Ny bok leverer et kraftfullt forsvar for statlig styring av forskningspolitikken. Men hvor blir det av forskningen i løsningsforslagene? Og vil noen gå med på dem?
Henrik Karlstrøm, forsker 2, NIFU
Erik Eriksens Innovasjon i forskningspolitikken tar opp hva som er galt med organiseringen av norsk forskningspolitikk, og hvilke tiltak som kan iverksettes for å rette opp dette.
Departementserfaring
Eriksen har flere tiår bak seg i Olje- og energidepartementets forskningsavdeling, og har dermed god oversikt over norsk forskningsforvaltning. Han har tidligere skrevet en bok om skjæringspunktet mellom forskningspolitikk og innovasjon[1]. Det er derfor god grunn til å følge med når han serverer en hel bok om et tema som bør være midt i blinken for leserne av Forskningspolitikk.
Boka har fem deler, om statens styring av sektoren, organiseringen av Norges forskningsråd, næringslivets rolle i forskningspolitikken, statlig eierskap som garantist mot kortsiktig profittenkning og betydningen av en reorientering av forskningspolitikken i lys av globale utfordringer som klimaendringer og demografi. Ambisjonene blir tydelig formulert i undertittelen på boka – det dreier seg om intet mindre enn en total omlegging av forskningssektoren.
De to første kapitlene går gjennom det omfattende byråkratiet for styring og finansiering av forskning i Norge.
Sektorprinsippet
Første kapittel diskuterer det norske sektorprinsippet, der hvert departement har ansvar for utformingen av strategiske mål for forskningen i sin sektor. Tanken er at hvert departement best vet hvor de største utfordringene for dets sektor ligger, og hvilke kunnskapshull som eksisterer. Kunnskapsdepartementet har det overordnete ansvaret for forskningssektoren, men har ikke mer anledning til å utløse midler til forskning enn andre departementer.
Dette gjør det vanskelig å utmeisle en samlet strategisk satsing for norsk forskning, som igjen får konsekvenser for statens evne til å bruke forskningspolitikken til å oppfylle mål for forskningen som det er tverrpolitisk enighet om, og som gjentas i målformuleringene til samtlige forskningsstrategiske dokumenter. Løsningen er ifølge Eriksen å gå bort fra sektorprinsippet og heller organisere all finansiering og forskningspolitisk strategi under ett departement med overordnet ansvar for koordinering og styring.
Forskningsrådet
Kapittel to i boka tar for seg Forskningsrådet spesifikt. Som den viktigste enkeltfinansiøren av norsk forskning er det selvsagt av stor betydning hvordan rådet skikker jobben sin.
Kapittelet belyser grundig hvordan rådets styringsstruktur fører til en uoversiktlig jungel av underenheter med manglende koordinering på tross av felles strategiske interesser. Løsningen på problemene er å legge rådet i sin helhet inn under Kunnskapsdepartementet, erstatte dagens styre med representanter for de andre departementene og underlegge porteføljestyrene administrativ direktør, mener Eriksen.
Konkurransebasert tildeling av prosjektmidler skrotes til fordel for basisbevilgninger styrt av institusjonenes utviklingsplaner, og institusjonene selv blir ansvarlig for intern prosjektfordeling.
Dette er kraftig kost. Dersom bokas forslag gjennomføres, vil det innebære en voldsom overføring av styringsmakt til et miljø konsentrert i ett enkelt departement, et miljø som attpåtil skal slankes betraktelig fra antallet mennesker som jobber med disse problemstillingene i dag. Det røper en tiltro til statlig-byråkratisk styring som nok får lite gehør andre steder i sektoren.
Mer enn forskningspolitikk
Den første halvdelen av Innovasjon i forskningspolitikken fungerer svært godt som argument for at norsk forskningspolitikk lider av overbestemming – det er for mange styringsaktører, for mange strategiplaner og for mye sektoriell tautrekking til å oppnå effektiv, målrettet forskningspolitikk. Selv uten å kjøpe løsningsforslagene helt, er dette stimulerende lesning. Men dette er altså bare de to første kapitlene.
I realiteten handler bare halvparten av boka om forskningspolitikk. Brorparten av kapittel tre om næringslivets rolle er viet en svært detaljert beskrivelse av framveksten av norsk oljeindustri og betydningen statlig styring hadde for forvaltningen av oljeformuen. Kapittel fire dreier seg hovedsakelig om statlig eierskap generelt. Dette er interessante problemstillinger i seg selv, men etterlater et inntrykk av at Eriksen trenger å lufte sine frustrasjoner over den sosialdemokratiske styringsmodellens fall sånn generelt, og ikke bare på forskningsfeltet.
Dette er synd, fordi organiseringen av forskningsfinansieringen og spennet mellom til dels motstridende, men legitime interesser i forskningspolitikken burde fått mer plass. Problemet Eriksen peker på med byråkratiets tendens til å kanalisere styringen av nasjonale og allmenne interesser inn i prosesser styrt av en egen webersk jernburlogikk, er driveren bak mye forskning på modeller for forskningsfinansiering.
Det er i det hele tatt et påfallende fravær av faktisk forskning i Innovasjon i forskningspolitikken. Boka har et rikt kildetilfang, og Eriksen har gjort en formidabel innsats med å sette seg inn i styringsdokumenter og fagrapporter om organiseringen av norsk forskningspolitikk. Referansene er likevel begrenset til nasjonale kilder og svært dominert av offentlige styringsdokumenter og evalueringsrapporter. Figuren under over hva slags publikasjoner Eriksen refererer til, illustrerer skjevforholdet.
‘Den ene av de tre vitenskapelige publikasjonene som det blir referert til, er sågar nevnt «som et kuriosum» (s. 55).
Dersom mer arbeid hadde gått med til å se på hvordan forskningspolitikken fungerer globalt, kunne bildet av hva som fungerer og ikke fungerer, kanskje blitt nyansert litt. Ting kan tyde på at modeller som amerikanske DARPA og NIH som fremheves som vellykkete programmer av Eriksen, ikke nødvendigvis enkelt lar seg importere til en kontekst som den norske [2]. Et komparativt perspektiv ville også gjort det mulig å se hvordan andre land med andre modeller sliter med mange av de samme grunnleggende problemene rundt balansen mellom legitimitet, effektivitet og autonomi i forskningspolitikken som Norge.
Eriksen skal ha honnør for å ta opp diskusjonen om styringen av en viktig sektor som kanskje i for stor grad preges av fragmentering, hestehandel og status quo-tenkning. Forsknings-Norge trenger mer problematisering av innretningen på sine institusjoner, og alle forsøk på å tenke nytt rundt dette bør ønskes velkommen. Innovasjon i forskningspolitikken gir en god oversikt over hvordan vi havnet der vi er og hvilke utfordringer som møter oss i dag, og er et nyttig startsted for å gå dypere inn i stoffet.
***
[1] Eriksen (1985) Teknisk-industriell forskning i Norge: mye forskning – lite industri? Forsiden av denne boken har for øvrig bildet av Rodins Tenkeren, som også pryder årets utgivelse.
[2] Se for eksempel boka The DARPA Model for Transformative Technologies: Perspectives on the U.S. Defense Advanced Research Projects Age, (Bonvillian, van Atta og Windham (red.), 2019) for en gjennomgang av hva som har fungert godt ved DARPA, men også av hvordan de kyndig har dyrket et image som lavbyråkratisk ved å sette ut mye administrasjon til eksterne byråer som dermed ikke dukker opp på lønningslistene til organisasjonen.
Foto av Erik Eriksen privat.