Stadig flere har uttrykt bekymring for akademia og forskerprofesjonen. Noe er råttent i kunnskapsriket. Professor Morten Huse ved BI har sett på hva slags forskningssystem vi trenger vi for å bygge fremtidens samfunn.
Av Linn Dybdahl, BI
I boken Resolving the Crisis in Research by Changing the Game argumenterer professor Morten Huse for at fremtidens system må ta utgangspunkt i en forskningsfilosofi der samarbeid, bidrag og åpenhet er sentrale drivere.
Huse er professor i organisasjon og ledelse ved Handelshøyskolen BI og har i løpet av sin karriere reist verden rundt. Han har viet mange år av sin forskning til verdiskapende styrer. Gjennom sin forskning på kvinner i styrer har han bidratt til at kvinnekvoter er blitt innført i et økende antall land. Gjennom sitt innholdsrike liv i akademia har han blitt stadig mer opptatt av behovet for å endre hele forskningssystemet – og i det inngår også en avklaring av hva en forsker er og gjør.
Bort fra dagens system
Huse henviser til en rekke faglige innspill, deriblant den svenske organisasjonsforskeren Mats Alvesson som har etterlyst endring i dagens forskningssystem. Kritikken er rettet både mot forskningens institusjoner, budskap, målgrupper, kommunikasjonskanaler og samfunn. Og dessuten hva som kommer til å være fremtidens vitenskapelige identitet.
I mange år har Huse vært engasjert i Academy of Management (AOM) som regnes som verdens mest innflytelsesrike institusjon innenfor organisasjons- og ledelsesforskning, der han nå er styremedlem. I et av bokens kapitler analyserer Huse tidligere AOM-presidenters taler fra de siste 25 år, og det er tydelig at mange av dem har problematisert retningen forskningsverdenen har gått i. De vektlegger forskernes og forskersamfunnets identitet og ekte vitenskapelighet, de negative konsekvensene av tellekantsystemet og at forskere må bidra til å skape et bedre samfunn.
Jakten på «ekte vitenskapelighet»
Hva er ekte vitenskapelighet? Mange av AOM-presidentene henviste til en definisjon av Ernest Boyer (1928–1995) som regnes som en av de mest innflytelsesrike personene i det amerikanske utdanningssystemet.
Boyer mente at en ekte vitenskapsmann/kvinne både forsker, publiserer, underviser og anvender resultatene av forskningen. Samtlige av disse oppgavene er viktige og henger tett sammen. Huse starter også med dette, men bruker i sine konklusjoner en «være-definisjon» mer enn en «gjøre-definisjon».
Huse er spesielt opptatt av dagens sterke publiseringsfokus. Han mener forskere har blitt tekniske publiseringsmaskiner i stedet for å drive med nyskapende forskning som forbedrer samfunnet. Publish or Perish-kulturen med sitt tellekantsystem og insentiver fører til en situasjon preget av manglende mening og relevans, feilfokuseringer og mislighet. Et viktig trekk er manglende refleksjon.
Men jakten på «ekte vitenskapelighet» har startet. Det er tatt mange initiativ for å påvirke institusjoner, kommunikasjonskanaler, bevisstgjøring av målgrupper, tilpasning av innhold og utvikling av forskersamfunnet. Mange av disse presenteres i boken.
Økosystem-tankegang
For å løse krisen med Publish or Perish-kulturen og for å komme tilbake til «ekte vitenskapelighet», understreker Huse hvor viktig det er å jobbe synkronisert med et systemperspektiv. Han beskriver derfor et vitenskapelig økosystem, farene tilknyttet de ulike elementene og tiltakene som er satt i gang for å løse dem. Elementene som Huse beskriver, er:
- Institusjoner – de som setter standarder for forskningen og vårt arbeid – universiteter, myndigheter, akkrediteringsagenter, forskningsråd, etc.
- Målgruppe – hvem vi gjør forskning for – for oss selv, akademia, næringslivet, samfunnet
- Budskap – forskningsspørsmålene og temaene vi forsker på
- Kanaler – hvordan vi formidler vår kunnskap og forskning – publikasjoner, undervisning, aksjon
- Samfunn/fellesskap – hvordan vi som forskere arbeider sammen – egenskaper ved våre interne relasjoner
Som eksempler på at systemet allerede i endring, trekker Huse frem San Francisco Declaration on Research Assessment, bedre kjent som DORA-erklæringen, som han selv har signert, og initiativet Responsible Research in Business and Management (RRBM). Sistnevnte oppfordrer til tverrfaglig forskning for å løse næringslivets og samfunnets utfordringer i samarbeid med ulike interessenter. Man kan kalle det handelshøyskolers variant av konseptet ansvarlig forskning og innovasjon (RRI).
En løsning
Huse mener altså at forskningssystemet er i krise, men i stedet for å bruke hele boken til å komme med kritikk, ønsker han å foreslå løsninger. Han trekker fram hvordan erfarne og etablerte forskere må være villige til å ta opp kampen og drive frem endring. Spesielt peker han på betydningen av en «sharing philosophy». Den handler om å skape fellesskap for engasjerte forskere, den vil være drevet av åpenhet, inkludering og innovasjon, og den vil ta utgangspunkt i samfunnets behov. Huse understreker betydningen av lidenskap og helhetlig integrering av «hode, hjerte og hender».
Boken avslutter med å vise hvordan forskerens roller og arbeidsoppgaver bør endres gjennom livet. En forsker bør ha tid til refleksjon og introspeksjon. Lærdommer fra tidlige faser bør bearbeides og brukes videre. Forskere skal ikke gjøre det samme gjennom hele livet, men hele tiden bygge på lærdommer fra tidligere perioder. En vitenskapsmann/kvinne (forsker) er noe man er, ikke bare noe man gjør.
Lytt også til Forskningspolitikks podcast-intervju med Morten Huse.
Morten Huse: Resolving the Crisis in Research by Changing the Game, Edward Elgar 2020.