Ubåtvraket med ca. 60 tonn kvikksølv som ligger på 150 meters dyp utenfor Fedje, er en nyttig prøvestein for vitenskapsbasert miljøpolitikk. Sammenliknet med globale utfordringer som klimautviklingen er kvikksølvet på Fedje et enkelt miljøproblem. Men det kan likevel bidra mye til forståelsen av føre-var-prinsippet.
Nils Roll-Hansen, vitenskapshistoriker
Knut Bjørlykke, geolog
Per Aagaard, geolog
Jørgen Stenersen, toksikolog
Et uholdbart katastrofescenario
Matthias Kaiser kritiserte i Forskningspolitikk 4/2019 Kystverket for anbefalingen om å dekke til snarere enn å hente opp ubåten og kvikksølvet. Han hevdet at denne anbefalingen bygget på en uholdbar risikoanalyse og avslørte manglende faglig kompetanse. Som belegg lanserte han sitt eget katastrofescenario om hvordan kvikksølvet kunne lekke ut i havvannet «like sannsynlig i neste uke som om 200 år». Og hvordan dette kunne forgifte ikke bare sjøen ved Fedje, men store deler av Atlanterhavet.
Kaiser hevdet at Kystverkets håndtering av kvikksølvproblemet på Fedje er et eksempel på hvordan embetsverkets kunnskaper ikke strekker til i miljøpolitiske spørsmål, og at vi derfor trenger å etablere et system for rådgivning fra akademiske institusjoner med høy vitenskapelig kompetanse.
Vi kritiserte Kaiser i et innlegg som ble publisert på hjemmesiden til Forskningspolitikk 2. februar i år. Der pekte vi på at hans katastrofescenario var uholdbart. Det er ikke «vitenskapelig plausibelt», slik føre-var-prinsippet forutsetter. For det første vil det ta mange år for kvikksølvet å løses opp i havvannet, og for det andre vil det bli fordelt i store vannmasser og bare gi en ubetydelig økning i forhold til det kvikksølvet som allerede finnes der.
Sammen med to kolleger fra Universitetet i Bergen avviste Kaiser vår kritikk i et innlegg på Forskningspolitikks hjemmeside 12. februar. Kaiser er professor i vitenskapsteori. Hans to kolleger, Anders Goksøyr og Einar Sletten, er professorer i henholdsvis miljøtoksikologi og kjemi.) De hevdet at det er «fullstendig irrelevant» hvor lang tid det tar for kvikksølvet å løses opp i havvannet, og de mente at selv en ganske liten økning i konsentrasjonen av et giftig stoff er skadelig og ubetinget må unngås. (De to innleggene ble presentert i papirutgaven av Forskningspolitikk 1/2020 i betydelig forkortet form. For en god forståelse av argumentasjonen bør man lese de fullstendige versjonene som finnes på bladets nettsider.)
Føre-var-prinsippet er kunnskapsbasert
Etter vårt syn mangler innlegget fra de tre forståelse av et grunnleggende prinsipp i miljøtoksikologi, nemlig at mengden av et potensielt giftig stoff er helt avgjørende for eventuelle skadevirkninger. Giftige stoffer finnes overalt, men i de fleste tilfellene er konsentrasjonen så lav at vi regner forekomsten som ufarlig. Det er vanlig å se på havets nåværende innhold av kvikksølv på denne måten. Og vi har vanskelig for å forstå hvorfor Kaiser og hans to kolleger kaller dette for «pervertert tenkning».
Det finnes mange potensielt giftige stoffer i havet. I den forstand kan vi si at havet er forurenset. Og det følger rent logisk at dersom mer av et slikt stoff slipper ut i havet, så øker forurensningen. Men det er hverken mulig eller ønskelig fullstendig å stoppe tilførselen av alle slike stoffer. Et stoff som er giftig i høy konsentrasjon, kan samtidig være ganske ufarlig, eller til og med et helt nødvendig næringsstoff, i lav konsentrasjon. Derfor er det helt utilstrekkelig å vise til et vagt prinsipp om at «vi må gjøre alt vi kan for å unngå videre forurensning» av havet. Også for kvikksølv er det nødvendig med en mer presis begrunnelse. UNESCO-definisjonen av føre-var-prinsippet viser uttrykkelig til behovet for en slik begrunnelse.
