Målene er klare, men ikke alle virkemidlene som foreslås, er like effektive i Forskningsrådets rapport om instituttsektoren. Instituttpolitikken må omfatte mer enn Forskningsrådets virkemidler.
Av Sveinung Skule, direktør og Siri Brorstad Borlaug, forskningsleder, NIFU
Rapporten En målrettet og effektiv instituttpolitikk er Forskningsrådets syntese av de fire panelevalueringene som er gjennomført av norske forskningsinstitutter. På toppen av syntesen legger Forskningsrådet sine egne vurderinger og råd til regjeringens instituttpolitikk.
Hovedkonklusjonen er en understreking av forskningsinstituttenes særegne rolle: Forskningsrådet mener at majoriteten av instituttenes funksjoner og oppgaver vanskelig kan overlates til andre aktører uten at dette vil svekke innovasjonssystemets totale evne til å frambringe relevant kompetanse og kunnskap. Det gir et positivt utgangspunkt.
Bedre rammebetingelser og tydeligere krav
I tråd med evalueringene rapporten bygger på mener Forskningsrådet likevel at instituttene må bli bedre til å utføre sin doble oppgave – å levere matnyttig kunnskap av høy kvalitet. De må bli mer internasjonale,
øke sin vitenskapelige kvalitet og bidra bedre til utviklingen av næringslivet og forvaltningen.
Oppskriften er todelt: Bedre rammebetingelser og tydeligere krav. De positive stimulansene er økt basisbevilgning, bedre betingelser for å delta i EU-prosjekter og flere stipendiatstillinger. Dette er viktige rammebetingelser for instituttene, som utvilsomt vil kunne bidra effektivt til sektorens utvikling.
At bedre rammebetingelser følges av økte forventninger, er også naturlig, men her er virkemidlene mindre effektive. Forskningsrådet mener instituttene bør bli større, og de må publisere mer. Hovedgrepet er å stramme inn kvalifiseringskriteriene for å motta basisbevilgning.
En fjerdedel av instituttene er for små til å kunne leve opp til et krav om ny minimumsstørrelse på 40 forskerårsverk. Tre fjerdedeler publiserer mindre enn det nye forslaget om minimumskrav på 1 publiseringspoeng per forskerårsverk.
Et skjerpet krav som måles per forskerårsverk, gir insentiv til å begrense oppdragsvirksomheten til markeder som vil betale for vitenskapelig publisering. Faren er at det kan svekke instituttenes vekst og deres appetitt på oppdrag for næringslivet.
Troen på justeringer i innretningen av basisbevilgningen virker i det hele tatt noe overdrevet. For å stimulere kvalitet, relevans og internasjonalisering foreslår Forskningsrådet å øke den resultatbaserte omfordelingen av basisbevilgningen. Da blir det viktig hvordan kriteriene som avgjør omfordelingen, utformes.
Heterogen instituttsektor
Rapporten har omfattende drøftinger av hva kriteriene faktisk premierer, og av problemene med å sette sammen grupperinger av institutter som kan konkurrere på noenlunde like vilkår. Det grunnleggende problemet er at instituttsektoren er heterogen og har ulike oppdrag, nettopp fordi instituttene har tilpasset seg behovene til ganske ulike brukere og markeder. Da skal det godt gjøres å finne kriterier som treffer alle, og det kan være bedre å la omfordelingen være lav.
Det er markedene som driver instituttene, ikke kriterier som styrer 1–2
prosent av totalinntektene.
Forskningsrådets virkemidler
Rapporten har gode drøftinger av hvordan øvrige virkemidler som Forskningsrådet administrerer, kan bidra til utvikling av instituttsektorens kvalitet og relevans. Det er naturlig at slike drøftinger får stor plass. Inntekter fra Forskningsrådet utgjør en stor og viktig del av instituttenes inntekter, og det er Forskningsrådet som har skrevet rapporten.
Til gjengjeld er rammebetingelser og virkemidler som ikke kanaliseres gjennom Forskningsrådet, i langt mindre grad belyst. Arbeidsdeling og samarbeid med universiteter og høgskoler og instituttenes nasjonale oppgaver er to eksempler på det.
