I sin bok Pamper og opprørere. Den norske studentbevegelsens historie går Åsmund Borgen Gjerde svært grundig til verks for å gi oss innblikk i hvordan norske studenter har organisert seg, og hvordan studentpolitikken har endret seg, med hovedvekt på de siste 100 år.
Av Aslaug Louise Slette, forsker 2, NIFU
Hovedfoto: Daværende leder av Norsk Studentorganisasjon Ola Magnussen Rydje, etter budsjettforhandlingene på Stortinget 2013. Foto: Stian Stian Lysberg Solum, NTB
Ni epoker
I denne boka har Gjerde satt seg fore å undersøke de ulike virkemidlene som studentbevegelsen har benyttet for å nå sine mål i årenes løp. Han har valgt å beskrive studentbevegelsens historie i ni epoker. Gjerde tar oss gjennom studentbevegelsens forhistorie, opprettelsen av Norsk Studentsamband (NSS) i 1936, gjennom andre verdenskrig, kald krig, studentvekst, ulike omorganiseringer og sentrale milepæler, og helt frem til nåtiden.
Den som leser denne boka, får riktignok ikke bare studentbevegelsens historie. Historien flettes sammen med relevante hendelser i norsk utdanningspolitikk, som studentpolitikken har påvirket – eller selv har blitt påvirket av.
Slik sett er boka også en historie om lokalt så vel som nasjonalt studentdemokrati, studentvelferd, partipolitikk og mye mer. Enkeltpersoner som har bidratt til ulike milepæler, får sitt navn nevnt.
En 28 år gammel idé har blitt bok
I etterordet får vi vite at Gjerde, i sitt arbeid med boka, oppdaget at landstinget i Norsk Studentunion (NSU) allerede i 1996 gjorde et vedtak om å få utgitt en vitenskapelig fremstilling av organisasjonens historie.
Ikke bare er det flott at boka til slutt har blitt utgitt, men det er også interessant å tenke på hvor mye mer av historien som har fått komme med i boka, som en direkte følge av at utgivelsen drøyde noen ekstra år. Ikke minst gjelder dette sammenslåingen av NSU og Studentenes Landsforbund (StL) i 2010, til det vi i dag kjenner som Norsk studentorganisasjon (NSO).
Nøling om sammenslåing av NSU og StL
Man skulle kanskje tro at det å slå sammen NSU og StL til én stor studentorganisasjon, var et logisk svar på et ønske om å få mer gjennomslag for studentbevegelsen. Så enkelt var det imidlertid ikke. Sammenslåingsforsøkene preget de to organisasjonene over en lengre periode i nyere tid, og Gjerde skriver faktisk at omorganisering har vært et av de hyppigste diskusjonstemaene i studentpolitikken helt siden opprettelsen av NSS.
Bakgrunnen for ønsket om sammenslåing av NSU og StL på starten av 2000-tallet, var blant annet endringene i UH-sektoren. Institusjonene ble stadig likere hverandre. En annen grunn var at det ble stadig færre små institusjoner (ikke ulik dagens situasjon i sektoren). NSU og StL organiserte i utgangspunktet ulike typer studenter. NSUs medlemslag befant seg ved universiteter og vitenskapelige høyskoler, mens StLs medlemslag befant seg ved høyskolene.
Et tredje forsøk på sammenslåing, kan vi lese i Gjerdes bok, startet i 2005. Dette ble utløst av misnøye med statsbudsjettene – herunder daværende kunnskapsminister Øystein Djupedals innføring av det berømte «hvileskjæret» i norsk høyere utdanning. Både NSU og StL opplevde manglende gjennomslag for sin politikk, og kritikerne mente at dette skyldtes at de hadde sprikende krav, fremfor å jobbe sammen mot felles mål. Et forhandlingsutvalg la frem et forhandlingsresultat i 2007, og ledelsen i begge organisasjoner var tilhengere av sammenslåing. Samtidig var det skepsis blant medlemslagene i begge leirer. Avstemningene endte med at NSU stemte for sammenslåing, med én stemmes overvekt, mens StL (som hadde strengere flertallskrav i sine vedtekter), stemte mot.
