Svaret er nei. Selv om Norge har vært gjennom grunnleggende omstillinger av samfunnet tidligere, vil det grønne og digitale skiftet kreve en ny type grep fra politikerne.
Av Carina Hundhammer, leder for høyere utdanning og forskning, Abelia
Vi klarte det da vi fant oljen på norsk sokkel. Og vi klarte det igjen da pandemien rammet oss. Vi samlet oss og løste oppgavene vi sto overfor, ved å skaffe oss nødvendig kunnskap, bit for bit. Men den neste omstillingen vi må gjennom; å løse klimakrisen og samtidig redde velferdsstaten når oljeinntektene faller, blir annerledes.
Utfordringene som venter nå, er nasjonale og overnasjonale på en gang. Og de vil endre Norge og verden radikalt.
Skal vi få til bærekraftige løsninger og skape det nye næringslivet vi har behov for – altså lykkes med et grønt og digitalt skifte vi kan leve av – trengs noe helt nytt på feltet politikkutforming. Ambisjonene til et enkelt departement eller en enkelt politiker, vil nå kreve en bredere forankring og et samspill vi ikke har sett tidligere.
Politikken må bli som et langt parti sjakk
Når pandemien nå er over i en ny fase, må vi omgående ta tak i den delen av fremtiden som ligger litt lenger foran oss. Vi må skape tverrpolitiske initiativ som krever at politikerne blir mer opptatt av konkrete satsninger og prioriteringer som bygger fremtidens Norge.
Kort sagt: Politikerne må i større grad bli opptatt av resultater som kommer etter at en stortingsperiode er over. Altså ikke bare være opptatt av kortsiktige politiske poeng.
De må tørre å prioritere etter norske fortrinn og velge ut enkelte områder. Dette krever mot av dem som skal gjøre det. De må bygge politikk rundt utvalgte samfunnsutfordringer. Og politikken må bli mer lik et langt parti sjakk.
Missions eller målrettede samfunnsoppdrag har blitt det populære navnet på håndtering av de samfunnsutfordringene som enkeltland og verden nå står overfor.
Likheten mellom missions og sjakk er at første trekk ikke er tilfeldig, men en del av et spill der planene er lagt for de neste 50 trekkene fremover. Det går an å innkassere noen deltriumfer på veien. Men seieren dras som kjent ikke i land før kongen er sjakk matt.
Som i langsjakken krever også missions strategisk tenkning, satsing, utholdenhet og mot til å ta risiko for å vinne til slutt.
Hvilke verdikjeder skal vi bygge videre på? Hvilke strategier skal gjelde? Begge deler må forankres nasjonalt ved at ett enkelt departements arbeid bare blir en brikke i det totale spillet. Det vi trenger, er en tverrpolitisk strategi som ser politikkområder av typen arbeidslivs-, nærings- og regionalpolitikk i sammenheng med forskningspolitikken.
Det største spørsmålet er om Norge er rigget for dette, eller om politiske poengseire og kortsiktig gevinst fortsatt vil gjelde.
Samfunnsavtaler krever mot
En politikk der nasjonale utfordringer er styrende og tverrpolitiske strategier viser vei, vil naturlig nok kreve at politikerne samhandler på tvers av sektorer og fag i mye større grad enn i dag.
I tillegg trengs det vi kan omtale som «samfunnsavtaler» – forpliktende avtaler om prioriteringer – mellom de mest sentrale aktørene i norsk næringsliv og offentlig sektor. Offentlig–privat samarbeid må tas til nye høyder, og politikken må bygge opp under satsinger, slik at vi får utløst risikovillighet og skapt forutsigbare rammevilkår.
EU tok liknende grep etter finanskrisen i 2009. EU-kommisjonen satte blant annet i gang et forsknings- og innovasjonssamarbeid i ikke-forskningsintensive sektorer. Dette for å opprettholde fart, blant annet i byggebransjen.
Nye løsninger i byggenæringen ga stor klimaeffekt. Prosjektene som besto av offentlig–privat samarbeid, ga i tillegg insentiver til aksjoner og tiltak som holdt folk i arbeid.
