Pust og pes, for de fleste forskere er ikke søknadsskriving favorittaktivitet. Spesielt arbeidskrevende har det vært å søke midler fra Horisont 2020. I 2018 fikk Norge for første gang tilbake mer penger enn man betalte i kontingent.
Lisbet Jære, for Forskningspolitikk
– Vi bruker altfor mye tid på å skrive søkna der, spesielt er EU-søknader som de til Horisont 2020 krevende. Det er heller ikke nødvendigvis slik at det er de flinkeste som får. Forskningsverdenen er ikke rettferdig, som alt annet i verden, sier Eivin Røskaft.
Biologiprofessoren fra NTNU befinner seg i Arusha i Tanzania, hvor han er i ferd med å avslutte AfricanBioServices, et forskningsprosjekt om Serengeti-Mara, et økosystem i Øst-Afrika.
Selv slapp han gjennom nåløyet. I 2015 fikk prosjektet, der han er koordinator for 13 institutter og 80 forskere, 100 millioner kroner fra Horisont 2020, verdens største forskningsprogram.
Mange årsverk tapt til søknadsskriving
– Hvor mye ressurser tror du dere brukte på å skrive søknaden til AfricanBioServices?
– Vi var ei gruppe på sju, åtte søkere som var med på å utvikle søknaden, vi brukte minimum ett og et halvt årsverk på dette, sier Røskaft.
Prosjektet var ett av to som fikk midler, i alt søkte 42. Han estimerer at det kan ha gått med minst 40 tapte årsverk i arbeidet med søknaden til de som ikke fikk.
Det er 35 år siden Røskaft disputerte. Siden da har søknadsskriving tatt mer og mer tid av en forskers hverdag.
– Forskning er litt som fotball, hvor de mest berømte får millioner. I Trondheim har vi jo Moser – for forskere med en slik prestisje er det vel litt enklere å få midler. Men forskjellen på fotballspillere og oss, er at uansett så forventes det at en skal ha prosjekter, publisere. Det er mange gode folk som ikke kommer opp, og det blir en vond sirkel, fordi det blir vanskeligere og vanskeligere å få støtte.
– Hva burde Norge gjøre for bedre å nyttiggjøre seg ressursene som brukes til forskning?
– Universitetene skulle hatt egne midler slik at professorene fikk en grunnbevilgning. Når det gjelder Horisont 2020, burde det vært mindre byråkratisk.
Norge henter seg inn i Horisont 2020
Horisont 2020 har fått kritikk fra forskningsverdenen på grunn av alle ressursene som går med, både i tid og penger. «Norge betaler milliarder til EUs forskningsprogram, får bare halvparten tilbake», var en overskrift i Aftenposten i 2016.
– Norge hadde en svak start i Horisont 2020. Men i fjor hentet vi for første gang tilbake mer penger enn vi betalte i kontingent, sier Bente Bakos, spesialrådgiver i Forskningsrådet. Hun viser til tall som bekrefter at det går riktig vei.
Norge betaler en årlig kontingent fordi vi ikke er medlem av EU; i fjor var den på 2180 millioner kroner. Mens Norge i 2016 fikk 1371 millioner kroner av de konkurranseutsatte midlene, fikk vi 2501 millioner i 2018, altså nesten en fordobling. Regjeringens ambisjon om at 2 prosent av midlene i Horisont 2020 tilfaller norske aktører, ble for første gang nådd.
– Horisont 2020 skiller seg fra andre forskningsprogrammer. Prosjektene har verdier som ikke like enkelt regnes i kroner og øre og som gir indirekte gevinst, vi får tilgang på kunnskap vi ellers ikke ville fått. Vi har tjent godt på oljen, men det har ikke bare vært å stikke et sugerør i bakken. På den tiden Norge utviklet seg til en oljenasjon, samarbeidet vi med amerikanske og franske oljeselskaper. Vi må fortsette å samarbeide internasjonalt, både på europeiske og andre internasjonale arenaer, skal vi få til det grønne skiftet, sier Bakos.
Norge gjør det spesielt godt i samarbeidsprosjekter hvor forskere, næringsliv og offentlig sektor kobles for å løse globale samfunnsutfordringer. I den siste utlysningsrunden vant for eksempel fem større prosjekter innen klima og miljø fram.
