Fremtiden har fått seg en kraftig trøkk de siste årene. Med det mener jeg troen på at fremtiden alltid vil bli en forbedret utgave av nåtiden, drevet frem av forskning og innovasjon. Hva gjør vi nå?
Per Koch, Forskningspolitikk
Mens jeg skriver dette, forsøker russiske styrker å utslette Ukraina som en selvstendig stat. Var det mulig å forutsi dette? Noen hadde påpekt at Putin var så oppslukt av sine egne paranoide nasjonalistiske fantasier at han kunne gjøre noe sånt, men de fleste begynte ikke for alvor å tro på muligheten før for et par måneder siden.
Klimakrise, pandemi, politisk polarisering drevet av sosiale medier … Listen over overraskelser og kriser begynner å bli slitsomt lang.
Nye begreper vitner om forsøk på å takle denne usikkerheten. Vi snakker nå om store utfordringer, bærekraftsmål, målrettede samfunnsoppdrag og en transformativ innovasjonspolitikk.
Universitetet i Stavanger og NIFU (ved professor Rune By og undertegnede) har fått status som UNESCO Chair i Futures Literacy for ledelse, innovasjon og fremtidskompetanse, der vi blant annet skal se på bruk av fremtiden i policy-utvikling og ledelse. UNESCO tar disse utfordringene meget alvorlig.
Tradisjonelle tenkemåter står for fall
Det å håndtere store og til dels ukjente utfordringer, krever en politikk for omstilling og innovasjon.
Fra andre verdenskrig og frem til i dag har det vi nå kaller forsknings- og innovasjonspolitikken vært preget av to dominerende virkelighetsforståelser:
Den lineære modellen er basert på tanken om at all ny kunnskap kommer fra forskningen, og da gjerne grunnforskningen som finner sted ved universiteter og store laboratorier. Ideer og kunnskap derfra føres over til bedrifter som gjør forskningen om til praktiske produkter.
I 1990 lanserte OECD en ny og mer korrekt beskrivelse av innovasjon, basert på forskning på «nasjonale innovasjonssystemer». Fokuset er her flyttet fra forskningsmiljøene over på bedriftene (og andre typer institusjoner). Den systemorienterte politikken skal hjelpe bedriftene med å få tilgang til rett kompetanse, rett kunnskap og de rette nettverkene i det komplekse systemet av bedrifter, kunnskapsinstitusjoner, virkemidler, regelverk og infrastrukturer som gjør læring og nyskaping mulig.
Det disse to modellene har til felles, er at de lett fører til at forskning og innovasjon blir sett på som en form for generisk drivstoff, der politikkens oppgave er å sørge for et større reservoar av dette drivstoffet.
Mer penger til forskning og innovasjon skal så gi oss løsningene på de problemene vi kjemper med. Finnenes fireprosentmål og den norske regjeringens mål om tre prosent forskning og utvikling som andel av BNP er basert på denne formen for reservoar-tenkning (se artiklene til Solberg og Pelkonen).
Forskere og næringslivet liker ofte disse tilnærmingene, da de lett kan brukes til å argumentere for flere offentlige midler til forskning og innovasjon. De gjør også livet litt lettere for dem som driver med forsknings- og innovasjonspolitikk: Det holder ofte å argumentere for «mer forskning», uten å komme opp med mer omfattende planer for omstilling av samfunnet. Å svartbokse teknologisk endring som en «eksogen størrelse» passer også den typen samfunnsøkonomer som tror makroøkonomiske modeller kan gi svaret på det meste.
Samfunnskontrakt under press
Men denne samfunnskontrakten mellom samfunn og forskere/innovatører er under press.
På noen områder finnes det ingen løsninger. Eller de teknologiske «fiksene» adresserer bare en del av problemet. De farmasøytiske selskapene leverte for eksempel flere gode Covid-vaksiner under pandemien, men det ble ikke iverksatt mange forskningsbaserte løsninger på de store sosiale, kulturelle og politiske utfordringene som fulgte med.
Når det gjelder andre kriser, finnes det faktisk relevant teknologi og kunnskap, men sosiale, politiske og systemiske utfordringer gjør at vi ikke får tatt dem i bruk på en god nok måte. Dette er for eksempel tilfellet på klimaområdet.
Den største utfordringen er likevel at alle de krisene vi nå står overfor, også er forårsaket av forskning og innovasjon. Det gjør at forestillingen om at markedet eller forskerne på et eller annet mirakuløst vis vil gi oss løsningene, men ikke flere problemer, fremstår som veldig naiv.
Institusjonell og mental lock-in
Vi har etablert et komplekst system av institusjoner, virkemidler, incentiv-strukturer, regelverk, indikatorer og politiske mål som alle er etablert i fortiden for å løse fortidens problemer.
