Nå som vi feirer femtiårsjubileet for dekriminaliseringen av homofile under Skeivt kulturår, kan det være grunn til å se på den rollen samspillet mellom forskning og samfunn har for holdningsendringer av denne typen.
Per Koch for Forskningspolitikk
I år er det femti år siden seksuelle forhold mellom menn sluttet å være forbudt i Norge. Det var i 1972. I 1977 besluttet Norsk psykiatrisk forening at homoseksualitet ikke lenger skulle regnes som en mental sykdom. I 1982 fjernet også Sosialdepartementet homofili som sykdomsdiagnose.
I 2022 er det relativt få i Norge som argumenterer for at homofili er en psykisk sykdom. Du finner fortsatt homofobi i norsk kultur, men det synes å være relativt bred enighet om at homofili er en naturlig variasjon av menneskelig seksualitet, og – fremfor alt – at storsamfunnet ikke har rett til å bestemme om folk skal være tiltrukket av menn, kvinner, begge eller andre. Seksuell legning er ikke bare blitt en privatsak. Den er også blitt en menneskerett.
I løpet av de siste femti årene har vi også sett en økende normalisering av homofiles liv i Norge. Endringene i holdninger, juss og psykiatri har gitt flere og flere skeive rom til å komme ut og leve som seg selv, noe som har gjort det lettere for det streite flertallet å se at homofile er folk de også.
Forskningens plass i LHBT-historien
Aksepten av homofile har forskningspolitisk interesse, fordi den kan tjene som en god illustrasjon på den rollen forskningen kan spille i sosiale, kulturelle og politiske prosesser.
Det hadde vært fint om vi kunne si at dette var fortellingen om hvordan klartenkte og objektive forskere hjalp homofile ut av deres sosiale fengsler. Sannheten er dessverre at forskningen ofte har blitt brukt som et verktøy i samfunnets utstøting av homofile menn og lesbiske kvinner.
Opp gjennom årene har mange forskere delt de homofobe holdningene man har funnet i samfunnet for øvrig. Forskerne har forsynt kulturen med argumenter folk kunne bruke i forfølgelsen av skeive folk. Forskningen, og da spesielt psykiatrien, har ikke vært en nøytral grunn «utenfor» samfunnet som så på folks seksualitet og sexliv med objektive øyne.
Naturvitenskapens dominans og sykeliggjøringen av mangfold
Idehistorisk er det interessant å se på hvordan psykiatrien endte opp med å sykeliggjøre seksuelt mangfold.
1800-tallet var vitne til et dramatisk skifte i hvordan seksualitet og kjønn ble behandlet i det offentlige rom og da spesielt av dem som hadde politisk makt.
Før hadde dette vært teologenes og prestenes domene. Likekjønnet seksualitet og kjønnsvariasjon (som ofte ble sett på som ett og det samme) var definert som en synd. Gud hadde bestemt at sex var noe ektefeller hadde for å «bli mange og fylle jorden» (1. Mosebok 1:28).
Vitenskapsmennene (de var nesten alle menn) tok over denne forestillingen. Sex var noe menn hadde med kvinner for å sikre artens videreførelse. Enhver seksuell aktivitet eller følelse som ikke bidro til dette, var ikke lenger en «synd», men en «perversjon». Man syndet ikke lenger mot Gud, men mot evolusjonen og nasjonens behov for folk som kunne brukes i produksjon og krigføring.
Denne «binære» fortellingen om seksualitet og ekteskap bidro naturligvis også til å opprettholde tradisjonelle kjønnsrollemønstre.
Den kanskje mest innflytelsesrike psykiateren innenfor forskning var den tyske psykiateren Richard von Krafft-Ebing.
Hans bok Psychopathia Sexualis fra 1886 ga klart uttrykk for at «sex er ment for forplantning»-narrativen. Han så også på homoseksualitet som en form for skadelig «degenerasjon».
Denne tenkningen førte til utviklingen av såkalte konverterings- eller reparasjonsterapier, der man blant annet med elektrosjokk og kvalmeinduserende midler skulle fjerne uønskede tanker og adferd.
Når naturen blir speil for egne fordommer
Det er interessant å merke seg at disse forskerne gjerne brukte naturen som sannhetsvitne for deres tradisjonelle forståelse av kjønn og kjønnsroller. Vi vet nå at det er et stort kjønnsmangfold hos mange dyr, med likekjønnet seksuelt samvær, dyr med flere «morfer» av samme kjønn, dyr som skifter kjønn med videre.
Den evolusjonære biologen Joan Roughgarden forteller for eksempel historien om fluesnapperen i Nordmarka, som har ulike former for hanner, fra de svarte «maskuline» til dem som ligner de brune hunnene, og der de «maskuline» gjerne kurtiserer de «feminine». Dette var ikke noe jeg lærte om i ungdomsskolen og det står lite om dette i lærebøker i biologi. Forskerne har gjerne ignorert eller bortforklart slike fenomener, ofte fordi deres egne fordommer har hindret dem fra å se hva som foregår.
