Kommunal- og moderniseringsdepartementet skal skrive en egen stortingsmelding om innovasjon i offentlig sektor. Mer hvordan kan man utvikle en politikk for omstilling i en verden som forandrer seg hele tiden og der gårsdagens løsninger ofte ikke svarer på fremtidens behov?
Norges forskningsråd, Forskningspolitikk og UNESCO tok initiativ til en egen fremtidsøvelse om norsk omstilling og velferdsbehov.
Av Per Koch, Forskningspolitikk
Foto: Elisabeth Gulbrandsen, Norges forskningsråd og Per Koch, Forskningspolitikk
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har tatt initiativ til en bred, åpen og kreativ prosess i forberedelsene til meldingen (se vår artikkel «Kommunal- og moderniseringsministeren ber om innspill til stortingsmelding om innovasjon i offentlig sektor»).
Forskningsrådet, UNESCO og Forskningspolitikk/NIFU kom denne prosessen i forkjøpet. Vi inviterte en rekke kreative mennesker fra offentlig sektor, råd og direktorater, næringsliv, interesseorganisasjoner og departementet selv til en brainstorming om fremtiden.
Workshopen hadde to formål: (1) Å teste ut bruk av fremtiden i en norsk policy-kontekst og (2) få frem innsikt og ideer om innovasjon i og for velferdstjenester og offentlig sektor.
I denne artikkelen vil jeg primært se på praksis. Senere kommer en artikkel om hva deltakerne kom frem med av innsikt og ideer.
Utfordringen
Både statsministeren og kommunal- og moderniseringsministeren har understreket behovet for omstilling av norsk økonomi og samfunn i møtet med en rekke utfordringer:
Olje- og gassnæringen får gradvis mindre betydning i norsk økonomi, noe som vil – med mindre vi gjør noe – føre til nedgang i eksportinntektene og reduserte skatteinntekter.
Dette kommer samtidig med at demografiske og sosiale forhold gjør at etterspørselen etter offentlige velferdstjenester vil bli større.
Alt dette skjer dessuten i en verden under rask endring: sosialt, kulturelt, økonomisk, miljømessig og politisk. I disse dager kan det se ut som om alle målstolpene flytter på seg samtidig.
Dette regnestykket går ikke opp. Man må gjøre noe med begge sider av ligningen: (1) Erstatte olje- og gass med ny eller fornyet næringsaktivitet og (2) få mer ut av de pengene som brukes på velferd, både i privat, offentlig og sivil sektor.
En ekstremt uoversiktlig fremtid
Fremskrivinger og prognoser basert på den gamle norske virkeligheten vil alltid være nyttige. De tvinger folk til å forberede seg på det som kommer. Både demografi-argumentet og olje-argumentet er basert på slike kunnskapsbaserte fremskrivinger.
Men disse metodene kommer gjerne til kort i møtet med samspillet mellom de mange utfordringene vi nå står overfor (slik som klima- og miljøkriser, folkevandringer, nasjonalistisk radikalisering, digitalisering og automatisering etc.). Framskrivingene vil under enhver omstendighet ikke kunne fortelle oss hva vi bør gjøre, bare at noe må gjøres.
Fremtidsalfabetisme
Det er derfor UNESCOs fremtid-sekspert Riel Miller har utviklet en egen metode for fremtidstenking, innenfor rammene av det han og hans internasjonale partnere kaller fremtidsalfabetisme (future literacy), det vil si evnen til å bruke forventninger om fremtiden på en kunnskapsbasert, kreativ og kritisk måte. Metoden er tilpasset policy-utvikling og andre strategiske prosesser.
Vi gjør alle bruk av fremtiden i våre liv – hver dag: «Skal jeg ta med paraply på jobb i dag?» «Hva slags utdanning må jeg ta om jeg har lyst til å jobbe med ungdom?» Selv katter har en form for fremtidskompetanse: «Den lyden tyder på at det er en mus i gresset. Jeg legger meg ned her jeg og venter på at den kommer forbi.»
Ingen kan forutsi fremtiden
Selv ikke den hverdagslige fremtidskompetansen er basert på evnen til å forutsi fremtiden. Ingen kan forutsi fremtiden – i hvert fall ikke med noen stor sikkerhet. I stedet kan vi forestille oss ulike mulige fremtider og se for oss hvordan vi kan håndtere de utfordringene som kan komme. Regn gir behov for paraply. Sol gir behov for solkrem.
På det innovasjonspolitiske området står vi imidlertid overfor enormt komplekse systemer – kulturelle, økonomiske og miljømessige – der de omstillingene vi setter i gang og de innovasjonene vi tar i bruk er med på å endre den fremtiden vi forsøker å forberede oss på. Det gjør et enda vanskeligere å spå. Det er ikke sikkert vi får bruk for paraplyer i 2040. Kanskje vi har funnet andre måter å sikre oss mot solen på.
Poenget med Riel Millers metode er derfor ikke å forutsi fremtiden. Poenget med kreativt å forestille seg nye muligheter og nye utfordringer innenfor rammene av nye fortellinger om fremtiden, er at disse prosessene gjør oss bedre i stand til å stille kritiske spørsmål til det vi gjør i dag.
Prosessene stikker hull på fordommer og vanetenkning, bringer folk ut av komfortsonen, stimulerer dem til å komme frem med andre løsninger og identifisere nye muligheter.
Metoden har allerede vært brukt i Norge, av både Norges forskningsråd og Innovasjon Norge.
