Den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at det norske forskningssystemet står overfor utfordringer vi ikke har sett siden den kalde krigens dager. Hvordan kan vi bevare idealer om frihet og åpenhet i en verden der demokratiet er under press?
DEBATT: Per Koch, Forskningspolitikk
I sin innledning til Universitets- og høgskolerådets konferanse om åpen forskning, åpen utdanning og åpent samfunn den 18. november, gjorde forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel seg noen interessante observasjoner.
Han viste til at vi i dagens spente og kompliserte situasjon må beskytte de verdiene vi står for som samfunn, herunder ytringsfrihet og åpenhet. Han mente vi må styrke den akademiske friheten. Han satte dette inn i en bredere kontekst om demokratiets overlevelse.
Samtidig presenterte han et trusselbilde som fordrer en styrket forsvarsevne. Forskning er en del av dette bildet. Dette fører uvegerlig til dilemmaer, for i internasjonale konflikter av den typen vi nå står overfor, er kunnskap et av de viktigste våpnene. Vi må verne om sensitiv kunnskap og fagområder, sa Hoel.
Vi trenger et system som er «så åpent som mulig og så lukket som nødvendig,»[1] sa Hoel. Men hva betyr nå det? Hvem skal rekalibrere friheten til forskerne?
Når rammefortellingen svikter
Av og til skjer det store skift i historien som det eksisterende systemet ikke klarer å håndtere. Innenfor liberale demokratier som det norske har vi lenge hatt et økende fokus på åpenhet både i forskningen og i samfunnet for øvrig.
Grunnlaget for denne politikken er troen på at mennesker – hvis de får tilgang på relevant kunnskap og en åpen og tolerant arena for læring og debatt – kan og vil komme frem til gode løsninger som vil tjene alle i samfunnet. Dette fører så til økt tillit, trygghet og velferd for alle. De liberale demokratienes suksess beviser så angivelig at dette er en god politikk.
I 2014 okkuperte Russland Krim-halvøya, ouverturen til invasjonen av Ukraina i 2022. Putin prøver ikke lenger å late som han støtter den liberale og demokratiske samfunnsorden. Han sier rett ut at den må beseires. For Putin er forskning et redskap i utviklingen av krigsmaskineriet. Kinesiske myndigheter gjør også alt de kan for å undergrave de vestlige demokratiene.
I 2016 vant Donald Trump det amerikanske presidentvalget. Neste år blir han president igjen. I motsetning til Putin har han ikke sagt at målet hans er å avskaffe det liberale demokratiet. Likevel har han ettertrykkelig demonstrert at han er lite interessert i åpne læringsarenaer der kunnskapsorienterte mennesker drøfter ulike løsninger på samfunnets utfordringer i en atmosfære av gjensidig tillit og respekt.
Tvert imot har han bidratt til en intens polarisering av det amerikanske samfunnet, der endemålet ikke synes å være sannhet eller åpenhet, men mer makt til ham selv og de gruppene han representerer.
Republikanerne prøver nå å temme forskere de ikke liker, blant annet ved å stoppe statlig og føderal finansiering av forskning og undervisning som belyser rasisme, kjønnsroller og LHBT-folks liv. Hvitvaskingen av den amerikanske historien er i gang.
Med andre ord: Putin og Trump representerer krefter som rett og slett ikke aksepterer det liberale demokratiets narrativ om åpenhet og fremskritt. De bryter spillereglene, og de liberale demokratiene har problemer med å håndtere dette, ettersom forsøk på å forvare åpenheten vil bli fremstilt som forsøk på å begrense friheten til dem som aktivt undergraver den liberale samfunnskontrakten.
Grunnen til disse motkreftenes suksess er mangfoldig. Når det gjelder de vestlige demokratiene, er nok noe av årsaken at mange opplever at denne samfunnskontrakten ikke tjener dem. Fordelingen av verdiskapingen er så skjev at de rett og slett har mistet troen på at de selv eller barna deres vil få et bedre liv i et slikt system. Legg til misinformasjon og polariserende propaganda, og du har en oppskrift på demokratiets sammenbrudd.