Poenget her er at en imaginær natur blir brukt som bevis for om noe er bra eller dårlig. Dette er både en etisk og medisinsk avsporing. Naturen er ikke «moralsk». Det er vi, som mennesker, som bevisst må velge å forholde oss til naturen og hverandre.
Klassifiseringens tyranni
Grupperingen av tradisjonell heteroseksualitet som «normal og naturlig» på den ene siden og alt annet som «pervertert og unaturlig» på den andre, førte også til at homoseksuelle endte opp i den samme boksen som folk som misbrukte barn og dyr. Selve assosiasjonen til slike overgripere bidro til økt stigmatisering.
Den bidro også til å forsterke mytedannelser omkring homoseksuelles adferd. Mange konkluderte med at homoseksuelle – som ble sett på som mentalt syke – var emosjonelt ustabile og promiskuøse. Homoseksuelle menn og lesbiske kvinner forførte barn og andre i den hensikt å skape flere homoseksuelle.
Denne smitteteorien ble populær i store deler av verden, inklusiv Norge, og førte blant annet til at skeive lærere og universitetsansatte mistet jobben dersom deres seksuelle orientering ble offentlig kjent.
Forskningens frigjørende kraft
Nå fantes det en annen forskningstradisjon som så på både seksuell variasjon og kjønnsmangfold som noe positivt og naturlig. Tyskeren Magnus von Hirschfeld sto sentralt her.
Med basis i det liberale Berlin utviklet han en teori om seksualitet og kjønnsidentitet som var basert på variasjon eller kontinuumer. Mellom mann og kvinne finnes det mange varianter, mente Hirschfeldt. Det gir derfor lite mening å sette opp ekstremene som idealer for korrekt og sunn adferd. Han var selv homoseksuell og engasjerte seg politisk for å sikre avkriminalisering av homoseksualitet i Tyskland. Han var også en pioner i forskningen på og med transfolk.
Han etablerte Institut für Sexualwissenschaft i Berlin i 1919, et institutt som kombinerte naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora, og som fikk en sterk innflytelse på diskusjonen omkring seksualitet og kjønnsmangfold i Europa, inklusiv Norge. Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson ble blant andre påvirket av Hirschfeld.
Instituttet for seksualvitenskap opphørte å eksistere i 1933, da nazistene brente store deler av instituttets boksamling.
Samlæring og samskaping
Etter krigen kunne den politiske kampen for homofiles og transkjønnedes rettigheter støtte seg på denne forskningstradisjonen. Men ikke bare det: Det var helt klart et samspill mellom mer tolerante forskere og folk som kjempet for skeivt likeverd. Disse forskerne hørte på de skeive, og de skeive brukte forskernes begreper i utforskingen av sin egen identitet.
Vi ser her hvordan forskningen og forskerne er en del av samfunnet og at holdningsendringer blir til i et samspill mellom samfunn og forskning. Det var ikke slik at forskerne definerte grunnlaget for den skeive frigjøringskampen. Det var heller ikke slik at «den homoseksuelle kulten» forførte naive forskere (som en del anti-LHBT aktivister hevder). I stedet ble det nye paradigmet til i et samspill mellom forskning og samfunn.
Etter hvert som folks aksept av skeive folk ble alminnelig, ble det vanskeligere og vanskeligere å forsvare tanken om at sex kun er for forplantning og at homoseksualitet er en perversjon.
Vår aksept av skeive folk var nå blitt et kulturelt og moralsk standpunkt, ikke et naturvitenskapelig et.
Historien gjentar seg
Nå skulle man tro at historien om de homoseksuelles frigjøring skulle ha ført til en form for læring som gjorde at man ikke endte opp i samme elendigheten igjen. I stedet ser vi nå en gjentagelse av de samme forestillingene i møtet med transkjønnede.
Det store flertallet av forskerne på kjønn og kjønnsidentitet, om det nå er innenfor naturvitenskapene eller samfunnsvitenskapene, har riktignok videreført den liberale tradisjonen fra Hirschfeld.
Den amerikanske psykiatriske manualen, DSM, gikk bort fra å omtale «transseksualitet» som en mental sykdom i 2016. I stedet innførte de diagnosen «kjønnsdysfori», som beskriver mulige følger av kjønnsvariasjon.
Den internasjonale helsemanualen, Verdens helseorganisasjons ICD, erstattet «transseksualisme» med «kjønnsinkongruens» i 2018. Kjønnsinkongruens, der en persons kjønnsidentitetsopplevelse ikke samsvarer med det kjønn som ble tildelt ved fødselen, blir ikke sett på som en psykisk lidelse i ICD-11. Norsk helsevesen bruker ICD.