Mangel på totalkostnader
Sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Thomas Hegghammer, publiserte sammen med Thomas Hylland Eriksen fra UiO og Stein Tønnesson fra Prio, kronikken «EU-forskning koster Norge dyrt» i 2016.
«Politikerne ser ut til å ha glemt at det koster penger å lage alle søknadene. I forrige utlysning deltok ca. 3500 norske forskere i EU-søknader. Hvis hver av disse brukte to månedsverk på søknaden, snakker vi om 583 årsverk, eller om lag 800–900 millioner kroner», skrev de.
– Det overrasket meg at Kunnskapsdepartementet ikke hadde noen oversikt over totalkostnadene. Det sentrale her er at det går med veldig mye ressurser til ting det ikke blir noe av, sier Hegghammer. Han tror det tar ti ganger så lang tid å skrive en søknad til Horisont 2020 som til Forskningsrådet.
På spørsmål om hvorvidt de har oversikt over totalkostnadene, svarer Kunnskapsdepartementet at det ikke er et en-til- en-forhold mellom hva Norge betaler av årlig kontingent til Horisont 2020 og det vi henter tilbake. En av grunnene er at prosjektene går over flere år, og utbetalingene vil fortsette i flere år framover. De har iverksatt en ekstern evaluering, hvor den samfunnsøkonomiske lønnsomheten i Horisont 2020 og en eventuell framtidig deltakelse i det nye rammeprogrammet, Horisont Europa, vil bli vurdert.
– Tror du ikke at Horisont 2020 med sin omfattende søkeprosess kan føre til bedre kvalitet i forskningen?
– Når man tar i betraktning de ressursene som brukes, er det få gjennombrudd. Europas forskningsråd ERC har for eksempel en helt annen modell som fungerer bra. Vi ville fått mer igjen for pengene ved å kanalisere det utenom Horisont 2020.
En alternativ løsning mener han kunne vært at Forskningsrådet oppretter en avdeling for internasjonale aktører.
– De fleste forskere ville vært Horisont 2020 foruten
Hegghammer er kritisk til at Horisont 2020 framstilles som den beste veien til internasjonalisering. Holdningen kan fort bli «multinasjonalitet for multinasjonalitetens skyld».
– Mitt inntrykk er at de fleste forskere ville vært Horisont 2020 foruten. Ledelsen på mange forskningsinstitutter presser dem til å søke fordi det gir prestisje.
Forskningsrådet tilbyr hjelp til universiteter og høgskoler som vil søke, til å skrive selve søknaden, til å finne de relevante utlysningene, og til å finne partnere og nettverk. I 2018 tildelte de 150 millioner kroner i slik støtte, det som kalles PES- midler. 90 prosent av de norske prosjekte ne som lykkes i EU, har fått hjelp av Forskningsrådet.
– Hva mener du om hjelpen Forskningsrådet tilbyr?
– Det er penger det og, og det må telles med i regnskapet. Det spørs om ikke vinningen går opp i spinningen, om en ikke bruker penger for å tjene penger.
Forskere bør ta mer samfunnsansvar
Tilbake til Tanzania. Røskaft mener likevel at Horisont 2020 er blitt mindre byråkratisk med årene. EU har signalisert at Horisont Europa skal bli enklere. Så kommer han med et lite sleivspark til forskerne:
– Horisont 2020 evalueres etter det faglige utbyttet, innvirkningen på samfunnet, og det tredje er det administrative. Forskerne bryr seg først og fremst om del én, altså forskningen, mens del to og del tre er de ikke så opptatt av. Her blir det mye jobb på den som er koordinator. Horisont 2020 er spesielt opptatt av det som går på innvirkning, på engelsk impact; hvordan finne svar på samfunnsutfordringer.
Hans prosjekt har sett på hvordan klimaforandringer, befolkningsvekst og bruk av arealer påvirker biodiversiteten og menneskene.
– Vi forskere har en tendens til å være litt på sida av samfunnet. Vi må klare å se at det er greit å ha en akademisk karriere, få fordype seg i mikroprosjekter, men vi må også kunne se samfunnsnytten av det vi holder på med. Vi har godt av at Horisont 2020 vektlegger dette, sier Røskaft.
Foto: Eivin Røskaft og Gine Skjervø i samtale med masaier i Tanzania. Privat foto.