Den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning varslet i fjor en gjennomgang av forskningssystemet. Det kan være gode grunner til å vurdere systemet, og vedlikehold og oppgradering er viktig. Men man må samtidig ta utgangspunkt i å bevare det som har fungert, ellers er det en reell fare for at denne systemgjennomgangen blir både politisert og historieløs, mener Carina Hundhammer.
Carina Hundhammer, daglig leder for Forskningsalliansen NORIN
30 år med koordinert stemme
Det har vært endringer i det norske forskningssystemet flere ganger, og den vi per i dag kanskje husker best, skjedde tidlig på 1990-tallet, da fem ulike forskningsråd ble til ett.
I stortingsmeldingen Om forskning fra 1989 ble forskningen for første gang behandlet mer enhetlig også budsjettmessig. Denne meldingen varslet også behovet for en større reorganisering av norsk forskning.
Sammenslåingen av de ulike forskningsrådene på 1990-tallet skulle gjøre forskningssystemet mer helhetlig. Det har siden den gang vært ansett som en styrke at det norske forskningssystemet har vært samlet i ett forskningsråd. Vi har hatt tretti år med en koordinert stemme for å bygge det norske forskningssystemet med utlysninger og forskningsprosjekter – med formål om å løse samfunnets og næringslivets behov, også opp mot EUs rammeprogram for forskning og innovasjon.
At departementer og de FoU-utøvende sektorene i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og næringslivet har vært koordinert under samme tak med åpen konkurranse og godt samspill, har fungert godt. En særnorsk modell som har vært drevet av samarbeid og tillit, har gitt både næringslivet og forskningsmiljøene gode drivere for forskning og økt konkurransekraft. Mange norske bedrifter er små og har ikke økonomiske muskler til å ha egne FoU-miljøer internt, og virkemidlene som har satt samarbeid i sentrum, har tjent Norge godt.
Men det er tendenser til endring, og hva skjer når strukturen endrer seg og samspillet settes på prøve?
En struktur i endring
Gjennom de siste ti årene har kunnskapsdebatten og forskningssystemet endret seg. For mange oppleves det som at den samme harmonien og balansen ikke lenger finnes i systemet.
Forskningsbudsjettene har økt, men FoU-statistikken viser blant annet at selv med en kraftig økning i offentlig bruk av midler til FoU, har det vært en skjevhet i fordelingen av midlene. Det har vært store økninger i bevilgningene til den statlige universitets- og høyskolesektoren og næringslivet med en realvekst på 45 prosent. Instituttene har ikke sett en tilsvarende økning.
Næringslivet rapporterer at når det gjelder FoU, er 80 prosent utvikling og i underkant av 20 prosent forskning. I tillegg kjøper næringslivet mindre forskning av etablerte FoU-miljøer og utfører mer selv; og da ikke nødvendigvis med ansatte som er forskere. For forskningsinstituttene, som den tredje FoU-aktøren i Norge, har realveksten i samme periode kun vært på 9 prosent, og deres andel av offentlige FoU-midler har i løpet av de siste ti årene gått ned fra ca. 25 prosent til 19 prosent i 2022.
Budsjettet for 2023 bidro dessverre ikke til å korrigere for denne skjevheten i fordelingen av midler. Kunnskapsdepartementet opprettholdt sine budsjetter med en svak økning, mens de næringsrettede forskningsmidlene ble kuttet av de fleste sektordepartementene. Alt dette sett i sammenheng med at næringslivet bedriver mer utvikling enn forskning, er instituttsektorens rolle iforskningssystemet satt under press og den norske modellen viskes ut.
Spørsmålet mange stiller seg i forskningsmiljøene, er om disse dreiningene er gjort gjennom bevisste politiske vedtak, eller om endringene som kommer til syne i forskningsmiljøene, er ikke-intenderte konsekvenser av en for snever kunnskapsdebatt.
Forskningspolitikkens rolle
Selv om det er tilført mer statlige midler til forskning de siste 20 årene, og spesielt de 10 siste, spør jeg meg om målene for økningene har vært målrettede og intenderte.
Kyrre Lekve påpeker i boken Kunnskapsdebatt på villspor at kunnskapsdebatten siden 2000-tallet har ført til en lite helhetlig forskningspolitikk. Han mener at en skjevhet i kunnskapsdebatten har ført til at forskningspolitikken omkring forskningssystemets utvikling blir for snever og ikke ivaretar helheten, som er nødvendig for at verdikjeden grunnforskning, anvendt forskning og innovasjon skal henge sammen.
Både Samfunnsøkonomisk analyses rapport og Forskningsrådets egne analyser av de næringsrettede virkemidlene påpeker at den anvendte forskningen taper terreng for flere utviklingsprosjekter i næringslivet. Disse trendene slår veldig skjevt ut i et forskningssystem der Norge har valgt en modell med lav grunnfinansiering av forskningsinstituttene, og der samarbeidsprosjekter i åpne utlysninger i Forskningsrådet er en sentral del av instituttenes finansieringsmodell. Derfor blir instituttene svært sårbare for endringer i modellen, slik vi ser av resultatene nå.
Hvis politikkutviklingen har vært mer tilfeldig enn intensjonen, er spørsmålet om analysene og resultatene vi nå har tilgang til, vil bli tatt aktivt i bruk i den videre utviklingen av forskningspolitikken?
Vi er alle i samme båt
Kunnskapsgrunnlag som inneholder analyser og resultater av store FoU-investeringer, er kjærkomment. Samtidig må vi sørge for at dette bidrar til en bedre kunnskapsdebatt og politikkutvikling fremover.
Arbeidet med forskningspolitikken må ses i en helhet, der mål og visjon for fremtiden er styrende. Vi kan ikke ha en forskningspolitikk som minner om en båt som er lekk med flere hull. Tetter man ett hull i båten, vil den fortsatt ta inn vann, den blir skjev og i ubalanse, og kan til syvende og sist så vidt flyte. Hele verdikjeden i forskningssystemet må ha passe påfyll for å møte kravene om ny, banebrytende kunnskap, som tas videre til den mer anvendte delen av systemet før den når samfunnet med nye løsninger og ny kunnskap. Vi kan ikke bare fylle på i hver ende og tro at vi tilfredsstiller fremtidens ambisjoner og krav.
Forskningen av mer anvendt karakter ser ut til å bli den store taperen på flere områder, og dette vil svekke oss på sikt. Et helhetlig forskningssystem er nødvendig for at AS Norge skal omstille seg ikke bare til 2030, men til et nullutslippssamfunn i 2050.
Avhengig av forskning
Verden endrer seg, og grønn og digital omstilling skal være driveren i møtet med disse endringene. Her ser forskningspolitikken ut til å svikte i dag. Få vil si at ikke omstilling krever endringer også i strukturer, reguleringer og system – men la oss håpe at denne systemgjennomgangen ikke blir historieløs, og at man ikke undervurderer en helhetstenking og forskningens betydning for endring. Vi må ivareta et helhetlig forskningssystem fordi vi som for 30 år siden fortsatt er avhengig av forskning.
Kilder:
• Linker:
• Link:
• Bok: Debattskrift, Kunnskapsdebatt på villspor av Kyrre Lekve, Orkla forlag 2022
• Bok: Avhengig av forskning, de norske forskningsrådenes historie, 2018
• Notat: Et velfungerende forskningssystem, Utviklingstrender i næringslivets FoU, Forskningsrådet 2023.
Foto: Kupicoo