Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er tydelig på at sektorprinsippet må gjennomgås i arbeidet med systemmeldingen. Sektorprinsippet har ligget fast og vært til diskusjon flere ganger, også med en del kritikk hengende ved seg. Er problemet egentlig silotenkning og lite koordinering? Eller er problemet at sektorprinsippet gir muligheter for ansvarsfraskrivelse og nedprioritering av forskningen?
Carina Hundhammer, daglig leder for Forskningsalliansen NORIN
Hva var sektorprinsippets røtter?
Det er både interessant og relevant å forsøke å forstå bedre hvorfor forskningssystemet vi har i dag er slik det er. I jubileumsboken Avhengig av forskning laget til Forskningsrådets 25-årsjubileum ble forskningspolitikkens historie samlet mellom to permer. I boken er det mye læring å ta med seg inn i arbeidet, nå som et nytt forskningssystem skal diskuteres og sektorprinsippet evalueres.
På 1950- og 1960-tallet fikk forskningen en sentral rolle i byggingen av fremtidssamfunnet.
OECD ble etablert, og forskningsstatistikken skulle innhentes på internasjonalt nivå. OECD er fortsatt en driver for å analysere og samle relevant forsknings- og innovasjonsstatistikk. Statistikken blir brukt i utviklingen av gode råd for videre politikkutvikling.
I OECDs første rapport fra 1963 skrev organisasjonen: “science-policy is moreover an aspect of over-all national policy and cannot be formulated in isolation”. Forskningsarbeid måtte derfor forankres i ulike departementer for å understøtte og foredle den nasjonale politikken og styrke styringsevnen i ulike sektorer.
Fra 1972 ble sektorprinsippet etablert i Norge som et rådende prinsipp: Hvert departement skulle ivareta forskningen på sitt fagfelt, og Kirke- og undervisningsdepartementet (det som nå er Kunnskapsdepartementet eller KD) skulle ha en koordinerende rolle.
Er forskningen endret?
Ser man bakover i tid, spilte forskningen med andre ord en sentral rolle i utviklingen av fremtidssamfunnet. Med sektorprinsippet var forskningen definert som en større del av all annen politikk.
Dette kunne man også lese av industrimeldingen fra 1971, der forskning og utdanning var en naturlig del av utviklingen av norsk oljesektor.
Ser man bak hovedtallene i Indikatorrapporten som gis ut hvert år, ser man fortsatt spor av de tunge forskningsintensive departementene som Kunnskapsdepartementet (KD), Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) og Olje- og energidepartementet (OED). Sektorprinsippet har fungert som et styringsprinsipp for investeringer i forskning som skulle ha effekt på samfunnet og produktivitetsfaktorene.
Et eller annet sted på veien fra 1970-tallet ser det ut som om sektorprinsippet og systemtenkningen omkring forskningen skilte lag. I dag er forskningen og forskningspolitikken i mye større grad skilt ut som et eget politikkområde, der eksellens og kvalitet omkring utdanning og forskning står mer sentralt enn systemtenkningen, samfunnskontrakten og samfunnsbyggingen fra tidligere. Forskningens relevans er svekket, og sektorprinsippet er blitt tyngre å koordinere og opprettholde.
Sektordepartementene må ta ballen
Med etableringen av Norsk tipping i 1946 fikk Forsknings-Norge en stabil, statlig finansieringskilde. Det sies at det var den norske interessen for engelsk fotball som skapte gode tider for forskningen. Ordningen varte frem til 1990.
Interessen for engelsk fotball er fortsatt sterk i Norge, så la oss se litt på sektorprinsippkampen. Vi oppbemanner et norsk landslag av departementer. Vi har 15 spillere og statsministerens kontor. Alle har sin plass på banen. Olje- og energidepartementet (OED) og Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) er klart og tydelig fremme i skoene og er på ballen, og kapteinen på laget er KD. I forsvar har du andre ikke fullt så forskningsintensive departementer, men med behov for å forsvare sine sentrale områder på banen. På sidelinjen står treneren, statsministeren. Til sammen er det et landslag.
Ballen er forskningen, og den skal helst i mål for å nå den felles uttalte ambisjonen om å være faglig verdensledende på sentrale særnorske behov, ha et konkurransedyktig næringsliv og et velfungerende samfunn.
Så svikter laget på samspill, noen av sektordepartementene sakker akterut. Noen av departementene tar rett og slett ikke ballen for området de har ansvar for på banen. De sender den tilbake til KD i håp om at de løser saken. Systemet i det veletablerte laget rakner litt, og kapteinen klarer ikke å få ballen i mål. Vi har et fragmentert landslag som ikke fremstår samlet, så det er mulig treneren nå må ta et nytt grep. Ofte blir sektorprinsippet holdt til ansvar for at det blir for mye silotenkning, men med utviklingen i dag, er det heller en mulighet for ansvarsfraskrivelse?
Silotenkning eller ansvarsfraskrivelse?
Selv om Norge har en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, er ikke forskningen tett nok koblet på politikkutviklingen for andre områder. Forskningen er blitt et eget felt, og kanskje noen vil hevde at den er mer akademisert – og ikke systemtenkende nok. En annen utfordring med sektorprinsippet ser ut til å være de årlige budsjettprosessene. Istedenfor å se forskning som en del av egen politikk, blir den sett på som en egen post: en utgiftspost.
Et ferskt eksempel på at laget er i endring, er investeringer i digitalisering. Ansvaret for næringsrettet forskning er lagt til Kommunal- og distriktsdepartementet, men de ser ikke helt hvordan de skal få ballen i mål. De blir defensive og kutter i forskning. Kunnskapsdepartementet har som kaptein kompensert for manglende midler også i kunnskapsberedskapen på digitalisering. I årsrapportene til Forskningsrådet kan vi lese at i 2021 finansierte KD 55,3 prosent av IKTPluss, mens i 2022 var de oppe i 58 prosent av andelen finansiering, selv om ansvaret ligger et annet sted. Før kommunevalget i 2023 ga KD 1 milliard til åpen konkurranse om kunstig intelligens, som også skal treffe den næringsrelevante forskningen. Dette sier vel noe om at sektorprinsippet står ved et veiskille?
Fremtidssamfunnet som styrende
Tverrsektorielle utfordringer krever tverrsektoriell politikk. Det må en styrking til, fordi det nå oppleves som at det er en for svak kobling mellom sektorenes behov og forskningen. Forskningsrådets koblingsrolle må derfor også styrkes, slik at det forskningsdrevne som skal ligge til grunn, med kvalitet, men ikke minst relevans, treffer de ulike politikkområdenes behov. Sektordepartementene må se merverdi av investeringene i forskning i åpen konkurranse. Forskning må være en del av kunnskapsutviklingen for fremtidssamfunnet og ikke et eget frakoblet område.
Kilder:
• Avhengig av forskning, Fagbokforlaget 2018
• Kunnskapsdebatt på villspor, Kyrre Lekve, ORKANA forlag 2022
• Indikatorrapporten, Forskningsrådet 2022
• Årsrapporter, Forskningsrådet 2021 og 2022
Foto fra Henningsvær: miroslav/Getty