Hver femte ph.d.-kandidat har ikke fullført forskerutdanningen åtte år etter at de startet. Dette viser tall fra Statistisk sentralbyrås forskerrekrutteringsmonitor. Er midlene som brukes på dem som ikke fullfører denne utdanningen bortkastet?
Hebe Gunnes, seniorrådgiver, SSB
Kunnskapsdepartementet anslår at det i Norge brukes 8-10 milliarder i året på doktorgradsutdanninger, og tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel varslet på Kontaktkonferansen 2025 en gjennomgang av doktorgradsutdanningene i stortingsmeldingen om forskningssystemet.[1]
Det er 13 år siden den siste evalueringen av doktorgradsutdanningene i Norge[2]. Den konkluderte med at kvaliteten på norsk forskerutdanning var god, men gjennomføringstiden var høy, de ferdige ph.d.-kandidatene var for gamle og andelen som ikke fullførte var for høy. Dette gjelder fremdeles.
Medianalderen ved disputas var 34,4 år i 2012 og 34,1 år i 2023. Gjennomsnittlig antall år fra oppstart på ph.d.-program til disputas er det samme i 2023 som ti år tidligere, og en av fem fullfører fortsatt ikke forskerutdanningen.
Andelen som gjennomfører forskerutdanningen er økende
Kunnskapsdepartementet hadde i sine tidligere styringsparametere for universiteter og høgskoler et mål om at 75 prosent av ph.d.-kandidatene skulle ha disputert innen 6 år (brutto) etter at de startet forskerutdanningen[3]. I 2023 hadde 66 prosent av ph.d.-kandidatene som ble tatt opp i 2017 disputert. Ingen av universitetene oppnådde en gjennomføringsgrad på 75 prosent for 2017-kullet[4], men NTNU var nærmest med 74 prosent.
Kunnskapsdepartementets måltall har blitt kritisert[5], og forskerrekrutteringsmonitoren viser at flere bruker lenger tid, og fullfører åtte til ti år etter opptak. Av stipendiatene som ble tilsatt i perioden 2000–2001 hadde 74 prosent fullført etter åtte år, mens Forskerrekrutteringsmonitoren viser at andelen av ph.d.-kandidatene som fullfører etter åtte år nå ligger litt under 80 prosent, og øker til over 80 prosent etter 10 år.
Per 2023 hadde 83 prosent av ph.d.-kandidatene som startet i 2005 og 2006 fullført, tilsvarende hadde 79 prosent av de som startet i 2014 fullført, se figur 1. Om lag halvparten av de som har disputert er tilsatt i akademia, det vil si ved universiteter, høgskoler, instituttsektoren og helseforetakene. Hver tredje av de ferdige ph.d.-kandidatene er sysselsatt i Norge utenfor akademia, mens en av fem ikke er registrert sysselsatt i Norge. Flertallet av disse har forlatt landet.[6]
Hvordan defineres frafall fra forskerutdanningen?
Det er ikke realistisk å tro at alle vil fullføre forskerutdanningen. Noen ph.d.-kandidater finner ut at det å skrive en doktorgradsavhandling ikke passer for dem, og avslutter doktorgradsavtalen og arbeidsforholdet. Forskning er ferskvare, og publiseres ikke funnene raskt nok, kan de bli utdaterte, slik at tidsaspektet blir viktig.
Det hender også at institusjonene avslutter doktorgradsavtalen grunnet arbeidsrettslige forhold, eller at ph.d.-kandidater mister studieretten før avtaleperiodens utløp hvis de ikke følger opp fremdriftsrapportering og andre forpliktelser som er nedfelt i institusjonenes ph.d.-forskrifter. Institusjonene har selv oversikt over årsakene til at ph.d.-kandidatene faller fra, men det finnes ingen nasjonal oversikt.
Forskningen om frafall fra høyere utdanning ser på forklaringer på individnivå, institusjonsnivå og egenskaper ved utdanningssystemene.[7] Det er press på ph.d.-kandidatene til å gjennomføre på normert tid, og individuelle forhold vil spille inn.
Enkelte steder er det institusjonelle utfordringer som gjør at ph.d.-kandidatene faller fra, og det er strukturelle utfordringer knyttet til for eksempel finansiering og hva som skjer når denne opphører.
Samtidig er stipendiatene i Norge ansatte, ikke studenter. Dette innebærer at de er tilknyttet et arbeidssted, de har en arbeidsgiver og de må forholde seg til arbeidstakeres plikter og rettigheter. Forskning på mekanismer i arbeidslivet vil også være relevante for å se på frafall fra forskerutdanningene.
Hva skjer med de som ikke fullfører?
Blant de som ikke har fullført forskerutdanningen etter åtte år eller mer, finner vi at mellom 40 og 50 prosent av årskullene er tilsatt utenfor akademia. Disse jobber for eksempel i undervisning, offentlig administrasjon, helsetjenester, IT-tjenester, forskning og utviklingsarbeid eller er arkitekter og tekniske konsulenter.
Om lag en av fem som ikke har disputert, er fremdeles tilsatt i akademia. De to største gruppene av ph.d.-kandidater som ikke har disputert og som er tilsatt ved et universitet eller en høgskole, er universitets- eller høgskolelektorer eller ansatt i teknisk-administrative stillinger. For 2017-kullet er en tredjedel fremdeles stipendiater, seks år etter at de startet.
En tredjedel er ikke sysselsatt i Norge. Flertallet av disse er ikke registrert bosatt i Norge. Vi antar at flere som er registrert som bosatte, men ikke sysselsatte, har utvandret uten å melde fra om dette. Vi har ikke opplysninger om hvorfor disse har forlatt Norge, men noen kan ha valgt å fullføre doktorgraden i et annet land, eller fått jobb i utlandet. Noen få er arbeidsledige eller står utenfor arbeidslivet av andre årsaker, og noen er pensjonister eller døde.
Ph.d.-kandidater som har gjennomført en stipendiatperiode, inkludert opplæringsdelen i forskerutdanningen, har tilegnet seg kompetanse som kan benyttes i andre typer jobber, noe de selv også gir uttrykk for i Doktorgradsundersøkelsen fra 2019.[8] Forskerutdanningen er slik sett ikke bortkastet fra et individuelt perspektiv. Men for institusjonene, som ikke får uttellingen en disputas gir i finansieringssystemet, er det et tapsprosjekt når så mange ikke disputerer.
Den enkelte institusjon har ansvaret for oppfølgingen av ph.d.-kandidatene. Men der det er utfordringer på systemnivå, trengs det nasjonal oppfølging. SSB jobber med å utvikle forskerrekrutteringsmonitoren, for å følge opp flere aspekter ved forskerutdanningen. På sikt er målet å gjøre mer inngående analyser av frafallet, blant annet ved å se på når i utdanningsløpet frafallet skjer.
Du finner del 2 , der Gunnes ser spesielt på kjønnsforskjellene, her.
Noter
[1] https://bit.ly/4gMXCqQ
[2] https://bit.ly/4bfIjFR
[3] Styringsparameteren ble avviklet i 2023, men det utarbeides fremdeles statistikk for andelen ph.d.-kandidater som gjennomfører innen seks år.
[4] Pandemien kan ha ført til at ph.d.-kandidatene bruker noe lenger tid enn tidligere.
[5] Se for eksempel Fekjær og Walseth i 2021. https://bit.ly/4baT7Fc
[6] https://bit.ly/3XapwWG
[7] https://bit.ly/416sPzr
[8] https://bit.ly/4kaFTws
Foto Isbjørn