Holbergprisen 2022 er tildelt professor i vitenskaps- og teknologistudier (STS) ved Harvard, Sheila Sen Jasanoff.
Av Elisabeth Gulbrandsen, spesialrådgiver, Norges forskningsråd
Vitenskap og teknologi får stadig større betydning for samfunnsliv og hverdagsliv. Hvordan påvirker den raske takten i kunnskaps- og teknologiutviklingen de politiske prosessene og deltagelsen i disse? Kan dynamikken i forholdet mellom forskning og samfunn bli en utfordring for demokratiet? Dette er problemstillinger som Jasanoff har forfulgt, ofte i et komparativt perspektiv og med stor empirisk grundighet.
Hun er kjent for bøker som Designs on Nature: Science and Democracy in Europe and the United States (2005) og States of Knowledge: The Co-Production of Science and Social Order (2004).
Hun tok initiativ til og ledet oppbyggingen av en egen avdeling for vitenskaps- og teknologistudier ved Cornell hvor hun var ansatt fra 1978 til 1998. Nå leder hun Harvards Program on Science, Technology and Society med målsetting om å utvikle «policy-relevant insights into the nature of science and technology, and the ways in which they both influence and are influenced by society, politics and culture».
Vitenskaps- og teknologistudier
Sammen med europeiske forskere som Ulrich Beck («refleksiv modernitet»), Michael Gibbons, Helga Nowotny og Peter Scott («transdisiplinaritet» og «Modus 2») har Jasanoff tatt et oppgjør med den såkalte «lineære modellen».
Den lineære modellen reflekterer et narrativ der forskningsmiljøene bringer frem ny kunnskap som så bedrifter og institusjoner gjør om til produkter, prosesser og ny praksis. Modellen inviterer til å tenke avstand og arbeidsdeling mellom forskning og samfunn, mellom vitenskap og politikk. Det er enighet om at den lineære modellen ikke gir et godt bilde av hvordan innovasjon finner sted eller av samfunnets bruk av forskning. Det er behov for en mer integrert modell.
Kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og innovasjonspolitikken
Gjennom dette engasjementet har Sheila Jasanoff blitt en sentral bidragsyter i opparbeiding av kunnskapsgrunnlaget for det som nå benevnes som tredjegenerasjons forsknings- og innovasjonspolitikk, noe som også bekreftes gjennom hennes keynote på en signatur-konferanse i OECD-regi i 2021; Technoloy in and for Society – Innovating well for Inclusive Societies.
Grensene mellom forskning og politikk er ikke entydige og klare i kunnskapsintensive samfunn. Forskningen er i samfunnet, men samfunnet er også alltid allerede i forskningen. Forskning utvikles og virker bare sammen med og som innvevd i, andre samfunnsmessige, kulturelle og historiske forhold.
Sheila Jasanoffs poeng er at grensene, koblingene og forbindelsene mellom forskning og samfunn må forstås og håndteres i samspill, og uten at utgangspunkt tas i en av de tradisjonelle posisjonene; samfunnet eller forskningen. Det offentlige rommet hvor forskning og samfunn forbindes og (gjen)skapes, defineres mer av prosesser og samspill mellom mennesker enn av institusjonelle ordninger, en innsikt som av og til glipper i dagsaktuelle diskusjoner om «samfunnsoppdrag» eller missions.
Jasanoffs utvikling av et samproduksjonsperspektiv (co-production) understreker at forskningen «alene» verken er årsak til bærekraftsutfordringer knyttet til klima, miljø, ulikhet eller alene virkemiddel til å løse dem.
Budskapet hennes er at vi, både som forskere og som samfunnsborgere, trenger en bedre forståelse av kompleksiteten og dynamikken i samskapingen av forskning og samfunn.
I norsk sammenheng er det spor av denne forståelsen i Organisering for helhet og mangfold i norsk forskning, NOU 1991-24, særlig kapittel 4 om prinsipper og problemer samt i drøftingen av «forskningens kulturfunksjon».
Kunnskapsmakt og samfunnsansvar
Forholdet mellom forskning og samfunn er i liten grad tatt opp i nordiske makt- og demokratiutredninger. Politikkens «retrett» fra etablerte politiske institusjoner ble diagnostisert i maktutredningene som ble gjennomført rundt årtusenskiftet. Maktutrederne gjenfant politikken delvis i jussen, mediene og i økonomien, men ikke i forskningskomplekset.