Kanskje er det for mye forlangt at de tre skal konkretisere sin argumentasjon med et katastrofescenario. Men de burde i det minste kunne gi et klart svar på to spørsmål. For det første: Hvordan kan det være «fullstendig irrelevant» hvor lang tid det tar for kvikksølvet å komme over i havvannet? Dette er jo en dynamisk prosess, hvor tiden er avgjørende for hvor mye som slippes ut. Og for det andre: Hvordan kan det være uten betydning at de 60 tonnene ved Fedje er en svært liten mengde i forhold til kvikksølvet som allerede finnes i havet?
Det er viktig å se forurensning og andre miljøproblemer i lys av geologiske prosesser. Kvikksølv blir hele tiden både tilført og fjernet fra havvannet. Forvitring av bergarter på land er en viktig kilde. Forbrenning av kull har også spilt en betydelig rolle. Samtidig fjernes kvikksølv fra havvannet ved adsorpsjon på leirmineraler og organisk materiale og gjennom utfelling som sulfid på havbunnen. Den gjennomsnittlige oppholdstiden for kvikksølv i havet er bare noen få hundre år. Med en så rask utveksling skal det store tilførsler til for å endre konsentrasjonen. Kvikksølvet fra ubåten på Fedje betyr meget lite.
Vitenskap, politikk og filosofi
Vitenskapelig rådgiving i vid forstand (science advice) består i å formidle vitenskapelig kunnskap til politikk og allmenhet. For å oppfylle denne delen av vitenskapens samfunnsansvar er det viktig at forskere bidrar med sin fagkunnskap i offentlig politisk debatt. På et så bredt tverrfaglig felt som miljøpolitikk er dette spesielt krevende. Det trenges god forståelse av hva de forskjellige fagene kan bidra med av politisk relevant kunnskap. For eksempel er det stor forskjell mellom filosofi og kjemi.
Tydeligvis er det abstrakt filosofisk tankegang som har overtaket i svaret fra Kaiser og hans to kolleger. De mistolker vårt syn og polemiserer friskt mot en beleilig stråmann. For selvfølgelig mener vi at diskusjonen om heving av ubåten dreier seg om mer enn vitenskapelige fakta. Og selvfølgelig holder vi fast ved at vitenskapen har en «universell» gyldighet. Imidlertid legger vi også stor vekt på at god forståelse av faktiske forhold er en nødvendig forutsetning for en fornuftig etisk og politisk diskusjon.
Det virker som om Kaiser og hans to kolleger ikke tar empirisk vitenskapelig kunnskap helt alvorlig. De avviser på et nokså bastant og overfladisk vis vår kritikk av Kaisers katastrofescenario og hevder så at «etikken er utslagsgivende». Mener de at det ikke er så nøye med vitenskapelige fakta?
Mot slutten av sitt innlegg gjør de tre noen sammenlikninger som er lite overbevisende. For eksempel ser de ingen vesentlig forskjell mellom ubåten på Fedje og global oppvarming når det gjelder politisk rådgivning. Imidlertid er det første et geografisk lokalisert problem som skal løses innenfor et nasjonalt politisk system, mens det andre er et sammensatt og globalt fordelt problem som må løses på internasjonalt nivå.
Så vidt vi kan se fører dette til stor forskjell i behovet for politisk rådgivning. Den avsluttende analogien mellom Fukushima og Fedje er også luftig. At et atomkraftverk kommer i trøbbel og radioaktivt stoff slipper ut når det overskylles av en flodbølge, er slett ikke i strid med vel etablert vitenskapelig kunnskap. Men hva er likheten med situasjonen ved Fedje?
Vi har alle noe å lære av kvikksølvubåten på Fedje. Våre kolleger i Bergen konkluderer med å minne om tilværelsens fundamentale usikkerhet, «shit happens». Vi tror, som Kystverket, at det tross alt er litt mer å hente enn slik enkel og robust folkelig visdom.
Foto: En tysk ubåt sank utenfor Fedje i Hordaland under andre verdenskrig og mange frykter at den vil slippe ut kvikksølv. Bakgrunnsfoto Baiaz, Frimerke fra cliff.