Grunnen til at kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens fortsatt er med i manualene, er at helsevesenet trenger diagnoser for å kunne tilby transkjønnede kjønnsbekreftende behandling. Og deri ligger litt av problemet.
I det øyeblikket homoseksuelle, lesbiske og bifile mennesker var ute av manualene, ble diagnosene for de psykiske lidelsene de eventuelt ville trenge behandling for, de samme som for andre mennesker. De transkjønnede som velger å transisjonere, derimot, er avhengig av hjelp fra helsevesenet, om det nå gjelder veiledning, hormoner eller kirurgi. Det betyr at helsevesenet, og de menneskene som kontrollerer helsevesenet, fortsatt har makt over dem. De har fortsatt makt til å definere hvem som er innenfor, og hvem som ikke skal få hjelp, og de bruker fortsatt medisinske kriterier for å bestemme dette.
I dag ser vi for eksempel at Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, NBTS, forsøker å opprettholde et monopol på sentrale deler av behandlingen av transpersoner i Norge. Transfolk mener NBTS eller «Riksens» leger og forskere fremmer foreldede holdninger om hva det vil si å være trans, og at de siler ut folk de mener ikke fortjener behandling. Med andre ord: De tiltar seg en makt de ikke skal ha i et samfunn der egen identitet hører til den enkelte. Dette er noe vi skal se på i neste utgave av Forskningspolitikk.
Ekstremistiske angrep på transfolk
Ekstremhøyre, om det nå er i Russland, Ungarn eller USA, bruker i økende grad politisk makt for å nekte transfolk anerkjennelse, beskyttelse og medisinsk hjelp. Taktikken er å mobilisere konservative velgere som ser slik variasjon som en trussel mot tradisjonelle kjønnsroller.
I amerikanske stater ser vi nå en endeløs rekke lover som ikke bare skal hindre transbarn i å bruke riktig toalett, delta i skoleaktiviteter som passer deres kjønn, eller lære om sin egen identitet, i noen stater forbyr man også helsevesenet å gi transkjønnede barn hjelp. Vi har til og med sett forsøk på å kriminalisere foreldre og helsepersonell som bidrar med slik hjelp.
Retorikken er preget av de samme narrativene som ble brukt mot homofile. «Den homofile mafiaen» er riktignok blitt erstattet med «kjønnsideologien», men seksualiseringen og infantiliseringen er den samme.
Ekstremhøyre får god drahjelp fra ekstremvenstre og da spesielt såkalte «transekskluderende radikale feminister» (TERFer). Disse «kjønnskritiske» aktivistene gjentar ofte de høyreekstremes argumenter om at kulturelt kjønn (gender på engelsk) ikke finnes, og at alle forestillinger om kjønn må defineres ut ifra biologisk kjønn (sex). I praksis ender de gjerne opp med argumenter om at kjønn er det samme som kjønnsorganer, kromosomer eller kjønnsceller. Dette presenteres som «vitenskap».
Nå får ikke transfobene mye drahjelp fra vitenskapsfolk. Det finnes fortsatt noen få forskere som holder på at «kjønn er forplantning», men jevnt over er det mangfoldsparadigmet som dominerer. Seksuell orientering og kjønnsidentitet forstås gjerne som et resultat av et samspill av genetiske, hormonelle, kulturelle og psykologiske faktorer, og det er dette samspillet som skaper variasjon både når det gjelder kropp og sjel. Jeg kjenner ikke til noen seriøse forskere som mener at kulturelt kjønn eller kjønnsidentitet kan reduseres til kjønnsorganer. Kjønnsinkongruens er et vitenskapelig faktum.
Men vitenskapen har så stor prestisje som sannhetsvitne, at anti-transaktivistene føler seg tvunget til å vise til forskning i sin argumentasjon. Republikaneren Marjorie Taylor Greene, som ikke engang tror på evolusjon, hengte opp en plakat på døren sin i Kongressen der hun skrev: «There are TWO genders: MALE & FEMALE. ‘Trust The Science!’»
TERFene er litt mer raffinerte. De fikk hjelp av en Dr. Lisa Littman til å komme opp med en ny diagnose, Rapid Onset Gender Dysphoria, som er ment å underbygge den sosiale smitteteorien som dominerer i disse kretsene (det vil si at unge transpersoner ikke er trans, men misledet av transaktivistene).
Littman sendte ut et spørreskjema til foreldre til unge transpersoner, og disse foreldrene ble eksklusivt rekruttert gjennom transfobiske nettsteder. Et begrep som selection bias er utilstrekkelig når man skal beskrive denne formen for «forskning». Hun har bevisst valgt seg respondenter som vil bekrefte teorien hennes.