Samlingen hos Norges forskningsråd
I overkant av 30 mennesker med ulike koblinger til velferd og innovasjon i og for offentlig sektor deltok på workshoper i Norges forskningsråds lokaler den 29. og 30. mail. Deltakerne representerte seg selv, sine egne erfaringer og sin egen ekspertise, ikke de institusjonene de kom fra.
Oppgaven ble presentert på følgende måte:
«In this Futures Literacy Laboratory (FLL) you will be asked to think about collective action in Norway in 2040. You will explore questions like, how do the people living in Norway in 2040 decide to do things together, such as set laws, run public programs, establish norms?»
Deltakerne ble fordelt på grupper, der hver gruppe ble bedt om å gjennomføre tre øvelser.
Fra det sannsynlige, via håp, til det uventede
I den første øvelsen ble deltakerne bedt om å lage oppslag og historier om hvordan Norge (og verden) ser ut i 2040 ut i fra det de forstår som realistiske forventninger – hva de tror er sannsynlig.
Allerede i denne fasen av prosessen kunne vi se hvordan ulike innspill fikk deltakerne til å komme med nye ideer og nye forslag til hvordan utfordringer kan møtes og muligheter utnyttes. Ettersom deltakerne kom fra ulike bakgrunner og hadde ulike erfaringer, kunne en persons beskrivelse av 2040 trigge nye ideer hos flere av de andre.
Men i denne første fasen var vi alle bundet av det vi kollektivt tror er realistisk og det legger visse begrensninger på tenkingen. Det er vanskelig å komme seg ut av boksen på denne måten – vanskelig å forestille seg det uventede.
Denne første øvelsen ble derfor beriket med en lignende sesjon, der deltakerne ble bedt om å komme med beskrivelser av det Norge de ønsker å se i 2040, uavhengig av realisme. Som i første øvelse ble de bedt om å skrive ned avisoverskrifter, situasjonsbeskrivelser, sitater og metaforer på post-it lapper som ble limt opp på veggen. Gjennom å forklare lappenes innhold stimulerte så deltakerne de andre til debatt.
Hensikten med en «håpsøvelse» av denne typen er å få de som er med til å klargjøre sine drømmer og idealer, noe som gjør det lettere å svare på spørsmål som: «Hvor er det vi egentlig ønsker å gå?» «Hva er det vi ønsker for våre barn og barnebarn?»
Å artikulere drømmer på denne måten, gjør det lettere å stille det helt essensielle spørsmålet: «Er det da faktisk slik at dagens politikk og praksis vil føre til at vi når disse målene?»
Reframing
Men selv dette bringer oss ikke nødvendigvis ut av boksen. For å få til det har Riel og hans fagfeller utviklet noe han kaller reframing (omfortelling).
Dette er den virkelig vanskelige delen av øvelsen, for her er oppgaven å komme opp med ideer, forestillinger og nye måter å gjøre ting på som går på tvers av tilvante forestillinger og det de fleste av oss tenker på som «normalt» og «mulig».
Men i en verden der den amerikanske presidenten sier at EU og NATO er skapt for å lure USA, er det helt åpenbart behov for prosesser som setter oss bedre i stand til å forberede oss på det helt uventede.
Og i en verden der menneskets skaperkraft gang på gang har vist at innovasjon og nytenking både kan forbedre og undergrave menneskenes lykke, selvrealisering og felleskap på helt uventede måter, er det behov for mennesker som kan vurdere både konsekvenser og muligheter som følger av ulike scenarier.
Riel Miller kastet deltakerene ut på dypt vann ved å presentere dem for et 2040 som bryter med svært mange av de forutsetningene folk flest tar for gitt i møtet med fremtiden.
Han presenterte det han kaller The Learning Intensive Society. Det er ikke rom for en beskrivelse av dette scenariet i denne artikkelen, men kort sagt representerer det en fremtid der økonomien og samfunnet er basert på den enkeltes kunnskap og kreativitet, på en slik måte at en rekke institusjoner vi ser på som selvfølgelige er svekket eller blitt borte.
Hvis det ikke finnes kommuner eller bedrifter i dagens betydning av ordene, hva gjør vi da?
Igjen: Poenget er ikke at dette motscenariet gir et realistisk bilde av hva som vil komme til å skje. Poenget er at scenariet tvinger deltakerne til å komme frem med nye måter å gjøre ting på, ideer og konsepter som kan brukes til å rekalibrere forventninger, forestillinger og mål i arbeidet med – for eksempel – en stortingsmelding.
I neste artikkel vil vi presentere noen av de ideene som ble utviklet på seminaret.
Se også «To Think About the Future in a Changing World – An Interview with Riel Miller.»
Riel Miller har helt nylig publisert en bok om metoden Transforming the Future, Anticipation in the 21st Century (gratis tilgang). Denne boken inneholder også et kapittel om Innovasjon Norges samarbeid med UNESCO.
Celebrating uncertainty
«People who participate in FLL [future literacy laboratories] discover that the futures we are constantly imagining are powerful factors shaping what we pay attention to and which assumptions we use to justify the decisions we make in the present. A better grasp of why and how to imagine the future helps to clarify why we notice some things and not others, why we decide some things are important and not others.
This means that at a minimum being more Futures Literate, knowing how to ‘use-the-future’ in more explicit and systematic fashion, provides clearer and potentially more analytically rigorous inputs to decision making processes.
But perhaps even more importantly a better understanding of the nature and role of anticipatory systems might make it easier to take advantage of emergent novelty. In other words, a better command of why and how to ‘use-the-future’ can make it easier to take advantage of the only constant we know, change, and help us to celebrate instead of fear uncertainty.»
Riel Miller