Sikkerhetspolitiske trusler
I Norge synes det å være relativt bred enighet om at det norske demokratiet står overfor et trusselbilde som krever til dels dramatiske grep på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området. Det synes også å være enighet om at det i den sammenhengen gir mening å investere mye mer i FoU som skal styrke den norske forsvarsevnen, herunder den betydelige norske våpenindustrien.
Når det gjelder slik forskning, synes det også å være konsensus om at forsvarsteknologi og forskning som bidrar med essensielle komponenter til slik innovasjon, ikke må falle i hendene på nasjoner som kan true vår sikkerhet, herunder land som Russland, Iran og Kina.
Det som er langt mer uklart, er friheten til forskere som arbeider på andre områder, det vil si områder som ikke direkte bidrar til den norske forsvarsevnen, men som bidrar med kunnskap som allikevel kan brukes til å undergrave demokratiet. Det er grunn til å minne om at både kinesernes og russernes manipulering av sosiale medier er basert på forskning innenfor psykologi, sosiologi, antropologi og historie. Selv myke vitenskaper kan bidra i kampen om folks sinn.
Merk at dette er den kunnskapsproduksjonen som bidrar med avgjørende kunnskap i politiske prosesser. Dette er også forskning som danner mønster for den demokratiske debatten, med krav om åpenhet, dokumenterte fakta og en ydmykhet overfor sannhet og fordommer. Den uavhengige forskningen utgjør en sentral del av det demokratiske systemet, så hva skjer om du legger sikkerhetspolitiske bånd på denne diskursen?
Nok med sunn fornuft?
Noen vil vel hevde at så lenge både forskere og myndigheter bruker sunn fornuft og finner frem til saklige kompromisser, så kan det meste av den åpne forskningen forsvares og bevares. Det kan godt være sant, i hvert fall i et land som Norge, der deltakerne så langt har respektert det demokratiske systemets spilleregler. Men situasjonen kan endre seg raskt.
Kunnskapsdepartementet vil ta opp denne problemstillingen i den kommende stortingsmeldingen om forskningssystemet, sier Hoel. Det er bra. Men det kunne ha vært en fordel om det ble tid til en bred debatt før regjeringen konkluderer.
Så langt har Kunnskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet bedt Norges forskningsråd, Forsvarets forskningsinstitutt og Nasjonal sikkerhetsmyndighet om en anbefaling om hvordan det norske forskningssystemet kan videreutvikles, slik at forskningsfronten i større grad blir tilgjengelig for forsvarssektoren (se tekstboks). Det er vel og bra, men rapporten svarer ikke på spørsmålet om hvordan du sikrer åpenhet i en virkelighet som i økende grad krever lukkethet.
Et helhetlig forskningssystem for åpen, skjermet og gradert forskning
Forskningsrådet, Forsvarets forskningsinstitutt og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har lagt frem et forslag til et forskningssystem som håndterer skjermet og gradert forskning.
Rapporten anbefaler:
- Å øke kapasiteten i forskningsmiljøer som kan utføre skjermet og gradert forskning.
- Økt bruk av sivile forskningsmiljøer innenfor forsvar, sikkerhet og beredskap.
- Forskningsrådet etablerer en dedikert portefølje for forskning på forsvar, sikkerhet og beredskap for å samle og prioritere relevante prosjekter.
- Etablering av arenaer for kunnskapsutveksling på tvers av sektorer.
- Økt samarbeid mellom ulike departementer for å styrke forskning og utvikling innenfor forsvar, sikkerhet og beredskap.
Åpenhet og akademisk frihet skal forbli grunnleggende verdier, men med tilpasninger som ivaretar nasjonale sikkerhetsinteresser. Rapporten understreker at videre arbeid med å utvikle forskningssystemet bør inngå i en bred offentlig debatt og kobles til Norges langsiktige forsknings- og utdanningsstrategier
Foto: Olga Mosman
[1] Uttrykket er hentet fra Forskningsrådets, FFI og NSMs rapport (se tekstboks)