Thomas Kuhn endret forskersamfunnets forståelse av vitenskap på en radikal måte.
Per Koch, Forskningspolitikk
Frem til 1962 var den rådende oppfatningen om den moderne vitenskapens natur at den representerte en kontinuerlig akkumulasjon av ny viten frem mot et stadig riktigere bilde av den virkelige verden og dens lover. Med et objektivt, distansert og kritisk blikk motbeviser forskerne feilaktige hypoteser og teorier.
Men i 1962 kom boken The Structure of Scientific Revolutions av fysikeren Thomas Kuhn ut, og med den ble vår forståelse av vitenskapens natur langt mer komplisert.
Kuhn mente den tradisjonelle fortellingen ga mening innenfor det han kalte paradigmer:
“A paradigm is what the members of a scientific community share, and conversely, a scientific community consists of men (sic!) who share a paradigm.”
Når en skole dominerer et fagfelt, snakker vi om normalvitenskap. Normalvitenskapen begrenses av hva det er rimelig å spørre om innenfor paradigmet. Poenget er ikke å komme frem med noe radikalt nytt.
Men av og til er et problem så gjenstridig at det ikke kan løses innenfor paradigmet. Det er i slike uønskede kriser at noen kreative og modige forskere kan sette karrieren på spill og utfordrer forskersamfunnets selvfølgeligheter. Etter en revolusjonær fase med teoretisk debatt og konkurrerende skoler vil til sist et nytt paradigme dominere, ikke fordi det er sannere enn de andre, mente Kuhn, men fordi det løser de problemene som førte det forrige ut i krisen. Ptolemeus utfordres av Copernicus, Aristoteles av Newton, Newton av Einstein osv.
62 år etter at boken kom ut kjemper vi fortsatt med konsekvensene av denne boken og andre vitenskapshistoriske og filosofiske verker lik den. Hva er virkelig virkelig når forskerne er så bundet av paradigmenes begrensninger? Og vi har fortsatt ingen forskningspolitikk for paradigmeskifter.
Bilde: AI generert/Adobe