Bjørn Samset er godt i gang med forskning på klima og luftforurensning, mens Svenn-Erik Mamelund nettopp har avsluttet sin pandemiforskning. Senter for grunnforskning (CAS) har gitt dem en unik, og også undervurdert, mulighet til å fordype seg i grunnforskning, mener de.
Lisbet Jære, for Forskningspolitikk
– Tenk deg at du lever i en tid da elektrisitet ikke fantes. Så kom stearinlyset, som ga noe mer lys enn talglyset. For at folk skulle kunne jobbe utover kvelden, fikk noen forskere i oppdrag å utvikle kvaliteten på stearinlyset.
Det er Camilla Serck-Hanssen, direktør ved Senter for grunnforskning (CAS), som forteller historien, i CAS’ lokale på loftet i det ærverdige Vitenskapsakademiet. Men lå løsningen i å utvikle stearinen?
– Gjennombruddet skulle i stedet bli Faradays oppdagelse av elektromagnetismen, som ligger til grunn for all elektrisk teknologi i dag. Ingen hadde blitt satt på oppdraget; det ble oppdaget av ren nysgjerrighet, fortsetter Serck-Hanssen.
Poenget med historien er å vise at løsningene ikke alltid ligger der vi tror. Kanskje finnes det noe helt nytt uoppdaget der ute som vi ikke aner rekkevidden av. Albert Einstein skal ha sagt: «De betydelige problemene vi har skapt, kan ikke løses med samme nivå av tenkning som da vi skapte dem».
Einstein og grunnforskning
I dette tilfellet er det ikke tatt helt ut av det blå å bruke et Einstein-sitat. Det første senteret for grunnforskning er nemlig fra 1930-tallet, og lå til Princeton University i USA, som Einstein var knyttet til.
Mer enn et halvt århundre senere, ble CAS grunnlagt av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1989.
– Gudmund Hernes var blant dem som gikk i bresjen for et senter for grunnforskning også i Norge. Vi er så heldige å ha fast bevilgning over statsbudsjettet, sier Serck- Hanssen.
Siden åpningen i 1992 har CAS vært vertskap for mer enn tusen forskere. Etter en internasjonal fagfellevurdert søknadsprosess, velger styret og direktørene på CAS hvert år ut tre prosjekter fra humaniora, samfunnsvitenskap og naturvitenskap. I ett år kan forskerne fordype seg i prosjektene sine.
Prosjektgruppene er internasjonalt sammensatt. Prosjektlederne kommer derimot fra én av de 16 partnerinstitusjonene, som består av universiteter, høyskoler og noen forskningsinstitutter; som Prio, NUPI og Cicero. Det at tildelingen går til grupper, og ikke til enkeltforskere, skiller CAS fra tilsvarende grunnforskningssentre andre steder i Norden og i Europa.
– Partnerne sponser ved å gi sine ansatte fri med lønn det året de er ved CAS. Det er tuftet på ideen om at de skal få jobbe så uforstyrret som mulig. Forskerne får undervisningsfri og fri fra administrative plikter.
Får tid til å breie seg i forskning
Det at forskerne skal få kunne jobbe uforstyrret med ett prosjekt, sitte samlet på ett sted og bli godt kjent med kollegaene, er en viktig grunntanke bak oppholdet.
– Grunnforskning er tuftet på ren nysgjerrighet. Om en etter hvert oppdager at problemstillingen en først hadde ikke helt er den riktige, er det ikke noe i veien for at den kan endres på underveis. Det skjer utrolig mye bra både innad i gruppene og mellom gruppene mens de er her, sier Serck- Hanssen, som har vært senterets direktør siden 2018. Hun har også selv hatt et prosjekt ved CAS.
Som et prøveprosjekt har CAS i år fire prosjekter; innen filosofi, matematikk, geofysikk og klimavitenskap. I de senere årene har senteret også laget et program for yngre forskere under 40 år i samarbeid med Akademiet for yngre forskere.
Selv om det ikke er krav om publisering, så produseres det mye, og mange nye prosjekter spinner ut av årets aktivitet ved CAS, forteller Serck-Hanssen. Det filosofiprosjektet hun selv ledet – som blant annet handlet om matematikkens filosofi – har for eksempel helt uventet kommet til nytte for programmering. Ut fra en forskergruppe fra 2009/2010 som så på antikkens forståelse av lykke, har det både kommet bøker og et nytt stort prosjekt om lykke i samarbeid med psykologer, for å nevne noe.
Mindre midler til grunnforskning
Andelen grunnforskning har sunket fra 48 til 38 prosent de siste 20 årene, ifølge Indikatorrapporten fra Forskningsrådet i 2021. Til Khrono uttalte Serck-Hanssen at hun var bekymret for vilkårene for grunnforskning.
Hun tror man lett glemmer at mye av den framgangen som samfunnet er tuftet på i dag, kommer av at forskere har fordypet seg i problemstillinger ingen egentlig helt så nytten av eller behovet for.
