FF Kronprins Haakon pryder forsiden av årets første utgave av Forskningspolitikk, fordi skipet kan tjene som et godt eksempel på et effektivt verktøy for samarbeid på tvers av fagmiljøer og disipliner og mellom forskning og forvaltning.
Lederatrikkel av Per Koch, Forskningspolitikk
Skipet som hadde vært under planlegging i en årrekke ble vedtatt bygget i oktober 2012, og vedtaket om å bygge et moderne isgående forskningsfartøy var en viktig inspirasjon for Arven etter Nansen, et syvårig prosjekt finansiert av Forskningsrådet, Kunnskapsdepartementet og de deltakende institusjonene.
Som forfatterne Anders Elverhøi, Paul Wassmann og Øystein Hov påpeker i artikkelen lenger bak i bladet, kan Arven etter Nansen på mange måter tjene som et eksempel på en mission skapt før Kunnskapsdepartementet lanserte målrettede samfunnsoppdrag.
Det primære målet for dette prosjektet var riktignok å sikre langsiktig, grunnleggende forskning om Barentshavet. Missions starter gjerne i den andre enden: Med samfunns- og miljøutfordringene. Men ønsket var også å sikre kunnskap som kunne føre til en bedre forvaltning av ressursene og naturverdiene i disse områdene. I praksis bidro prosjektet til at forskere fra ulike disipliner og generasjoner måtte samarbeide, noe som skapte økt systemforståelse og økt systemtankegang hos dem som deltok.
Forvaltningsinstitusjonene var også med, og samvirket mellom forskere og forvaltere bidro også til nyskaping. I en prat jeg hadde med Elverhøi og Hov, ble tre store utfordringer for forskning som også har samfunnsnytte, synlig:
- Forskere blir ofte isolert i egne faglige siloer – gjerne definert av institusjoner, tidsskrifter, konferanser, stammespråk og finansielle insentiver.
- Forskningen blir ofte brutt opp i en rekke enkeltprosjekter som konkurrerer snarere enn samarbeider.
- Forskerne kan ende opp i en ren dataleverandørrolle overfor forvaltningen, der de ikke tar ansvar for å bruke dataene på en måte som kan bidra til ny innsikt og nye løsninger i møte med store utfordringer.
Forskningsinfrastrukturen matcher ikke den operasjonelle infrastrukturen. Som Hov påpekte overfor meg:
«Det er barrierer her, fordi organisasjonen som driver den operasjonelle infrastrukturen/ rutinen, må legge til rette for at den også kan gjøres tilgjengelig som forskningsinfrastruktur. Og eksterne forskningsmiljøer (typisk i akademia) må være villige til å skifte metodikk og forlate forskningsinfrastruktur som de kjenner bedre og ofte stoler mer på, og de kan få noen flere spilleregler som må følges, noe som kan pirke borti den akademiske uavhengighetsfølelsen. Men gevinsten kan være svært stor …»
Institusjoner som opphever skillet mellom produksjon og forskning, kan altså få frem resultater som man ellers ikke ville ha nådd. Men denne formen for kobling mellom forskning og forvaltning kan også utfordre tanker om forskningens frihet, noe som kan føre til motstand i forskningsmiljøene.
Jeg vil legge til at det ensidige fokuset på «vitenskapelig eksellens» – normalt målt som antallet artikler man har publisert i prestisjetidsskrifter – kan føre til at andre former for kunnskap og forskerkompetanse kommer i skyggen, herunder evnen til samarbeid og samlæring med andre.
Dette har følger for den enkeltes karriere, for hvem det er som velger å bli i UH-sektoren, og for forskningsmiljøenes evne til å samarbeide med aktører utenfor akademia. Dette kan bli en utfordring for instituttsektoren også.
Arven etter Nansen var ment som et egnet sted for å fremme en læringsarena der operasjonell infrastruktur og forskningsinfrastruktur kunne sammenfalle, og der skipet skulle bli en sosial arena for læring og nyskaping. Skal vi tro forfatterne, lyktes forskerne på FF Kronprins Haakon langt på vei med å få til dette
Hovedbilde: FF Kronprins Haakon Foto Andreas Volden