Mange land har i løpet av de siste 15-20 årene innført ordninger for sentre for fremragende forskning. Et forskningsprosjekt om slike senterordninger i de nordiske landene inviterte i mai i år til diskusjon og erfaringsutveksling om sine funn. Da sentrale aktører i disse landenes senterpolitikk kom sammen for å diskutere prosjektets funn og egne erfaringer, var det bred enighet om at senterordningene er kommet for å bli, og at det også, tross mange ulikheter, gir mening å snakke om en «nordisk sentermodell».
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Felles mål for senterordningene er å fremme den aller beste – den «eksellente» – forskningen. De fremste forskerne tilbys vesentlig romsligere vilkår – mer midler, større fleksibilitet, mer langsiktig finansiering – for å drive sin forskning enn det det typisk gis rom for i forskningssystemer der hensynet til bred spredning av forskningsressurser til mange har vært tungtveiende. Ordningene er relativt nye og kunnskapen ennå relativt begrenset, både om hvordan forskning innenfor rammen av slike sentra skjer og hvilke effekter de har på vertsinstitusjonene og på forskningssystemet som helhet. Hvor viktige og effektive er de egentlig for å fremme internasjonalisering, fornyelse og slagkraft? Favoriserer ordningene først og fremst velprøvde forskningsprogrammer og veletablerte forskningsledere? Er sentrene gjøkunger som støvsuger tilgjengelige ressurser og sprer fattigdom i sine omgivelser? Samarbeider de godt med sine vertsinstitusjoner eller er de organisatoriske anomalier?
Det var bred enighet om at sentertanken og -ordningene er vel etablert og bredt akseptert som forskningspolitisk virkemiddel i de nordiske landene. Noen av de positive kjennetegnene ved sentrenes virksomhet som ble fremhevet, er klare visjoner og fokus, dynamisk forskningsledelse, fler- og tverrdisiplinært samarbeid og internasjonal synlighet og attraktivitet. I Norge har de skapt varige endringer i det norske forskningslandskapet og i måten vi tenker om forskning på, hevdet Arvid Hallén. Sentrene har fremmet forskningsstrategisk tenkning på institusjonsnivå og har skapt økt aksept for betydningen av organisering og ledelse i forskning.
Det store flertall sentre er i alle land knyttet til et fåtall store universiteter. I Norge er NTNU og Universitetet i Oslo til sammen vert for nesten halvparten. NTNUs prorektor Kari Melby ga sin uforbeholdne støtte til senterordningene; det er ubetinget positivt at eksellent forskning støttes særskilt. Hun svarte bestemt negativt på spørsmålet: «Lykkes sentrene for godt?» og fremhevet at universitetets aktive støtte til de miljøer fra egen institusjon som vinner i den knallharde konkurransen om senterstatus, er uttrykk for en bevisst strategi: høykvalitetsforskning bør støttes når den viser seg, uansett tema og disiplin.
Mange understreket, samstemt og sterkt, at det er viktig å forhindre at sentre som er knyttet til universiteter, frikoples fra undervisning. Rektor Ole Petter Ottersen, Universitetet i Oslo og tidligere leder av et senter, understreket senterordningenes og sentrenes mange positive sider, men var slett ikke sikker på om det vi vet om sentrenes effekt på deres omkringliggende
miljøer, på vertsinstitusjonen, på forskningssystemet som helhet og altså, ikke minst, på institusjonens undervisningsoppgave gir dem full legitimitet. Han var aller mest bekymret for situasjonen på siste punkt, siden det synes å være en tendens til at sentrene trekker seg ut av undervisning under ph.d.-nivå. Også Makarow, Sinkjær og Omling understreket betydningen av at sentrene trekker inn studenter og engasjerer seg i undervisning også på nivåer under ph.d. Sentrenes bidrag til utdanning ved deres institusjoner bør være et sentralt punkt i evalueringen av dem, fremhevet Makarow, som slett ikke var sikker på om sentrene er «en inspirasjon eller en pest» for sine universiteter når de i så høy grad er ensidig innrettet på forskning alene.
Det forekommer at det oppstår gnisninger mellom sentrene og de omkringliggende miljøer som gjerne kommer i skyggen av dem, men flere påpekte også at disse miljøene kan ha stor nytte av sentrene. Sentrene bør drives slik at de kommer sine tilgrensende miljøer til gode, bl.a. ved at de i kraft av sin gunstige finansiering kan bidra til at institusjonen får tilgang til infrastruktur som også andre ved institusjonen kan benytte. Sentrene har også bidratt til å skape en «smittsom» kvalitetskultur ved å ha oppnådd en status og satt en kvalitetsstandard som andre strekker seg etter.
Flere ga uttrykk for bekymring for at det kan oppstå ubalanse i forholdet mellom slike støtteordninger til de aller beste og behovet for ressurser i forskerpopulasjonen som helhet. Ottersen viste til kartlegginger der svært mange forskere hevder at de ikke har tilstrekkelig med midler til å utføre meningsfull forskning. Vi må ha en politikk for hele forskerpopulasjonen, ikke bare de aller beste, fremhevet han. Hallén pekte på at det har oppstått en strukturell ubalanse mellom de ulike finansieringsstrømmene ved at institusjonene ikke har tatt fullt inn over seg det ansvar de har for strategisk disponering av sine basisbevilgninger.
Makarow snakket varmt om behovet for fornyelse, bl.a. gjennom behovet for støtteordninger som særlig gir rom for yngre forskere. Sentre utvelges gjerne etter kriterier som kan favorisere etablerte, modne forskere – i praksis ofte menn. Her har det skjedd en dreining i europeisk forskningspolitikk, påpekte hun, ikke minst gjennom det europeiske forskningsrådets (ERC) «starting grants». Også Hallén erkjente at ERCs fokus på unge forskere har vært en vekker og viste til Forskningsrådets nye ordning for yngre forskere under sitt FRIPRO-program.
Mer informasjon om forskningsprosjektet Coping with globalization: How do policies to promote excellence affect the research community? (PEAC) finnes på http://bit.ly/11ntl4N