Konseptet er da også avvist av alle seriøse faglige og profesjonelle organisasjoner på feltet, inklusiv the World Professional Association for Transgender Health og The American Psychiatric Association, men det vet ikke skremte foreldre som kommer over begrepet. De ser noe «vitenskapelig» noe som gir dem lov til å «berge» sine barn fra sosial utstøting.
Og da er vi tilbake i den gamle sirkelen der forakt skaper skam og ødelagte liv, og der vitenskapen blir brukt som et våpen, om nå forskerne vil det eller ei.
Forskningens verdi
Det historien om skeive folk og forskning viser er at det ikke er et mentalt skille mellom forskere og samfunn. Forskerne er en del av samfunnet og deler fordommer, håp og idealer med folk rundt dem. De, som andre, har en tendens til å velge teorier, narrativer og virkelighetsforståelser som bekrefter deres egne fordommer, noe som til tider gjør det vanskelig å slippe til med alternative modeller.
Professorene har kulturell og politisk makt i kraft av sine posisjoner. Studentene blir oppdratt innenfor deres paradigme. Ja, studentenes karrierer avhenger ofte av at de bruker den samme rammefortellingen og det samme stammespråket. Språket fanger. Hvis noe er klassifisert som en «perversjon» er det vanskelig å argumentere for at det ikke er en «perversjon». Dette er litt av grunnen til at det tok så lang tid for den homofobe og transfobiske forskningen å slippe taket.
Når Hirschfeld-tradisjonen etter hvert vant frem, var det fordi nye tenkemåter med røtter utenfor vitenskapen begynte å få en effekt i forskningsmiljøene. Yngre forskere med et mer åpent sinn begynte å stille spørsmål ved stereotypene. De fikke frem ny kunnskap om både mennesker og dyr som tegnet andre bilder av virkeligheten. Dette gjorde det vanskeligere å bruke forskning i undertrykkelsen av disse marginaliserte gruppene.
Dette betyr ikke at forskning ikke kan være sannhetsbærende, at alt er relativt eller at alle bare kan dikte opp sin egen virkelighet. Vitenskapen har metoder som – i motsetning til kommentarfeltene på Facebook – krever en form for etterretlighet og en presentasjon av data som gjør at det er vanskeligere å presentere fordommer som fakta. Det sammer er tilfelle for en genuin demokratisk diskusjon.
Som et minimun vil forskningen ha rutiner på plass som sikrer at ideer bryner seg på andre ideer og at andre forskere kan stille kritiske spørsmål til problematiske «funn». I skeiv historie ser vi også at dette feltet av «eksperter» også har innebefattet dem som faktisk vet mest om skeive liv: skeive folk.
Men uten dette samspillet med det levde liv «der ute» er jeg redd Krafft-Ebings verdensbilde fortsatt ville ha dominert i psykatrien. Det tok alt for lang tid før det ødeleggende paradigmet ble lagt dødt.
Videre lesning
Se for øvrig Elisabeth Guldbrandsens artikkel om Sheila Jasanoff i dette nummer. Jasanoff mener at vi må se nærmere på grensene, koblingene og forbindelsene mellom forskning og samfunn.
Mette Pedersen artikkel om ME-pasientenes hverdag gir et annet blikk inn i hvordan forskning kan virke både frigjørende og invaliderende.
Alfahannens betydning for norsk forskningspolitikk drøfter hvordan misledende kjønnsstereotypier kom til å dominere deler av forskningen.
Utvalgt litteratur
- Anne Hellum, Anniken Sørlie m.fl.: Frihet, likhet og mangfold, 2021
- Kelley Winters: Gender Madness in American Psychiatry, 2008
- Julia Serano: Whipping Girl, 2016
- Joan Roughgarden: Evolution’s Rainbow: Diversity, Gender, and Sexuality in Nature and People, 2013
- Hanne Marie Johansen: Skeive linjer i norsk historie, 2019
- Elena Mancini: Magnus Hirschfeld and the Quest for Sexual Freedom: A History of the First International Sexual Freedom Movement, 2014
- Judith Butler: Why is the idea of ‘gender’ provoking backlash the world over? The Guardian
- Brita Møystad Engseth: Mørkekvinner, Dagbladet
- Janneke Van der Ros: Trans* and gender variant citizenship and the state in Norway, Critical Social Policy
- Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn, Helsedirektoratet 2015
- Julia Serano: Everything You Need to Know About Rapid Onset Gender Dysphoria
- Skeivt arkiv, Nasjonalt kunnskapssenter for skeiv historie
- Thomas Kuhn: The Structure of Scientific Revolutions, 1962
Topp foto: Forskeren Magnus Hirschfeldt (th) sammen med partneren Li Shiu Ton. Foto: Wikipedia