I april la Kunnskapsdepartementet frem Meld. St. 19 (2023–2024) Profesjonsnære utdanningar over heile landet. Budskapet er at det skal utdannes flere profesjonsutøvere som kan ivareta våre sentrale velferdsyrker, og at dette skal skje ved å utvide søkergrunnlaget til utdanningene med ulike grep.
Tea Dyred Pedersen, forsker 2, NIFU
Det er verdt å merke seg at regjeringen mener at «det er lite som tyder på at det er store utfordringar i kvaliteten i profesjonsutdanningane » (s. 8). Likevel synes det, paradoksalt nok, å være god grunn til å bekymre seg for nettopp kvaliteten i utdanningene som konsekvens av meldingens sentrale tiltak. Ikke minst fordi mange UH-institusjoner i løpet av høsten har meldt fra om at de står i en vanskelig økonomisk situasjon med kutt, oppsigelser og nedlegginger av studieprogrammer.
Slik jeg ser det, er det særlig to av meldingens tiltak som bidrar til å sette kvaliteten i profesjonsutdanningene under press: å øke tilgjengeligheten geografisk og akademisk. Førstnevnte tiltak består i å utvide de fleksible og desentraliserte utdanningstilbudene, det sistnevnte i å endre adgangskravene for opptak.
Økt geografisk tilgjengelighet – økt konkurranse om de samme studentene?
Med disse to tiltakene legger meldingen med andre ord opp til «full mobilisering» for profesjonsutdanningene. Problembeskrivelsen er klar og tydelig:
«Utdanningane skal vere profesjonsnære, men dei skal også vere nære folk. For å løyse utfordringane samfunnet står overfor, må vi ta heile landet i bruk. Det gjeld ikkje berre geografisk, alle i landet må få bruke evnene sine. I Noreg er det om lag 700 000 i arbeidsfør alder som ikkje er i arbeid eller utdanning. Vi treng fleksible og desentraliserte utdanningar som gir folk ein sjanse til å bli det dei drøymer om, sjølv om dei har lån på hus og bil, må hente barn i barnehagen og må måke snø for bestemor» (s. 8).
Sammen med kollegaer på NIFU har jeg forsket på nettopp fleksible og desentraliserte profesjonsutdanninger[1]. Jeg er likevel ikke kjent med forskning som sier noe om hvorvidt snømåking utgjør en barriere for å ta utdanning.
Det stemmer at omfanget av huslige forpliktelser kan være en reell utfordring for studentene som er i den tradisjonelle målgruppen for fleksible tilbud. Imidlertid ser vi i disse årene en ganske stor vekst i både antall og typen av studenter som tiltrekkes av fleksible og/eller desentraliserte profesjonsutdanninger, også blant førstegangsstudenter. Samtidig sliter mange av de ordinære, campusbaserte tilbudene med å få nok søkere. Umiddelbart kan det derfor virke logisk å øke omfanget av fleksible tilbud.
Problemet er bare at det er veldig ressurskrevende å drifte og sikre god kvalitet I fleksible profesjonsutdanninger, og at disse tilbudene til en viss grad konkurrerer med de ordinære campustilbudene om de samme studentene. Å øke omfanget av slike tilbud, kan derfor skape hodebry for lærestedene når det gjelder å sikre kvalitet.
Først og fremst er det en viss bekymring for hva slags profesjonsutøvere vi på sikt får ut i samfunnet, hvis utdanningen har involvert begrenset kontakt mellom undervisere og studenter på noen få samlinger i semestret, eller på nett. Det betyr ikke at det er umulig å ivareta utviklingen av studentenes profesjonsidentitet på en god måte. Men det stiller utvilsomt nye krav til etablerte praksiser å sikre dette. I tillegg koster det.
Vi har ikke grunn til å tro at det i seg selv er problemer med kvaliteten i disse utdanningene. Det som er bekymringsverdig, er om ressurser flyttes fra de ordinære campustilbudene til de fleksible tilbudene for å opprettholde kvaliteten.
