartiet som forskningspolitisk aktør, og partiet løftet ham. (s. 131).
Hans egen stil var nøysomhet og hardt arbeid, en væremåte som kledde ledende strateger i det puritanske sosialdemokratiet godt. Lied omsatte sine faglige og politiske mål ved FFI og i det sentrale Norges teknisknaturvitenskapelige forskningsråd (NTNF), der Lied satt i rådsforsamlingen fra 1957 til 1984.
Lied var talsmann for en styringsideologi der kunnskapsinnsatsen og industripolitikken skulle rettes mot utvalgte områder med vekstpotensial, statlig styring og det å sikre kapital til vekstkraftige bedrifter. Dette programmet var knapt noen næringsnøytral politikk.
Et lite institutt for store ting
I internasjonal sammenheng var ikke FFI noe stort institutt. Men med ærgjerrige Lied i spissen satset FFI og fikk statlige penger til store prosjekter innenfor forskning og teknologi. Målet var å styrke Forsvarets kunnskapsgrunnlag og skape avanserte industrigrener.
Nytteverdien var både av alliansepolitisk, militær og sivil art. Skillelinjene mellom hensiktene var porøse: Lied så få hinder hindre. Lied la stor vekt på industrielt utviklingsarbeid, altså – U-en i FoU-en.
Li følger Lied på veien til Kongsberg våpenfabrikk som skulle, og ble, et teknologisk flaggskip for våpensystemer i samarbeid med FFI. Satellittkommunikasjon og romforskning var to andre felter der FoU-arbeid for militære og sivile interesser møttes. FFI var også utgangsstedet for den tidlige norske dataindustrien, Norsk Data.
Når Tore Li belyser visjonen om å bygge nøkkelbedrifter: Kongsberg våpenfabrikk, Simrad og Tandberg Radiofabrikk, trekker han veksler på tiår med historieforskning på norsk teknologihistorie og oppkomsten av en elektronikkindustri.
Fra elitens krets til interessegrupper og markedsmakt
Lied bidro til NTNFs og med den til den første forskningspolitiske utredningen i 1964. Li skriver imidlertid at Lied var mest opptatt av koblingen teknisk-industriell forskning og industri (s. 113) og hadde få ambisjoner om å meisle ut noen helhetlig politikk for et mangslungent forskningssystem. Det gikk glatt så lenge den teknisk-industrielle arenaen dominerte forskningspolitikken og moderniseringen av industrien rådde grunnen.
Som industriminister ville Lied utvide politikkens rolle, men 1970-årene ble ingen fortsettelse av 1960-tallets industribygging. Ikke bare gjorde en ny oljeindustri sitt inntog og endret næringslandskapet og den teknisk-industrielle forskningen. Sosiale spørsmål presset på, og samfunnsvitenskapene krevde sin plass i forskningspolitikken.
Tiåret ble også politisk preget av fremvoksende miljøinteresser, kvinnekamp og dessuten autoritetskritikk mot politiske og private eliter. Tiltroen til et «teknisk aristokrati », en opphøyd, nøytral elite av ekspertise, slike som Lied og kretsen rundt ham, ble kraftig svekket. Organiserte interesser fant veien til beslutningssentra og la grunnen for interessegrupper og en lobbyvirksomhet slik vi kjenner den i dag.
Arbeiderpartiets politiske posisjon og flertallsregjeringer ble avløst av mindretallsregjeringer og et styrket storting. Mange bedrifter kom i økonomiske vanskeligheter. En stykkevis subsidie- og støttepolitikk ble en temporær løsning, men ikke holdbar i lengden.
Konkursen i Tandberg Radiofabrikk i 1978, der Lied var styreformann, ble et næringspolitisk vendepunkt for ham. Både strandet visjonen om nøkkelbedriften Tandberg, og Lied reviderte sitt syn på statens styrende rolle. Han tok et oppgjør med motkonjunkturpolitikken og til orde for mer rammestyring. Li poengterer at Lied likevel i sin lange alderdom kritiserte den økonomdominerte politikken og de styringspraksisene som har karakterisert årene siden 1980, også under regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet.
Strategen av sin tid
Li portretterer livsløpet til en ledende person ved et forskningsinstitutt som inngikk i et forsvar–industri–energi-kompleks. Han klargjør fortjenestefullt hvordan Lied kombinerte fag, forskningspolitikk og næringsbygging, og hvordan arbeidet formet hans tankegang og virke.
Li evner dessuten å plassere Lied inn i en historisk samtid når han legger vekt på den teknologiske og politiske setting Lied opererte innenfor. Tore Lis bok bygger på grundige kilde- og litteraturstudier, og han kombinerer grundig kunnskap med en ypperlig penneføring. Det er en prestasjon. Alle med interesse for forskningspolitikk og norsk historie bør lese biografien om samfunnsbyggeren Finn Lied.
Topp foto: Finn Lied i 1972. (NTB)
Tore Li: Finn Lied. Motstandsmann og samfunnsbygger. Oslo 2023 (H. Aschehoug), 393 sider, illustrert, noteapparat, bibliografi og personregister.