– Det er ingen som er imot at vi skal løse samfunnsproblemer, men spørsmålet er hvordan vi best får denne kunnskapen. Om alle skal løpe etter den samme ballen, om all finansiering av forskning skal være målrettet og definert på forhånd etter en slags oppskrift om hvordan komme seg fra a til n, mister vi noe på veien.
Hun tror dreiningen mot anvendt forskning kanskje preger akademia og forskere mer enn de selv er klar over. Hun er redd for at universiteter ubevisst kan prioritere mulig anvendelse fremfor frihet når de skal ansette folk, og at mange enkeltforskere og doktorgradsstudenter aldri går i gang med prosjektene de egentlig har lyst til å arbeide med, fordi det er så vanskelig å få midler. I det ligger det også en form for selvsensur.
Må ikke bli en salderingspost
Forskning er å risikere. I forskningens natur ligger det at en ikke helt kan love hvordan det går, da hadde en jo hatt svaret på forhånd. Det kan også ende i null resultat. Det synes prorektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Åse Gornitzka, det er verdt å huske på. Hun mener det er et konstant behov for å framsnakke og tydeliggjøre grunnforskningens betydning.
– Vi lever i en tid og i en verden hvor krisestemningen råder, både med hensyn til klima, miljø, demokrati og konflikter. Da kan det være lett å mene at vi trenger løsninger her og nå og at vi må finansiere prosjekter som er målbare og dekker umiddelbare behov, heller enn å gå for «vi vet ikke egentlig hva vi trenger i framtida»-forskning. Men en slik type forskning har igjen og igjen vist seg å gi resultater, sier Gornitzka.
Hun viser til evalueringsrapporten om Sentre for fremragende forskning (SFF) som slår fast at «Norges satsing på den frie grunnforskningen gjennom SFF-ordningen er det viktigste enkeltstående instrument som har bidratt til å utvikle Norge til å levere verdensledende forskning i dag».
– Vi er redd for at grunnleggende forskning lett blir en salderingspost, slik vi så med FRIPRO-midlene for grunnleggende, fremragende forskning. Forskningen er langsiktig og trenger mer stabilitet enn ettårige budsjetter, eller fireårige politiske perioder, sier Gornitzka.
Elfenbenstårn som får nytte
«Vi registrerer med uro de politiske vinder som blåser over Europa og Norge i retning av å legge ensidig vekt på å finansiere markedsnær forskning og innovasjon.» Det skrev Gornitzka i Khrono sammen med rektor Svein Stølen i et innlegg om Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.
I innspillet til langtidsplanen argumenterte UiO for at grunnleggende forskning bør bli en femte langsiktig prioritering som inkluderes i planen.
Presidenten for Det europeiske forskningsrådet (ERC), Maria Leptin, har sagt at det å stadig måtte tenke på finansiering, kan føre til at forskerne ikke får tid til å utvikle ideene sine.
– Kortsiktig tenkning er svært farlig for forskningens fremtid, sa hun i et intervju i Aftenposten, i forbindelse med at hun for ett år siden var med på utdelingen av Kavli-prisen. Flere av Kavli-vinnerne sa at funnene deres nærmest hadde blitt til på tilfeldig vis etter mange års forskning.
– Det fins mange eksempler på at det som virket irrelevant og elfenbenstårnaktig på et tidspunkt, plutselig blir aktuelt og nødvendig for samfunnet. Pandemien er et eksempel på det. Vi hadde ikke fått på plass en vaksine uten flere års grunnforskning i bunn, sier Gornitzka.
Bjørn Samset ser fram til å fordype seg
Hvordan påvirker luftforurensning vær og klima? Hva skjer når store land som India og Kina nå rydder opp i utslippene sine? Her er det fortsatt ubesvarte spørsmål, ifølge Bjørn Samset, fysiker og forsker ved Cicero Senter for klimaforskning.
I høst startet klimaforskeren som har vært hovedforfatter for FNs klimapanel, å fordype seg i dette spørsmålet ved CAS. Han er utrolig glad for å kunne være ved CAS ett år, ikke minst fordi det betyr arbeidsro.
– I instituttsektoren bruker vi halvparten av tiden til å søke om finansiering. Midlene fra CAS gir en spesiell anledning til å flytte seg ut av den hektiske forskningsverdenen. Til å kunne fordype seg i et tema sammen med de beste forskerne på området, også internasjonalt.
Som fysiker har Samset jobbet mye med grunnforskning. I dette prosjektet skal han og forskergruppen blant annet undersøke hvordan luftforurensning påvirker monsunen i India.
– Dette er et stort spørsmål som påvirker mattilgangen til en milliard mennesker, men vi mangler biter av forståelsen av og grunnlaget for å forstå det. Det er her grunnforskningen kommer inn. Vi trenger rom til å boltre oss, og så får vi se hvor det bærer, sier Samset.