Til en viss grad er dette uunngåelig, men hvis systemet blir for stivt, får vi en form for innlåsing i eksisterende praksis og tenkning som gjør det svært vanskelig å takle fremtidens utfordringer eller det uventede.
Og der er vi nå.
Kan fremtidskompetanse være til hjelp?
UNESCO-lærestolen jeg viste til ovenfor er delvis forankret i en tenkning utviklet av Riel Miller og hans globale nettverk av forskere og eksperter. Futures Literacy eller fremtidsferdigheter er ment å skulle representere én av mange mulige metoder for å håndtere en verden i kontinuerlig endring.
Miller argumenterer for at vi må slutte å tro at vi fullt ut kan forstå den kompleksiteten verden representerer, om det nå dreier seg om natur, kultur eller mentale prosesser. Vi kan ikke forutsi fremtiden. Han maner derfor til ydmykhet og ber oss om å omfavne usikkerheten.
Men vi bruker alle fremtiden – hele tiden. Hvis vi tror det skal regne, tar vi med en paraply. Hvis vi blir fortalt at en god utdanning vil sikre oss lykken i livet, kjøper vi gjerne hele pakken. Men vi reflekterer i liten grad over hvordan vi bruker fremtiden, eller hva våre fremtidsvisjoner er basert på.
Det er det fremtidsferdighetene skal bøte på. Vi må bli oss bevisst de stammespråkene, virkelighetsforståelsene, verdiene og «selvfølgelighetene» som får oss til å danne noen forventninger om fremtiden og ikke andre.
Kolonisere fremtiden
Vi har en tendens til å kolonisere fremtiden, sier Miller. Våre forventninger er basert på nedarvede forestillinger skapt i en annen tid. Det bringer oss tilbake til de kognitive og institusjonelle innlåsingene jeg nevnte ovenfor.
Institusjonelle strukturer, gamle ideologier, veletablerte fordommer og banale stereotypier har gitt oss bilder av flyvende biler og skyskrapende metropoler, mens det vi kanskje trenger mest, er noe helt annet, noe vi ikke engang har vært i stand til å forestille oss inntil nå.
Samlæring og samskaping
Det finnes mange gode metoder for å få folk med ulik bakgrunn til å utfordre hverandre i fellesskap. Fremtidsferdighetsmetoden til UNESCO er én av mange, men den illustrerer flere av mulighetene.
I fremtidsferdighetslaboratoriene – som kan brukes til å se på en hvilken som helst utfordring – blir deltakerne delt inn i mindre grupper. Der blir de bedt om å beskrive et punkt i fremtiden, la oss si 2060. De skriver så ned ulike inntrykk fra dette året, som om de var der.
Deltakerne presenterer og diskuterer bildene gjennom tre sesjoner: Én del fokusert på deres håp for fremtiden, én del om deres realistiske forventninger, mens den siste økten fanger opp deres reaksjoner på et radikalt annerledes «motscenario» presentert av fasilitatorene.
På denne måten oppnår deltakerne flere ting: De blir seg bevisst sine egentlige håp og verdier. Deres implisitte for-forestillinger og for-dommer blir gjort eksplisitte. De må ut av komfortsonen idet de blir bedt om å reagere på en passe ekstrem fremstilling av en svært annerledes fremtid. Og de blir beriket i dialogen med andre mennesker med en annen bakgrunn og en annen livserfaring enn dem selv.
Alt dette åpner opp for muligheter som gjør det lettere å se for seg ulike fremtider og å identifisere mulige trusler og muligheter. Dette gir større handlingsrom i møtet med uventede hendelser. Det gjør det også lettere å se kritisk på eksisterende politikk og virkemidler.
For mer om fremtidsferdigheter, se Futures Literacy Norway.
Se også vårt intervju med Riel Miller: To Think About the Future in a Changing World – An Interview with Riel Miller
Fremtidskyndighet som nøkkel til mer engasjerte ansatte og mer innovative bedrifter
Politikkutvikling i komplekse samfunn
Framtidskyndighet i Norges forskningsråd
Using the future on design practices and policy learning
Universitetet i Stavanger og NIFU er tildelte UNESCO Chair i leiarskap og innovasjon
Leadership: Let’s go EPICally MAD!
UNESCO arrangerer åpen ministerkonferanse om fremtidsferdigheter
Hvordan fremme fremtidsferdigheter? Innovasjon i klimakrisens tid
Vi må tenke nytt i forsknings- og innovasjonspolitikken
Responsible Innovation in a Messy World: An Interview with Jack Stilgoe
En øvelse i å bruke fremtiden i policy-utvikling
Hovedillustrasjon: Tegnefilmene med Jetson-familien viser oss bare en forbedret utgave av nåtiden, ikke noe radikalt nytt. PictureLux/The Hollywood Archive/Alamy