Kunnskap og etterretlighet står ikke i motsetning til følelser og engasjement, hverken i forskning eller aktivisme.
Lederartikkel av Per Koch
I denne utgaven har vi publisert et debattinnlegg fra professor Knut Bjørlykke om «Tro, ideologi og konkurranse i forskningen». Ettersom han kritiserer Natur og Ungdom, ba vi også dem om et innlegg.
Begge innleggene inneholder en rekke viktige observasjoner og argumenter. De reflekterer overraskende nok den samme grunnleggende forståelsen av forskning og aktivisme. Målet er å være objektiv, i den forstand at man ikke er fanget i «ideologier».
Bjørlykke mener miljøbevegelsen er styrt av ideologier og at den dermed ikke leverer faglig solide argumenter. Eri Melhus og Sigrid Hoddevik Losnegård fra Natur og Ungdom mener at «en uavhengig miljøbevegelse ser ingen ideologier, bare løsninger.»
Det er mange som tror at deres egen legitimitet i en debatt styrkes om de fremstår som interesseløse og nøytrale. Det implisitte budskapet er at de som bevisst kjemper for egne eller andres interesser, ikke er til å stole på.
Men historisk vokste Natur og Ungdom basert på «økologiske prinsipper» og erkjennelsen av at vi må ta vare på naturen for å sikre menneskehetens framtid. Bjørlykkes argumentasjon har røtter i en ideologi som understreker betydningen av fri, forskerstyrt grunnforskning. Forfatternes engasjement springer ut av deres egen livserfaring, ønsket om å skape en bedre verden og egeninteresse. Engasjementet deres formes av «ideologier». Det er ikke nødvendigvis noe galt i det.
Vi tolker alle verden ut fra en forforståelse, trossystemer, modeller og ideologier. Og vi er alle drevet av en eller annen form for følelsesmessig engasjement. Det er en viktig del av det å være menneske. Forskere er mennesker. Og hvis de tror at de er fullstendig objektive og interesseløse, kan det bare være fordi de er blinde for sine egne fordommer og ikke ser at også de kan reprodusere gamle fortellinger om verden. Disse fortellingene tjener noen grupper og skader andre.
La meg benytte anledningen til å anbefale Jon Røyne Kyllingstads nye bok Rase, En vitenskapshistorie. Den dokumenterer hvordan presumptivt «objektiv» forskning ble brukt til å legitimere kolonialisme, slavehandel, rasisme og «rasehygiene».
Fortellingen om den desinteresserte forskeren kan brukes til å forsvare grove overgrep. Da er det bedre å akseptere at historie og lidenskap farger alles virkelighetsforståelse. Da blir det lettere å avsløre dårlig forskning, kunnskapsløs aktivisme og ren manipulasjon. Men da blir det også enklere å finne og verdsette engasjement, kritisk nytenking og kreativitet.
Dette betyr ikke at alt er relativt. Forskningens styrke ligger i forskerfellesskapet, i diskursen mellom forskere med ulik bakgrunn og ulik forforståelse. Når forskningen virker som den skal, vil negative fordommer bli utfordret av andre forskere. Over tid fører det til ny kunnskap og ny erkjennelse.
Det samme gjelder for demokratiet. En åpen og fri meningsutveksling der gode mennesker med god vilje utfordrer hverandres fordommer, fører til læring og forbedring. Den bidrar også til at de kyniske og manipulative aktørene der ute lettere blir avslørt for det de er.
Foto Grafissimo