Fri prosjektstøtte – FRIPRO – er Norges forskningsråds åpne konkurransearena for midler til grunnforskning uten noen føringer på tema eller formål. Den nylig gjennomførte evalueringen av virkemidlet viser at det innfrir målet om å støtte internasjonalt orientert, grunnleggende forskning av høy vitenskapelig kvalitet. Evalueringen viser også at det er usikkert i hvilken grad FRIPRO bidrar til faglig fornyelse, som også er et av virkemidlets sentrale mål. Hvordan faglig fornyelse i større grad bør og kan fremmes, er blant de spørsmål Forskningsrådet vurderer i den pågående prosessen med å utforme fremtidens FRIPRO.
LIV LANGFELDT, FORSKER, NIFU
liv.langfeldt@nifu.no
Fri prosjektstøtte er et av Forskningsrådets sentrale virkemidler for å fremme grunnleggende forskning. Formålet til dagens FRIPRO er å få fram forskning av høy vitenskapelig kvalitet – gjennom åpne utlysninger og nasjonal konkurranse – samt bidra til rekruttering, grunnleggende teori- og metodeutvikling, faglig fornying, internasjonal orientering og samarbeid. Den frie prosjektstøtten går tilbake til før Norges forskningsråd ble etablert i 1993. Inntil midten av 1980-tallet var mesteparten av de tidligere forskningsrådenes støtte «fri», dvs. det var åpne utlysninger – fra ulike fagkomiteer – uten programføringer. Utlysningene fra de tidligere disiplinbaserte fagkomiteene er nå forent i et felles virkemiddel – FRIPRO – og innvilgelsesprosenten har samtidig sunket – fra 26 prosent i 1995 til 19 prosent i 2005 og 11 prosent i 2010. En tidligere NIFU-studie viste at 465 prosjekter fikk bevilgning under fri prosjektstøtte i 1995; i 2010 var det 118 prosjekter som fikk støtte. Samtidig fordelte Forskningsrådet i perioden 2005-2010 nesten seks ganger så mye midler gjennom sine programmer som gjennom FRIPRO. Fri prosjektstøtte har slik endret innretning fra tidligere å være et generelt breddevirkemiddel til å bli et elitevirkemiddel der noen utvalgte universitetsforskere nå mottar mesteparten av midlene. Samtidig er fri prosjektstøtte en restkategori: virkemiddelet er viktigst for felt hvor det ikke er relevante forskningsprogram eller andre finansieringskilder.
Hard konkurranse
Evalueringen konkluderer med at FRIPRO har god måloppnåelse med hensyn til å støtte internasjonalt orientert, grunnleggende forskning av høy vitenskapelig kvalitet. FRIPRO har også stor betydning for forskerrekruttering, og målene om kjønnsbalanse nås –innvilgelsesprosenten er den samme for mannlige og kvinnelige søkere. Den bibliometriske analysen bekrefter bildet av FRIPRO som en finansieringskilde for de mest meritterte forskerne. Prosjektlederne for bevilgede FRIPRO-prosjekt har i snitt publisert langt flere vitenskapelige artikler enn prosjektlederne i søknadene som fikk avslag. De er også mer sitert, og en større andel av artiklene deres er samforfattet med forskere i andre land. Samtidig ser det ut til at det å få tildelt frie forskningsmidler har liten eller ingen innvirkning på antallet publikasjoner og siteringer i internasjonale tidsskrifter. Antall publikasjoner og siteringer øker omtrent like mye for prosjektledere som har fått avslag på frie midler som for dem som har fått slike midler. Mulige forklaringer på dette kan være at det er vanskelig å se resultater av en enkelt finansieringskilde (forskningen som støttes kan ha en rekke ulike finansieringskilder) og at mange svært gode søknader får avslag fra FRIPRO, men gjennomføres med andre midler. I perioden 2005-2010 fikk kun 16 til 26 prosent av de prosjektene som ble vurdert som «very good», «excellent» eller «exceptional», FRIPRO-midler. Når konkurransen er så hard, vil mange gode søkere ikke nå opp – å plukke ut de beste blant de beste er ikke lett.
Større mangfold for å oppnå grensesprengende forskning?
Evalueringen identifiserer klare utfordringer for FRIPRO. Som den eneste nasjonale konkurransearena for frie prosjekter bør FRIPRO kunne dekke alle fag. Samtidig er avslagsraten høy, og årlig bevilges kun et fåtall, om i det hele tatt noen, prosjekter innenfor hver fagdisiplin. Hvordan kan en sikre at en velger ut de «riktige» prosjektene – og hva er de riktige prosjektene? I dag er å bidra til faglig fornying en av FRIPROs målsettinger. Det kan være vanskelig i en slik kontekst. Det er enklere å vurdere en søkers tidligere prestasjoner enn å forutsi i hvilken grad prosjektet vil bidra til banebrytende resultater og nyskaping for faget, og det er enklere for vurderingspanelet å enes om verdien av hva som er gjort, enn verdien av hva som skal gjøres. Dette innebærer at tidligere prestasjoner lett tillegges større vekt enn potensiell nyskaping ved tildeling av midler.
Evalueringen gir ikke noe svar på hvor god FRIPRO er til å velge ut prosjekter som bidrar til faglig fornying eller banebrytende forskning. Det er ikke gjort noen faglig vurdering av hva som har kommet ut av prosjektene, og resultatene fra surveyen spriker. En vesentlig del av dem som har fått finansering fra FRIPRO, karakteriserer sine FRIPRO-prosjekter som mer vitenskapelig risikable, dvs. forskning som kan gi stor uttelling, men har begrenset sjanse for å lykkes (28 prosent) og mer tverrfaglige (24 prosent) enn sine andre prosjekter. Men generelt gir ikke søkerne FRIPRO høy score på risikovillighet og tilrettelegging for tverrfaglig forskning. På en skala fra 1 til 5 gir de i snitt FRIPRO 2,5 på høy-risiko forskning og 3,1 på tverrfaglig forskning.
Faglig fornying er et bredt begrep, og hva som legges i det – og hva som anses å være mest faglig nyskapende eller grensesprengende –kan variere både mellom fag og mellom fagfeller. Faglig fornying er dermed et vanskelig mål, både fordi det ikke er klart definert og fordi en situasjon med hard konkurranse og få vinnere ikke gir de potensielt mest nyskapende eller grensesprengende prosjektene gode sjanser. For å øke muligheten for gevinst i dette spillet kan det være lurere enten å spre innsatsen mer utover eller å ta større sjanser. Om faglig fornying skal være et hovedmål for FRIPRO, er alternativene å endre rammebetingelsene eller å satse mer bevisst på prosjekter som kan gi stor faglig uttelling, også når gevinsten er usikker. Det første vil innebære å øke potten og/eller redusere bevilging per prosjekt, det andre vil bl.a. innebære å oppfordre til søknader om grensesprengende prosjekt, rekruttere eksperter som er egnet til å vurdere denne type forskning, og gi dem klare retningslinjer for hvilke kriterier som skal vektlegges i vurderingene.
