Hvordan kan universiteter og høyskoler konkretisere sitt arbeid med bærekraft?

Av Linn Dybdahl, seniorrådgiver, NMBU

Institusjoner som utvikler kunnskap og former kommende generasjoner, har en svært viktig rolle i bærekraftig omstilling.

Fra 2021 er dette ansvaret også tydeliggjort i universitets- og høyskoleloven, der det står at utdanningsinstitusjonene skal «bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling» og at sektoren er avgjørende for å løse de store samfunnsutfordringene fremover. Men hvordan skal de etterleve det store ansvaret i praksis?

En undervisningssektor med vage planer

Mange universiteter har allerede bærekraft integrert i sin overordnede strategi, og selv om noen av dem har utviklet egne handlingsplaner for bærekraft og miljø, «henviser de fleste lærestedene til relativt generelle bærekraftstrategier og «grønne planer» uten betydelig substansielt innhold». Dette er konklusjonen i et policybrief fra NIFU som baserer seg på en gjennomgang av sentrale strategidokumenter for universiteter og høyskoler i Norge.

Å ha vage planer for bærekraft gjelder nok for mange virksomheter, både i utdanningssektoren, næringslivet og forvaltningen. For hvem vet egentlig helt hvordan vi best kan operasjonalisere bærekraft? Hvordan kan vi gå fra et overordnet nivå med lite substansielt innhold til noe som virkelig endrer virksomhetene og rigger oss til å effektivt møte fremtidens utfordringer?

En helhetlig tilnærming til bærekraft

I arbeidet med å konkretisere hva det betyr å være et bærekraftsuniversitet, bruker Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) den såkalte hel-institusjonstilnærmingen.

– Denne tilnærmingen betyr at bærekraft må adresseres i både forskning, undervisning, ledelse og drift, altså i alle delene av institusjonen, dette for å skape synergiene som trengs for en reell endring, forklarer Astrid Sinnes. Hun har vært NMBUs viserektor for bærekraft siden 2021, og kan skilte med tung faglig kompetanse i hvordan bærekraftsspørsmål kan innlemmes i kunnskapsinstitusjoner og kunnskapsløp.

– Bærekraft skal gjennomsyre alt organisasjonen gjør. En hel-institusjonstilnærming inkluderer ikke bare undervisning i bærekraftig utvikling, men er også integrert i forvaltning og styring av institusjonen, legger hun til.

En anerkjent tilnærming

Hel-institusjonstilnærming, også omtalt som helhetsskole-tilnærming, er i dag omfavnet både innenfor forsking på bærekraft i høyere utdanning, samt blant annet i policydokumenter fra UNESCO og EU-kommisjonen.

Eksempelvis står det i UNESCOs Berlin-erklæring 2030 at utdanningsinstitusjoner skal fungere som levende laboratorier for aktiv deltakelse og medborgerskap, der rettferdighet og likestilling, helse, tilknytning til naturen og respekt for miljøet, energieffektivitet og bærekraftig forbruk er sentrale prinsipper. Læring skal være erfaringsbasert, handlingsorientert, lokal og kulturspesifikk.

Bærekraft utfordrer altså praksisene ved universitetet og hvordan vi jobber sammen. Hel-institusjonstilnærmingen tar dette med i betraktningen og legger derfor også vekt på institusjonens kultur, verdigrunnlag og samhandlingen med resten av samfunnet.

Hvordan operasjonalisere bærekraft i forskning?

Komplekse samfunnsutfordringer kan ikke løses disiplinært, men må løses gjennom tverrfaglighet. Men hvordan legge til rette for mer samarbeid på tvers av godt etablerte fagstrukturer?

– På NMBU har vi opprettet noe vi har kalt bærekraftarenaer innenfor temaene grønne og bærekraftige byer, plastutfordringer, naturens tålegrenser, smart landbruk og bærekraftige matsystemer. Dette er satsingsområder som har fått ekstra midler for å tilrettelegge for tverrfaglig samarbeid, ny kompetanse, utvikling av nye kurs og undervisningsformer og andre former for innovasjon i NMBUs fagmiljøer, forteller Sinnes.

Dette er ett eksempel på hvordan universitetet prøver å tilrettelegge for bærekraft i forskning. Arenaene skal gi forskningsmiljøene mer tid og rom til å finne nye innfallsvinkler, nye koblinger og se utfordringene fra flere vinkler samtidig.

Hva betyr bærekraft for undervisning?

For å utdanne arbeidstakere som er i stand til å løse omfattende samfunnsproblemer, må også dagens undervisningsformer utfordres. Studentene trenger mer enn bare teoretisk kunnskap, de trenger å utvikle evnen til å endre verden. Da trenger de blant annet kompetanser som kritisk tenkning, kreativitet og systemforståelse, samt relasjonelle ferdigheter.

– I stedet for at bærekraftstematikk bare er noe som legges til i etablerte fag, er det viktig at universiteter og høyskoler stiller spørsmål om hvorvidt fag og undervisning bør gjennomføres på nye måter. Forskning viser at studentaktive læringsmåter, hvor studentene tar aktiv del i å utvikle løsninger, gjerne i samarbeid med lokalmiljøet, har mye for seg, sier Sinnes.

