Forskergruppene har fått større betydning for organiseringen av både forsknings- og utdanningsvirksomheten. En nylig gjennomført studie konkluderer med at forskergruppene har en positiv effekt på forskningsaktiviteten og utdanningsvirksomheten. Dette gjelder også for fag og utdanninger der forskningen hovedsakelig utføres på individuell basis.
SVEIN KYVIK, FORSKER, NIFU
svein.kyvik@nifu.no
AGNETE VABØ, FORSKER, NIFU
agnete.vabo@nifu.no
En viktig grunn til at gruppeorganisering har fått økt betydning er at forskning er blitt en stadig viktigere del av kjernevirksomheten i høyere utdanning. Instituttene er blitt mye større som følge av tidligere fusjoner, og det har vært vekst i antall tilsatte og doktorgradskandidater. Det har dermed oppstått et behov for å organisere de faglige aktivitetene i mindre enheter.
Organisering i forskergrupper mer vanlig
Forskergruppe som begrep har tradisjonelt vært brukt om et formelt eller uformelt samarbeid mellom flere forskere, eksempelvis en professor, en førsteamanuensis, en tekniker, en postdoktor og to-tre doktorgradsstudenter, med det formål å arbeide med et sett av prosjekter i tilknytning til et avgrenset forskningsproblem. Denne organisasjonsformen er i første rekke et kjennetegn ved naturvitenskapelig, medisinsk og teknologisk forskning, men er blitt mer vanlig i samfunnsvitenskapene og til dels også i humaniora. Også i profesjonsutdanninger som psykologi og juss er forskergrupper blitt et viktig organisatorisk virkemiddel.
I dag har de fleste institusjonene organiserte forskergrupper, om enn med varierende krav til medlemskap og med ulike formål. Ved de tradisjonelle breddeuniversitetene (NTNU, Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø) er de formelle forskergruppene i stor grad en videreføring av eksisterende grupper i naturvitenskap, medisin og teknologi, mens gruppeorganisering i større grad er en nyskapning i humaniora og samfunnsvitenskap. Ved de statlige høgskolene er opprettelse av forskergrupper i mange tilfeller mer et forsøk på å stimulere personalet til å engasjere seg sterkere i FoU-arbeid enn en organisatorisk plattform for gjennomføring av felles forskningsprosjekter.
Formålet med å etablere formelle forskergrupper er, ifølge institusjonenes og fakultetenes strategiplaner, blant annet å styrke det interne forskningssamarbeidet ved fakultetene, å legge til rette for bedre forskningsledelse, å skape gode faglige og sosiale miljøer for doktorgradskandidater, postdoktorer og fast vitenskapelig personale, å bidra til gjennomføringen av fakultetenes forskningsstrategier, og å skape en organisatorisk ramme for søknad om eksterne forskningsmidler, deltakelse i nasjonale og internasjonale nettverk og konsortier.
Gjennom en spørreundersøkelse i 2013 blant det faste vitenskapelige personalet i universitets- og høgskolesektoren, har vi forsøkt å finne ut hva disse gruppene betyr for kvaliteten på forskningen og forskerutdanningen.
De fleste deltar i forskergrupper
I spørreundersøkelsen oppgir 58 prosent at de er medlem av minst én forskergruppe ved eget institutt eller avdeling. Det er store forskjeller mellom lærestedene. Ved breddeuniversitetene er 72 prosent av personalet medlem av en gruppe, mens andelen er 65 prosent ved de vitenskapelige høgskolene og de nye universitetene og 42 prosent ved de statlige høgskolene.
Forskjellene er også store mellom fagområdene. Ved breddeuniversitetene er rundt 80 prosent av personalet i naturvitenskap, teknologi og medisin og helsefag medlem av en formell forskergruppe, i samfunnsvitenskap er andelen ca. 70 prosent og i humaniora vel 50 prosent.