Det betyr neppe at forskningen i Norden gir beskjedne bidrag til politikk- og samfunnsutvikling sammenlignet med andre land. Det at maktutredningene ikke problematiserer dette, kan tyde på en manglende forståelse av det komplekse og dynamiske samspillet mellom forskning og politikk og de utfordringene dette gir – ikke minst for demokratiet som styringsform.
Debatten om kunnskapsmakt[1]som Siri Meyer inviterte til i Norge i etterkant av siste runde med nordiske makt- og demokratiutredninger, koblet på en lang positivismekritisk tradisjon, beredte grunnen for en forståelse av forskning i og med politikkutvikling – ikke bare for. Debatten beredte også grunnen for et engasjement i Norges forskningsråd for Sheila Jasanoff.
Sheila Jasanoff og Norges forskningsråd
Allerede for 30 år siden kunne vi lese i en norsk forskningsmelding at: «I alt vi omgir oss med, blir innslaget av kunnskap større.» Det var langt fra en naiv forskningsoptimisme som ble fremmet: «Forskningen bør verken være politisk nøytral eller underordnet snevre politiske hensyn. Til det er den både for viktig og for farlig» (St.meld. nr.36 1992–93: 28b). Men fremdeles oppfører vi oss som om forskning og teknologiutvikling befinner seg til dels utenfor samfunnet, og i alle fall utenfor politikken.
Det er mange grunner til dette. Vi kan være fanget av det Jasanoff kaller «sosiotekniske forestillinger»; mer eller mindre uttalte visjoner om vitenskap, teknologi og samfunn. Putter vi forskning i en boks utenfor samfunnet, blir bildet av samfunnet litt mindre komplekst og dermed lettere å håndtere politisk. Institusjoner og virkemidler er organisert ut fra denne måten å tenke på. Bordet fanger. Det er også sterke interesser som kan se seg tjent med forestillingen om at forskningen leverer løsningene og samfunnet bruker dem.
23.mars 2009 inviterte ELSA-programmet[2] medarbeidere og ledere i Forskningsrådet til seminar under overskriften «forskning og kriser», med følgende problemstilling: Hvilke utfordringer stiller miljø-, utviklings- og finanskrisen til forskningssystemet, inkludert Forskningsrådet? Hovedinnleder var Sheila Jasanoff.
I invitasjonen til seminaret var det klippet inn et sitat fra en kronikk i Aftenposten forfattet av to sentrale ELSA-forskere, Roger Strand og Kjetil Rommetveit:
«Sammenhengen mellom klima og kunnskap er dyp og urovekkende: Klimaet synes å være i endring fordi kunnskaps- og teknologiutviklingen har vært eksplosjonsartet de siste 200 årene. Vitenskap, teknologi og industri har i løpet av denne tiden sørget for velstandsvekst og forbedring av våre levekår. Så lenge pengene, oljen og helsen fortsatte å strømme inn uten synlige problemer, var det heller ingen grunn til å gjøre dem til gjenstand for utstrakt politisk debatt. Man har hatt debatt, men det var primært i form av fordelingsspørsmål.» (Viljen er ikke stor nok, 23.01.08)
Med andre ord: Så lenge systemet så ut til å fungere etter hensikten, var det lite interesse for å se på politikkens eventuelle skyggesider.
For Sheila Jasanoff var – og er – det ydmykhet som gjelder, i både forskning og politikk. «Ydmykhetens teknologier» er et begrep hun spinner ut og vever inn i store deler av forfatterskapet. Samtidig som hun viser hvordan globale kriser gjør grunnbetingelsene i form av ureduserbar usikkerhet, sårbarhet og emergens, stadig tydeligere for oss.
Forskningens overmot har blitt vår kulturs overmot, hevder Jasanoff, og det må vi gjøre noe med.
[1] Meyer, S. og S. Myklebust (red.) 2002. Kunnskapsmakt. Oslo: Gyldendal Akademisk
[2] Et forskningsprogram om etiske, juridiske og samfunnsmessige aspekter ved nye og framvoksende teknologier.
Foto Martha Stewart NTB
Se også: Forskningens rolle i skeiv historie: undertrykker eller frigjører?