Arbeidsdeling og samarbeid under press
Tradisjonelt har det vært en relativt klar arbeidsdeling mellom universiteter/høgskoler (UH) og institutter; førstnevnte har hatt primæransvaret for utdanning og grunnleggende forskning, mens instituttene har hatt ansvaret for anvendt og eksternt finansiert forskning.
Som påpekt i synteserapporten er denne arbeidsdelingen under press. Dagens politikk bidrar til å gjøre UH og instituttene mer like og til å skape økt konkurranse mellom dem. Det går ut over samarbeidet.
Til tross for at evalueringene entydig peker på at samarbeidet mellom UH og institutter bør styrkes, har rapporten bare ett forslag til å tydeliggjøre arbeidsdelingen, nemlig å målrette Forskningsrådets senterordninger mer mot én sektor uten å utelukke den andre. SFI og FME foreslås i hovedsak å rettes mot institutter og SFF mot UH.
Utilstrekkelig tiltak for arbeidsdeling
Dette er et utilstrekkelig tiltak for å løse en omfattende utfordring. Universitets- og høgskolepolitikken har de siste tiårene innført lover og en rekke virkemidler for å styrke samarbeidet med samfunn og næringsliv, sist med innføringen av en økonommisk premiering av lærestedenes bidrags- og oppdragsinntekter.
Motsatt bidrar både instituttenes finansieringssystem og konkurransene om Forskningsrådets virkemidler til en økende orientering mot bidragsforskning og akademiske meritter i instituttsektoren. En litt tydeligere målretting av Forskningsrådets senterordninger vil neppe løse de grunnleggende utfordringene med utydelig arbeidsdeling og manglende samarbeid.
Som regjeringens forskningspolitiske rådgiver kunne Forskningsrådet ha drøftet mer enn sine egne virkemidler når de gir råd for arbeidsdeling og samarbeid mellom sektorene. For eksempel kunne rapporten ha diskutert en tilpasning i begge sektorers finansieringssystem, og muligheten for å stimulere til bedre samarbeid mellom sektorene i bredden av Forskningsrådets virkemidler.
Kanskje kunne det også drøftet muligheten for å inkludere instituttene i listen over aktører som universiteter og høgskoler er lovpålagt å samarbeide med, og hvordan styringsdialogen og utviklingsavtalene i UH kunne vært brukt for å styrke samarbeidet. Universitetenes eierskap og deltakelse i instituttenes styrer er kanskje også en under- utnyttet ressurs i denne sammenhengen.
For en tydeligere arbeidsdeling i oppdragsmarkedet kunne Forskningsrådet drøftet om UH bør fokusere på etter- og videreutdanning, mens instituttene – gjerne i samarbeid med UH – kan ha hovedansvaret for oppdragsforskning.
Instituttenes nasjonale oppgaver
En annen viktig del av arbeidsdelingen i forskningssystemet er knyttet til instituttenes nasjonale oppgaver. Mange institutter har slike oppgaver, men de er ikke berørt i Forskningsrådets rapport. Oppgavene varierer, fra målinger av luftforurensning og fisketelling, via valgmålinger og nasjonalt tariffavtalearkiv til nasjonal FoU-statistikk og unik teknisk infrastruktur.
Nasjonale oppgaver er vanligvis ikke forskning i seg selv, men ofte bygges det forskningsfaglige tyngdepunkter rundt dem, og de spiller tett sammen med forskningen ved vertsinstituttene. Oppgavene er i noen tilfeller finansiert over statsbudsjettet som nasjonale oppgaver, i andre tilfeller som langsiktige bidrag eller oppdrag.
Forskningsrådet peker på at instituttene «i bunn og grunn er sektorpolitiske virkemidler». Dét er en god grunn til at slike oppgaver bør løftes fram i det videre samarbeidet mellom sektordepartementene med å utforme en nasjonal instituttpolitikk.
Alt i alt har Forskningsrådets rapport fornuftige mål for utvikling av en nasjonal instituttpolitikk, men synsfeltet bør utvides for å finne fram til de mest effektive virkemidlene.
Foto: hayatikayhan
Se også: Forskningsrådet kommer med en rekke forslag til endringer i norsk instituttpolitikk