Medlemskap i en gruppe betyr ikke nødvendigvis at gruppen er den viktigste arenaen for den enkeltes forskning, slik tabellen viser. Medisin og helsefag skiller seg her klart ut: i dette fagområdet oppgir 60 prosent av dem som er medlemmer av formelle forskergrupper, at de «i stor grad» utfører sin forskning i disse gruppene. Dette gjelder for bare en tredjedel av personalet i teknologi, naturvitenskap og samfunnsvitenskap og under en fjerdedel i humaniora. For en god del tilsatte har medlemskap i disse gruppene altså relativt liten praktisk betydning; de utfører enten sin forskning alene (slik som i humaniora og samfunnsvitenskap) eller i samarbeid med forskere ved andre institusjoner, spesielt i utlandet. I naturvitenskapene og humaniora er deltakelse i internasjonale nettverk av større betydning enn deltakelse i formelle forskergrupper ved eget institutt.
Forskergrupper fremmer kvalitet
Forskergruppene blir vurdert som viktige for kvaliteten på forskningen ved alle lærestedene. Blant respondentene som oppgir at de er medlem av en gruppe, sier til sammen 38 prosent av personalet i universitets- og høgskolesektoren seg «helt enig», og 33 prosent sier seg «delvis enig» i at forskergruppen er viktig for kvaliteten på egen forskning. Under 15 prosent er uenige i dette. Det er bare små forskjeller i disse vurderingene mellom de ulike lærestedene. Imidlertid er det langt flere gruppeledere (54 prosent) enn andre medlemmer (33 prosent) som sier seg «helt enig» i at forskergruppen er viktig for kvaliteten på egen forskning.
Ved breddeuniversitetene er det i medisin og helsefag at flest er enige i dette, men også i naturvitenskap og teknologi er det store flertallet enige, jf. figuren. I samfunnsvitenskap og humaniora er over halvparten av dem som er medlemmer av en forskergruppe, helt eller delvis enige, og bare en femtedel er uenige.
Forskergruppenes rolle i doktorgrads- og mastergradsutdanningen
De fleste forskergruppene ved breddeuniversitetene har knyttet til seg et antall doktorgrads- og mastergradsstudenter; både fordi de er viktig arbeidskraft i forskningsprosjektene og fordi deltakelse i forskergruppene er en viktig inngang til forskeryrket.
Prosesser som i særlig grad påvirker gjennomføring og kvalitet i doktorgradsutdanningen, foregår i stor grad på gruppenivå; det gjelder alt fra rekruttering, oppfølging av den enkelte kandidat og veiledning til faglig og sosial integrasjon. Gruppene spiller størst rolle i slike prosesser i naturvitenskap, teknologi og medisin, men de er også viktige i samfunnsvitenskap og humaniora. Ved breddeuniversitetene involverer 58 prosent av dem som er medlem av en formell forskergruppe, ph.d.-kandidater «i stor grad» i sine FoU-prosjekter. Blant gruppelederne utgjør denne andelen 78 prosent; blant de andre medlemmene 49 prosent. Mastergradsstudenter trekkes i mindre grad inn i personalets prosjekter; 27 prosent av personalet svarer at de gjør dette «i stor grad»; 39 prosent av gruppelederne og 22 prosent av de andre medlemmene.
På dette punkt er forskjellene mellom fagområdene store. I medisin, teknologi og naturvitenskap er over halvparten av personalet ved breddeuniversitetene helt enige i utsagnet om at forskergruppene spiller en viktig rolle i doktorgradsutdanningen. Dette gjelder i en viss utstrekning også i humaniora og samfunnsvitenskap. Når det gjelder mastergradsutdanningen, er det i første rekke i naturvitenskap og, teknologi at denne studentgruppen er viktig.
Også på dette feltet er lederne av forskergruppene langt mer positive enn de andre medlemmene. Mens 63 prosent av lederne ved breddeuniversitetene er helt enige i at gruppene spiller en viktig rolle i doktorgradsutdanningen, gjelder dette for 35 prosent av de andre medlemmene. Tilsvarende mener 28 prosent av gruppelederne det samme om mastergradsutdanningen, mot 20 prosent av de andre medlemmene.
Artikkelen er basert på en mer omfattende analyse i NIFU Arbeidsnotat 2/2015.