I vår undersøkelse var det flere som fortalte at man i dagens situasjon reelt nærmer seg et punkt hvor institusjonen er nødt til å satse på det fleksible tilbudet og nedlegge campustilbudet. Regjeringens ambisjoner om flere fleksible/desentraliserte profesjonsutdanninger kan dermed potensielt få store konsekvenser – ikke bare for kvaliteten i eksisterende campustilbud, men for selve deres eksistens.
Avvikling av særskilte karakterkrav og krav om kompensatoriske tiltak
Hittil har sykepleier- og lærerutdanningene vært de eneste utdanningene i Norge med særskilte nasjonale karakterkrav for å komme inn. I Opptaksmeldingen som ble lagt frem samme dag som profesjonsmeldingen, ble det foreslått å senke adgangskravene til sykepleier- og lærerutdanningene. Regjeringen fikk gjennomslag for å avvikle karakterkravene for sykepleierutdanningene, og bevare dem for lærerutdanningene.
Men samtidig innførte man en ordning der de lærerutdanningene som ønsker det, kan søke om dispensasjon fra karakterkravene. I praksis er det dermed tale om en form for avvikling. Hvem vil vel stå utenfor konkurransen om studenter, hvis alle andre har dispensasjon?
I begge utdanninger ble særskilte karakterkrav i sin tid innført med argument om at det ville øke gjennomføringen og heve kvaliteten i utdanningene. At avviklingen av kravene kan få konsekvenser for utdanningskvaliteten, synes derfor åpenlyst, selv om lærestedene trolig vil jobbe hardt for å sikre at dette ikke skjer.
Utfordringen er at regjeringen forventer at lærestedene ivaretar intensjonen bak karakterkravet – uten at det følger med ekstra ressurser til lærestedenes arbeid med ulike kompensatoriske tiltak for å løfte studenter med svake karakterer.
For eksempel forsterkes oppfølging av studentene tilpasset deres behov. Forventningene til «kompensatoriske kvalitetstiltak » kombinert med dagens økonomiske situasjon i sektoren, synes dermed å innebære en stor risiko for at lærestedene må omfordele ressursene i de eksisterende tilbud. Som med utvidelsen av fleksible og desentraliserte tilbud, kan dette bidra til å sette den generelle utdanningskvaliteten under press.
Flere inn – flere ut? En rekrutteringsmelding med konsekvenser for kvaliteten
HK-dir har nettopp offentliggjort årets tall for studentenes oppmøte ved studiestart.
Selv om tallgrunnlaget er usikkert, ser det ut til at flere studenter har møtt opp til både grunnskolelærerutdanningene og sykepleierutdanningene enn tidligere år[2]. Både statsråden og andre tolker utviklingen som et uttrykk for at tiltakene har virket. Håpet lever.
Men det er ennå for tidlig å fastslå om endringene rent faktisk vil føre til at flere gjennomfører en profesjonsutdanning. Fra forskningen vet vi at det ikke er gitt at man får flere profesjonsutøvere ut, selv om flere kommer inn.
Det er ennå også for tidlig å si noe sikkert om hvordan meldingen vil påvirke utdanningskvaliteten. Men det kan potensielt få store konsekvenser hvis uforholdsmessig mange ressurser flyttes fra gode, eksisterende utdanningstilbud til å drifte fleksible tilbud, eller til å kompensere for intensjonen med karakterkrav.
Vi lever i en tid med knappe økonomiske ressurser, tomme studieplasser i profesjonsutdanningene og stor konkurranse om studentene. Det er viktig at vi i årene fremover retter et kritisk blikk mot rammevilkårene for økt tilgjengelighet i profesjonsutdanningene. Vi må unngå at de får en negativ effekt på tilgangen til og kvaliteten på tilbudene samlet sett.
Med profesjonsmeldingen synes regjeringen å ha gått glipp av en mulighet til å løfte profesjonsutdanningene, og ikke minst ta tak i spørsmålet om statusen til utdanningene og de viktige yrkene som disse utdanner til. I stedet valgte de å sette snømåking for bestemor på agendaen.
[1] Kvalitet i fleksible og desentraliserte profesjonsutdanninger https://bit.ly/3Ogvosz34
[2] Fleire vil bli sjukepleiarar og lærarar | HK-dir https://bit.ly/3YPOiLS
Foto jacoblund