Internasjonalt etablerer nå flere universiteter såkalte Living labs, hvor studenter og forskere jobber sammen med lokalmiljø om å løse konkrete bærekraftsutfordringer. Tanken er at universitetene skal fungere som laboratorier, der studenter får være med og teste ut løsninger som kan tas i bruk raskt. Living labs-tankegangen utforskes også på NMBU.

Alle ansatte har en rolle

Hel-institusjonstilnærmingen synliggjør også viktigheten av kompetanseheving av alle ansatte slik at flere forstår hvordan de kan bidra.

For å forstå engasjementet og kunnskapsnivået blant ansatte på NMBU, var noe av det første Sinnes gjorde som viserektor for bærekraft, å kartlegge statusen for bærekraftsarbeidet i hele organisasjonen.

– Kartleggingen viste at det var stort spenn i hvor oppdaterte våre ansatte er på spørsmål knyttet til bærekraft. Dette påvirker deres mulighet til å bidra inn i dette felles prosjektet, som bærekraft tross alt er. Noen kolleger er involvert i skrivingen av FNs klimarapporter, mens andre ikke har tenkt så mye over hvilken rolle en selv kan spille som forsker, underviser eller teknisk-administrativt ansatt, forteller Sinnes.

De nye måtene å jobbe på vil kreve at alle de ansatte ved universitetet utfordrer seg selv. NMBU er derfor i gang med å utvikle et kompetansetilbud for hele organisasjonen. Utfordringen er å lage et opplegg som oppleves som meningsfullt og relevant for alle. Inspirasjon og kulturbygging er viktige ingredienser i dette arbeidet.

Endringsarbeid på sparebluss?

Utvikling av ny undervisning, tverrfaglig forskning, kompetanseheving og kulturbygging er alle viktige måter å iverksette bærekraft på, men arbeidet skjer ikke av seg selv eller uten kostnad.

– Om man skal lykkes med alt endringsarbeidet, trengs både tid og ressurser. Å tenke gode tanker og eksperimentere tar tid. Selv om noen ansatte klarer å bake inn dette arbeidet i sine eksisterende oppgaver, trengs også ansatte som legger til rette for arbeidet og kobler initiativer sammen, poengterer Sinnes.

Selv om universitetene og høyskolene kan ha bærekraft i sine handlingsplaner, mangler det likevel midler til å realisere dem. Stramme budsjetter medfører harde prioriteringer, og da er det fort gjort å kutte i bærekraftsatsingene. Men har universitetene og høyskolene egentlig råd til å velge dette arbeidet bort?

En meningsfull mulighet

Arbeidet med å operasjonalisere bærekraft er krevende, men representerer like fullt en mulighet for meningsfull innovasjon. Å integrere bærekraft i høyere utdanningsinstitusjoner er ikke noe vi bør gjøre bare av plikt. I stedet kan vi se det som en fantastisk sjanse til å skape positive endringer både innad i organisasjonen, men også på individuelt og samfunnsnivå.

– Bærekraft er i bunn og grunn en pedagogisk utfordring, det handler om at vi lærer oss å gjøre ting på nye måter. Ved universiteter og høyskoler forsker vi frem disse nye måtene, og vi utdanner dem som skal gjennomføre endringene. Derfor har sektoren en unik rolle i å bidra til bærekraftig omstilling, avslutter Sinnes.

Bærekraft er en kontinuerlig læringsprosess, og hel-institusjonstilnærmingen er et nyttig rammeverk for å jobbe med dette på en systematisk måte.

Hel-institusjonsmodellen

Hel-institusjonsmodellen vektlegger at bærekraft bør inngå i universitetets DNA og gjennomsyre alle deler av virksomheten:

• Organisasjonens kultur, ledelse og styring
• Innebærer lokalt tilpassede læreplaner som inkluderer tverrfaglige temaer og tverrfaglig samarbeid
• Tilby pedagogikk som åpner for nye former for læring (for eksempel stedbasert læring, erfaringsbasert læring, utfordringsbasert læring, transformasjonslæring)
• Campus kan fungere som et laboratorium der studenter, forskere og lokalsamfunn utvikler og tester løsninger i samarbeid
• Tilbud om kompetanseheving i bærekraft for alle ansatte
• Ha et tett samarbeid med samfunnet rundt og bruke lokalmiljøet som arena for læring, forskning og samfunnsengasjement.

For å kunne omfavne kompleksiteten i bærekraft, er det viktig å se de ulike elementene av universitetets virksomhet i sammenheng.

Utvalgte kilder:

UNESCOs rapport Knowledge-driven actions: Transforming higher education for global sustainability

Wals, A., & Mathie, R. G. (2022). Whole school responses to climate urgency and related sustainability challenges. Encyclopedia of educational innovation, 1-8.

Foto: Tommy Normann , NMBU