Det norsk-amerikanske forskningssamarbeidet har en lang og solid historie på aktuelle områder som klima, miljø, fornybar energi, Arktis m.fl. Med en ny mulig Trump-æra i amerikansk politikk er det grunn til å spørre seg: Vil dette fortsette, og hva kan vi forvente oss av et nytt Trump-presidentskap versus Kamala Harris?
Jon Emil Halvorsen for Forskningspolitikk
Den amerikanske presidentvalgkampen 2024 har så langt vært en av de mest dramatiske gjennom historien. Med skifte i momentum frem og tilbake fra republikansk til demokratisk side tyder meningsmålingene fremdeles på et ganske tett race frem mot valgdagen 5. november.
Hvem som blir USAs neste president, er fremdeles ganske i det blå. Om Donald Trump igjen kommer til makten, er det mange som frykter for det europeisk-amerikanske samarbeidet, med EU og NATO og på områder som klima, miljø og Arktis/nordområdene.
Presidenten vs. Kongressen
Hva vil et nytt Trump-presidentskap eventuelt gjøre med forskningssamarbeidet mellom Europa og USA, og for vår egen del: mellom Norge og USA, nå da Trump er mer forberedt og har et klarere program for sin neste periode enn første gang? Vil det i det hele tatt bli noen forskjell?
Vi har spurt Curt Rice, adm.dir. i Fulbright Norge, som gir utvekslingsstipendier til studenter, lærere og forskere til og fra USA, om hva han tror vi kan forvente i tiden fremover.
–Jeg er usikker på om det er grunnlag for å forvente store forskjeller mellom de to (Trump og Harris, red.anm.) når det gjelder forskningssamarbeid. Det samarbeidet hviler selvsagt på forskningsfinansiering og identifisering av prioriterte områder. Mens Trump for eksempel ser ut til å være skeptisk i sin tilnærming til klimaendring, så tror jeg at man også på temaer som er relevante for det, vil ha anledning til å fortsette sitt samarbeid. Det som kanskje skaper en større forskjell, er at USA kan få større utfordringer med å tiltrekke seg gjesteforskere og utvekslingsstudenter under Trump enn under Harris, og det har selvsagt sine konsekvenser for samarbeidet mellom de to landene. – Curt Rice
Tore Li, tidligere vitenskapsråd ved Den norske ambassaden i Washington D.C., og som blant annet har forsket på FoU-politikk i USA, understreker på sin side at presidenten ikke er allmektig på forskningspolitikkens område. Kongressen har betydelig innflytelse, ulike føderale etater likeså, og dette er det viktig å forstå. I en artikkel i Forskningspolitikk høsten 2016, etter at Donald Trump hadde vunnet valget og var USAs påtroppende president, utdyper han:
– Han (presidenten, red.anm.) må forholde seg til i hvert fall to systemiske begrensninger. Den ene ligger i den konstitusjonelle maktbalansen mellom den utøvende, bevilgende og dømmende makt, som gir Kongressen langt større innflytelse på forskningspolitikken sammenlignet med det norske Stortinget. Selv om det er presidenten som fremmer forslag til forskningsbudsjett( er), er det Kongressen som endelig vedtar dem, og da kan budsjettene være betydelig forandret. Kongressens budsjettbehandling skjer etter en omstendelig prosess. Ikke bare skal identiske budsjetter vedtas i dens to kamre, Representantenes
hus og Senatet. I tillegg skal et sett av komiteer innenfor hvert av kongresskamrene gi fullmakter til å sette i gang nye forskningsprogrammer, mens et annet sett av komiteer bevilger pengene. I tillegg skal Senatet godkjenne presidentens valg av ledere for viktige føderale FoU-etater, som National Science Foundation og romfartsorganisasjonen NASA. Sammenlignet med Norge er Kongressens overoppsyn med hva som foregår i de føderale FoU-etatene, mye mer pågående, både gjennom formelle høringer
og annen kontakt. – Tore Li
Presidentens føringer
Tore Li skriver videre at president Joe Bidens administrasjon har vektlagt å møte utfordringen fra for eksempel Kina, og har på mange måter fortsatt linjen fra Donald Trump, som utviklet en ganske aggressiv tilnærming til Kina på det økonomiske området. Store satsinger knyttet til blant annet en (re)etablering av amerikansk halvlederindustri og annen «grønn» industriutvikling er en del av dette, og det i regi av Inflation Reduction Act (IRA).
IRA er en amerikansk føderal lov fra 2022 som tar sikte på å redusere det føderale budsjettunderskuddet, senke reseptbelagte legemidler og investere i innenlandsk energiproduksjon samtidig som man fremmer ren energi. Det er mulig å se for seg at en president Harris i stor grad vil følge samme linje i forskningspolitikken som Biden.
Selv om utfordringen fra Kina også vil være førende for Trump (jf. hans første periode), så gir hans holdning til klimapolitikken fra hans første periode grunn til bekymring. Trump meldte for eksempel USA ut av Parisavtalen og kuttet og reverserte flere titalls klima- og miljøtiltak nasjonalt. Kanskje er det grunn til bekymring for hvilke føringer Trump kan gi til internasjonalt samarbeid på disse områdene i en eventuell ny periode.
Selv om Trump hadde et heller problematisk forhold til vitenskapelig innsikt, noe vi blant annet så under hans håndtering av korona-pandemien og det faktum at han brukte to år på å utnevne en vitenskapelig rådgiver, bidro Kongressens innflytelse som nevnt til at de føderale budsjettene til forskning og utvikling likevel ikke ble så svekket. Derfor er det kanskje heller ikke så stor grunn til bekymring?
Nordområdene og Arktis
Noe helt annet er det sikkerhetspolitiske området og Arktis/nordområdene. Mens vi her kan forvente en noenlunde trygg videreføring av Bidens politikk også under Kamala Harris, så holder det å kaste et blikk tilbake på Trumps periode som president for å skjønne at det her kan bli en utfordring. For eksempel kan klima- og miljøspørsmål bli et område hvor våre interesser kolliderer.
I en artikkel i Altinget fra 9. juli i år skriver Evan T. Bloom, seniorrådgiver ved Senter for hav og Arktis, UiT, at «USA vil samarbeide dårligere med de fleste arktiske nasjoner som er fokusert på klimaspørsmål. Den amerikanske regjeringen kan komme til å redusere sin støtte til klimaforskning, for eksempel forskning knyttet til smeltende permafrost, undersøkelser av kryosfæren og økt havforsuring. Det vil være mindre fokus i USA på bevaring av marine miljøer i Arktis.»
For et nytt Trump-presidentskap vil ikke nødvendigvis smeltende havis være en katastrofe, men i stedet bli sett på som en mulighet for økonomiske gevinster.
Bloom skriver videre at «En såkalt ‘America First’-utenrikspolitikk har ikke tillit til utenlandske institusjoner, og ser på dem som hindringer for amerikanske ambisjoner, og dermed vil USA stole mindre på Arktisk råd og organisasjoner som kan ha innflytelse på arktisk politikk, som FN og Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen.»
Så gjenstår det å se hvor stor betydning et skifte i administrasjonen har for vitenskapelig samarbeid på institusjonsnivå, og om et tett forskningssamarbeid mellom Norge og USA kan fortsette som før også under et Trump 2.0.
Hovedfoto av Kamala Harris: Gage Skidmore CC