Mener Forskningsrådet bør prioritere grunnforskning
Han tror det ville vært vanskelig å få midler til et såpass åpent prosjekt fra Forskningsrådet. Også Samset erfarer at grunnforskning taper terreng, og nevner en omformulert versjon av Einstein-sitatet for å begrunne hvorfor det er så viktig.
– Det er sterk konkurranse om midler. Om en skriver en mer åpen søknad, vil en fort falle gjennom fordi en ikke treffer på alle vurderingskriteriene. Forskningen er nå innrettet slik at for å få full skår, må en ha konkrete problemstillinger. Det er synd, sier Samset.
For å løse samfunnsutfordringene trenger vi to bein å stå på. Det trengs midler for å finne løsninger på presserende problemstillinger, som for eksempel sirkulær økonomi og energi. Samtidig trenger vi satsing på kunnskap som er litt retningsløs i utgangspunktet, kunnskap for kunnskapens egen del, mener Samset. Det er denne typen kunnskap vi må bygge på for å takle de mer direkte samfunnsrelevante utfordringene.
– Det blir feil om grunnforskningen alltid skal skvises. Vi er flere som har jobbet hardt i porteføljestyrene til Forskningsrådet for at den rent nysgjerrighetsdrevne forskningen skal ha sin plass, sier Samset, som har sittet fire år i Forskningsrådets porteføljestyre for klima og polarforskning.
Nå nyter han å være godt i gang med jobben på CAS. Forskerne har også forberedt seg godt og har allerede gjort noen modellberegninger.
– Nå er det full oppmerksomhet rundt de grunnleggende problemstillingene her. Vi har fått samlet så mange flinke folk med mye god kunnskap og har så mange planer om artikler at CAS-året allerede er en suksess.
Framsnakk grunnforskning
Tilfeldighetene skulle ha det til at like før pandemien brøt ut i begynnelsen av januar 2020, hadde pandemiforsker ved OsloMet Svenn-Erik Mamelund sendt inn søknad til CAS med prosjektet Social Science Meets Biology. Indigenous People and Severe Influenza Outcomes. Prosjektet ble avsluttet før sommeren.
Han snakker både varmt og henført om oppholdet på CAS. En fordel er for eksempel at CAS holder dørene åpne for å overføre midler som ikke er brukt, til kommende år, slik at en kan fortsette samarbeidet. Dette er en modell han synes Forskningsrådet burde se på.
Mamelund har fordypet seg i spanskesyken og pandemier i snart 30 år. Han synes han selv er et godt eksempel på hvorfor det er verdt å satse på forskning som er styrt av forskernes egen nysgjerrighet og interesse.
– Jeg har holdt på med dette uten å tenke på at det skulle ha noen spesiell verdi, jeg har gjort det for vitenskapens skyld, ikke for anvendelsen eller samfunnsnytten.
– Det at man ikke kan bruke tid og ressurser i forskningen på noe som ikke har umiddelbar effekt, mener jeg er helt feil, legger han til.
Så har fagfeltet hans også fått nytteverdi. Da fugleinfluensaen brøt ut i HongKong i 1997, og man fryktet en ny pandemi, hadde ikke Norge en beredskapsplan. I 1999 var Mamelund med på å skrive den første beredskapsplanen for Folkehelseinstituttet. Under koronapandemien ble Mamelunds ekspertise mer aktuell enn noensinne.
– Jeg sier som en spøk at «I did not chase that Covid ambulance, I was in it before». Det dukket jo opp covid-eksperter både her og der, alle løp etter pandemipengene og pandemiforskningen.
De nye universitetene må også satse på grunnforskning
I 2018 ble hans arbeidsplass universitetet OsloMet. Han synes at de nye universitetene kunne vært langt bedre til å framsnakke viktigheten av grunnforskning.
Han har jobbet for at OsloMet skal bygge seg opp på grunnforskning, og i perioden 2021–2024 har OsloMet gitt støtte til fem fremragende forskningsmiljøer. Selv leder han Senter for Forskning på Pandemier og Samfunn (PANSOC).
– Jeg er spent på hva som skal skje, og håper virkelig OsloMet fortsetter med det og slik viser seg universitetstittelen verdig. Om en ser på forskning i nystartede bedrifter, er 60–70 prosent borte etter fem år. Jeg tror det er overførbart på forskning. Noen år er ikke nok for å få til resultater. Da må du ha ledere som tør å satse videre etter at den frenetiske oppstartsfasen er over.
Mamelund er bekymret for at det bak iveren etter at forskning skal være praktisk og anvendelig for samfunnet, ligger en tanke om at forskningen drevet fram av forskerne selv, ikke er anvendelig. Det finnes nemlig få enkle løsninger. Avslutningsvis kan vi si at det likevel kan være verdt forsøket å finne på en revolusjonerende form for stearin og lysstøpingsteknikk nå i førjulstida (journ. anm).
Topp bilde: CAS holder til i Vitenskapsakademiets lokaler. Vitenskapsakademiets hage. Foto Hans A. Rosbach CC