Nå har EU tatt nye grep. Fire store strategier er utarbeidet for å løse problemer for alle i Europa. Av dette er det identifisert fem samfunnsutfordringer:
- Adoption to Climate Change
- Cancer
- Restore our Ocean and Water by 2030
- 100 Climate-Neutral and Smart Cities by 2030
- A Soil Deal for Europe
Disse skal løses gjennom ulike koordinerende tiltak på et overordnet nivå. Derfor danner EU nå koordinerende enheter for å sikre at håndteringen av de valgte utfordringene får størst mulig effekt på samfunnet. Parallelt etableres såkalte «speilplattformer» – det vil si nasjonale «avleggere» – slik det eksempelvis nå gjøres i forbindelse med EUs Mission on Cancer.
Et nettverk av nasjonale speilplattformer av Mission on Cancer skal alle trekke i samme retning. Dette er ulike landslag med offentlige og private aktører som skal bidra til å nå de ambisiøse målene om å skape et bedre liv for 3 millioner mennesker gjennom forebygging, kurere flere og bedre inkludering av pårørende.
Virkemiddelaktørene en sentral brikke i spillet
Samfunnsutfordringene krever tilrettelegging for riktig innsats fra virkemiddelapparatet. Virkemiddelapparatet utgjør ingen jungel. Hver og en av virkemiddelaktørene brukes til å gjøre innsatsen målrettet.
Vi må etablere en enda bedre aksept for viktigheten av den samlede verdikjeden forskning, utdanning, innovasjon og regionalutvikling. Alt må ses på som brikker i et stort puslespill der porteføljestyring og privat–offentlig partnerskap er nødvendig for å nå felles overordnede mål om et bærekraftig og konkurransedyktig Norge.
På denne måten kan vi rigge oss for å løse samfunnsutfordringer og nå politiske mål med et helhetsgrep og en verdikjedetenkning, der overnasjonal, nasjonal og regional politikk går hånd i hånd. Forskning er derfor bare en brikke i helheten og vil ikke løse samfunnsoppdraget alene.
Et samfunnsoppdrag er ikke ett forskningsoppdrag
Forskning og innovasjon løser ikke et samfunnsoppdrag alene, men er en sentral del av løsningen, ett av flere redskap i en verktøykasse, som må ses i sammenheng med alle andre konkrete tiltak. I dag er forskning en budsjettpost som svekkes, men behovene tilsier at en kraftsatsing på forskning vil trengs i tiden fremover.
Statsbudsjettet for 2023 må vise at vi nå er villige til å satse for fremtidens løsninger. Vi trenger i Norge mer forskning gjennom åpen konkurranse for å bygge opp og fornye kunnskapsbatteriet vi besitter. Dette krever en politikk der Norge har tydeligere forventninger til forskning, både på lang og kort sikt. Nærmere bestemt: en forskningsinnsats som bygger på offentlig og privat samarbeid og som får næringslivet til å satse mer på ny kunnskap gjennom samarbeid.
Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning blir et sentralt dokument for den nye regjeringen. I år skal planen revideres på nytt. Nå blir det viktigere enn noen gang at den tar opp i seg hele bredden av forskning og utdanning som Norge har behov for.
Langtidsplanen bør løftes til en nasjonal strategi som koordineres av Kunnskapsdepartementet. Forskningspolitikken må være en del av en bredere politikkutvikling.
Langtidsplanen og forskningsinnsatsen må være en større del av andre politikkområder som har behov for omstilling, enten det handler om det nye arbeidslivet, de nye tjenestene i offentlig sektor eller de nye energisystemene som skal overta etter oljen.
Politikkutviklingen som må til for å nå felles store mål, vil utfordre de kortsiktige politiske gevinstene. Vi trenger en langsiktig planlagt politikk, hvis tverrpolitiske nasjonale mål skal nås. Dette krever politikere som tar i bruk kollektivt samspill, forankring og strategi for å treffe med sine langsiktige og kalkulerte sjakktrekk.