Sammenslåing på fjerde forsøk – krevende oppstart
Etter at Stjernø-rapporten kom i 2008, der det ble foreslått ny struktur i høyere utdanning, ble det på nytt aktuelt med sammenslåing. NSU hadde i samme periode økonomiske problemer. Gjerde påpeker at det også kan ha vært med på å styrke ønsket om å få til sammenslåing.
Denne gangen ble det flertall i begge organisasjoner, og den 1. juli 2010 var den nye, felles studentorganisasjonen på plass (NSO). Gitt hvor lite detaljert Gjerde beskriver dette fjerde forsøket, kan man anta at tiden var (over-)moden for sammenslåing.
Han bruker derimot en del plass på å beskrive NSOs startvansker. NSO ble kritisert for sin politikk (eller påstått mangel på sådan), pengebruk og manglende synlighet. Gjerde kryssjekker denne sistnevnte påstanden med avisartikler fra Nasjonalbiblioteket, og finner at det kan ha vært en rimelig grunn for påstanden. Der NSU og StL i 2009 (siste år hver for seg) var nevnt i henholdsvis 400 og 308 utgaver av norske aviser, var NSO i 2011 (sitt første, fulle sammenslåtte år) nevnt i 205 utgaver. Det er riktignok ikke uproblematisk å telle på denne måten, påpeker Gjerde. Med inntoget av sosiale medier og nettavisen Khrono, samt at kun én, og ikke to organisasjoner omtaler samme sak, kompliseres bildet.
NSO preget av manglende gjennomslag
Etter hvert gikk det bedre, og NSO-leder for perioden 2013–2014, Ola Rydje, sa at vinden snudde på dette tidspunktet. Den gikk nå i studentenes favør. Som Gjerde påpeker, gjorde konsolideringen til et felles NSO at organiseringsspørsmålene kom noe mer i bakgrunnen.
Spørsmålet som likevel gjenstår, ifølge Gjerde, er om sammenslåingen førte til bedre gjennomslag. Han påpeker at det har vært et dynamisk forhold mellom opprør og moderate arbeidsformer, men at de siste tiårenes vellykkede strategier og effektive lobbyisme, har ført til at politikerne ikke er særlig lydhøre, fordi de ikke oppfatter studentbevegelsen som noen reell trussel. Gjerde spør om veteranene fra studentopprøret i 1993 har rett i at et opprør er eneste virkemiddel for å få gjennomslag for studentpolitiske krav.
Dette retoriske spørsmålet blir naturligvis hengende i lufta, men er nok et interessant spørsmål for nåtidens studentpolitikere, all den tid studiestøtten for mange ikke strekker til, og det er en tydelig mangel på studentboliger i enkelte deler av landet.
Studentbevegelsen «år for år»
I løpet av de seneste årene har vi blitt vant til å se Hurtigrutas seilas, så vel som ribbesteking, «minutt for minutt». Det er noe fint med sakte-TV. Det forteller en historie i sakte fart, der hver enkelt detalj kan komme frem. Samtidig er det mulig å gå litt til og fra, uten at det forstyrrer den lange fortellingen. Akkurat slik tenker jeg man kan betrakte eller angripe Gjerdes bok.
På en positiv måte får man overblikk over studentbevegelsens historie, jeg vil påstå nærmest «år for år», med rike detaljer som krever grundig kildearbeid. Med sine godt over 500 sider er boka lang, og teksten er informasjonsrik og faktabasert. Det er av stor historisk verdi at boka har blitt så detaljrik som den er.
Samtidig går boka seg nesten vill i alle detaljene – og enkelte steder er det nesten så man faller av den store, lange fortellingen. Som tidligere studentpolitiker i NSU, må jeg få si at det var gøy å lese om hendelser jeg selv har opplevd. Denne boka er nok derfor særlig en fulltreffer for alle studentbevegelsens pamper og opprørere der ute!