Partskonferanser spiller en viktig rolle i forskningsformidling, påpeker Lars Lyby og Silje Maria Tellmann. Paviljongens scenografi bidrar til å generere oppmerksomhet og samspill som ellers ikke ville finne sted.
Av Lars Lyby og Silje Maria Tellmann, NIFU
I november i år skulle COP 26 – FNs årlige partskonferanse til klimakonvensjonen – blitt avrundet i Glasgow i Storbritannia. Men som med så mye annet, har COVID19 satt en stopper for det planlagte møtet, og COP 26 er utsatt til 2021.
For første gang siden COP1 ble avholdt i Berlin i 1995, har man brutt den årlige rekken av såkalte COP-møter. Hva går man glipp av, foruten (forhåpentligvis) nye fremskritt i klimaforhandlingene?
Hvorfor ikke digital partskonferanse?
Årsaken bak beslutningen er forståelig; myndigheter verden rundt har hatt hendene fulle med å håndtere pandemien, og et globalt klimatoppmøte ville i seg selv utgjort stor smittefare for alle involverte. Men hvorfor kunne de ikke sette opp en digital konferanse, som så mange andre har gjort?
Mye har gått digitalt det siste året, og de fleste av oss har utviklet nye digitale ferdigheter på rekordtid. En partskonferanse genererer også i seg selv store klimautslipp på grunn av alle som flyr inn, noe som i seg selv kan være et argument for at partskonferansene bør bli digitale.
Men det er også gode argumenter mot en digital partskonferanse. En konferanse med flere tusen deltakere er en enorm logistisk operasjon i seg selv, mye kan gå galt når man skal flytte dette over på digitale plattformer.
Det er også mye som skjer utenfor de formelle forhandlingsrommene. Forhandlere møtes i korridorene, de utveksler uformell informasjon og bygger nettverk.
Men ikke minst: På partskonferansene samles også alle de som jobber med klima, og som ikke har en formell plass ved forhandlingsbordet. Dette inkluderer forskere som er der for å formidle forskningen sin, gi forskningsbaserte analyser av det som skjer til pressen og andre interessenter, og for å være «der det skjer».
Partskonferanser som megaevents og kampen om oppmerksomheten
Siden den første partskonferansen i 1995 har COP-ene utviklet seg til megakonferanser, der antallet ikke-statlige observatører langt overstiger antallet offisielle delegater fra forhandlingsdelegasjonene.
Dette inkluderer miljøorganisasjoner, forskningsinstitusjoner, fagforeninger, kommuner, urfolkrepresentanter, næringsliv og andre med en interesse i klimaforhandlingene. Mange av disse organiserer egne arrangementer på siden av de formelle forhandlingene, og antallet «side events» har vokst kraftig det siste tiåret.
I et pågående forskningsprosjekt har vi studert hvordan forskere har brukt partskonferansen som en plattform til å formidle forskning, bygge nettverk og generere oppmerksomhet. Vi har tatt utgangspunkt i en paviljong som ble bygget opp midlertidig i konferansesenteret der klimatoppmøtet i Paris 2015 fant sted.
Toppmøtet satte deltakerrekord, med 28 187 akkrediterte deltakere, og i kombinasjon med det tette programmet og det høye tidspresset kan møtet karakteriseres som en alles kamp mot alle om oppmerksomheten.
Blant hundrevis av andre paviljonger klarte «vår» paviljong likevel å stå frem, og ble karakterisert som en suksess av dem som satte den opp. Paviljongen tiltrakk seg både nasjonale og internasjonale beslut-ningstakere, mediefolk, NGO-er og andre forskere. Hva var det som genererte denne suksessen?
Paviljongen var et sted der mye skjedde, med daglige oppsummeringer for pressen, seminarer, debatter og mottakelser. Programmet gikk stort sett fra kl. 9 om morgenen til kl. 20 om kvelden og liknet i seg selv en minifestival, der man kunne gå fra event til event og ta del i debatter og få direkte tilgang til ferske analyser. Det høye aktivitetsnivået kan i så måte brukes som en selvstendig indikator på paviljongens suksess.
Paviljongens scenografi
I studien har vi imidlertid vendt blikket mot paviljongens utforming og mot hvordan paviljongens scenografi også bidro til at den lyktes i å generere oppmerksomhet og samspill som ellers ikke ville funnet sted.
At materielle omgivelser kan betinge sosiale handlinger, er kjent fra blant annet fengselet som ble utformet som et panoptikon som tillot fangevokterne å overvåke fangene uten at fangene selv kunne vite om de ble overvåket eller ikke. Også interiør kan betinge sosialt samspill: I et klasserom er det en tavle, pulter og stoler, og måten dette er satt sammen på, legger føringer for læringen. Men pultene kan også flyttes rundt, og nye måter å lære sammen på kan oppstå.
Slik var det også med paviljongen på klimatoppmøtet. Til sammen besto paviljongen av tre ulike rom med ulike formål som er skrevet inn i scenografien. Vi finner faste scenografier som er utformet med tanke på bestemte aktiviteter, slik som rommet med seter for publikum og talere, og et podium med mikrofoner, forsterkere og skjermer.
Scenografien inviterer til møter mellom forskere og publikum eller debatter etter et mønster vi har sett mange ganger før. Deltakerne kan gå inn i velkjente roller der de vet hvordan de skal opptre og hva de kan forvente seg. Her finner også paviljongens formelle program sted.
Men vi finner også åpne scenografier i soner der mindre organiserte og uformelle møter kunne oppstå. Her var det andre elementer som tiltrakk publikum. Det var salonger med drikkevarer og snacks man etter en lang dag kunne slappe av i.
Men det var også lagringsplass og ladepunkter; ting som vi ellers tar for gitt, men som på klimatoppmøtet var en ettertraktet knapphet. Her kunne journalistene lade batteriene, bokstavelig talt, og travle observatører kunne finne vann og kaffe uten å bruke dyrebar tid i lange køer.
Scenografiens tiltrekningseffektivitet
Rommene i paviljongen inneholdt både frontstage og backstage-kvaliteter. Frontstagerommet fyller paviljongens offisielle og formelle funksjoner, mens backstage-rommet kunne tilby time-outs til observatører og delegater på toppmøtet. Men det ga også paviljongen en ekstra tiltrekningskraft som i neste omgang genererte ytterligere oppmerksomhet.
Folk samlet seg i paviljongen også når det ikke var et formelt program, og ministre og næringslivsledere lot seg avbilde i uformell passiar med forskere og andre observatører mens de drakk kaffe i pausene.
Vårt poeng er at dette handler om noe mer enn å vise frem status og posisjoner. Det viser også paviljongens «tiltrekningseffektivitet» som ikke bare skyldes tilfeldigheter og uforutsigbare omstendigheter. De var tenkt inn i hvordan paviljongen ble konstruert: Ikke for oppmerksomhetens egen skyld, men for å formidle forskning og legge til rette for suksess handlet ikke bare om innholdet i det formelle programmet.
Suksessen skyldtes settingen i partskonferansen, hvordan paviljongen var konstruert for å etablere koblinger mellom tilsynelatende prosaiske behov i en situasjon der knapphet på tid og rom var vesentlig og det formelle, planlagte programmet. Dette skapte en kontinuerlig tilstedeværelse og uforutsette samspill mellom forskning og politikk som en digital konferanse ikke vil kunne frembringe.
Toppfoto fra Cicero og Bellonas paviljong ved klima-konferansen i Paris 2015 (foto Cicero).