Forskningsminister Ola Borten Moe har avsatt Forskningsrådets styre basert på argumenter om økonomisk vanstyre.
Per Koch for Forskningspolitikk
Det er ikke lett å forklare hva som egentlig har skjedd i denne saken. Det er så mye frem og tilbake med overføringer og tilbaketrekning av midler at det er bortimot umulig å få frem en god og klar presentasjon over hvordan statens penger har blitt brukt. Det er naturligvis i seg selv god grunn til å gjøre noe med praksisen.
Fleksibilitet vs. kontroll
Vi står her overfor en gammel utfordring. Forskning er en langsiktig og til dels uforutsigbar prosess. Både strategier, programmer og prosjekter vil som oftest gå over flere år, og forsinkelser kan føre til at man må utsette utbetalingene. Dette er noe bokholderne i regjeringskvartalet liker dårlig, da staten budsjetterer for ett år av gangen. Likevel: At Forskningsrådet kan sitte med penger på bok, er akseptert.
For Forskningsrådet har fleksibiliteten gitt rom for langsiktig budsjettering. For Kunnskapsdepartementet har praksisen gjort det mulig å komme ut av midlertidige budsjettklemmer ved å be Forskningsrådet om å bruke av de pengene det har på bok.
I de senere årene har Forskningsrådet også tatt midler bevilget til ett formål og brukt dem på andre. Tanken har vært at midlene skal tilbakeføres til det opprinnelige formålet, slik at departementene kan se at pengene deres blir brukt til det de har bedt om. Men i en overgangsperiode kan altså pengene ha blitt brukt til noe annet. Strengt tatt har ikke Stortinget gitt rådet fullmakt til å gjøre dette, og det er uryddig. Men departementet har åpenbart akseptert det. Det samme har Riksrevisjonen.
I en virkelighet med en jevn økning i statlige FoU-bevilgninger har dette gått relativt greit. Men så fikk Forskningsrådet så mye penger på bok at departementet bestemte seg for å trekke inn noen av avsetningene på en permanent basis.
Kranen skrus igjen
Det var som om banken (departementet) plutselig hadde redusert kredittgrensen dramatisk, uten å gi rådet tid til en kontrollert nedtrapping av forbruket. Forskningsrådet gikk fra å ha for mange penger på bok til å stå overfor et stort underskudd. Samtidig fikk rådet beskjed om at det ikke lenger kunne overføre midler fra ett formål til et annet. Departementet ba til og med Forskningsrådet om å opprettholde aktivitetsnivået, tross kuttene.
Statsråden gir Forskningsrådets styre skylden for dette. Han mener det er styret som har «trukket kredittkortet». Sannheten er at dette er like mye departementets skyld som Forskningsrådets. Som Morgenbladet rapporterer[1], ser det også ut til at styret hadde forberedt seg på en styrt nedtrapping av aktivitetsnivået.
Overreagerer statsråden?
Borten Moe har stilt seg åpen for denne og lignende løsninger. Det er bra. Men det er vanskelig å forstå hvorfor det var nødvendig å skape så mye angst og usikkerhet i forskningsråd og forskningsmiljøer før man gikk i gang med den jobben. Problemet er reelt, og praksisen må endres, men nå blir norsk forskningspolitikk redusert til en debatt om økonomistyring, og ikke om fremtiden til kunnskapsnasjonen Norge.
I Dagsnytt 18 den 18. mai forklarte statsråden at han fikk med folk i det nye styret som «har en mye tyngre bakgrunn fra offentlig forvaltning og offentlig budsjettstyring». Slik kompetanse er viktig. Likevel: Et styre som skal gi statsråden og alle oss andre råd om forskningens fremtidige rolle i samfunnet, trenger medlemmer med allsidig og bred innsikt i forskning og samfunn. Forskningsrådet skal være mer enn et direktorat. Forskningspolitikk er mer enn økonomistyring. Vi håper at statsråden, departementene, Forskningsrådet, forskningsmiljøene og samfunnet for øvrig får rom til å drøfte utviklingen av et forsknings- og innovasjonspolitisk system som er i stand til å takle en verden i endring.
Se ellers Egil Kalleruds og Espen Solbergs analyser av Forskningsråds-krisen i dette nummer.
[1] Morgenbladet 20.-26. mai 2022.
Illustrasjon basert på Forskningsrådets logo: P Koch