Et generelt trekk ved utviklingen i høyere utdanning er at tallet på personer som studerer utenfor eget hjemland, stadig stiger. Norge har for alvor begynt å merke effektene av dette; antall utenlandske studenter på bachelor- og masternivå her i landet er om lag tredoblet siden årtusenskiftet. Det har også vært en sterk tilstrømning av ph.d.-studenter. Årsakene til at Norge har blitt mer attraktivt som studieland er blant annet flere studietilbud på engelsk og økonomiske forhold som fravær av studieavgifter, stipendordninger og lønn under ph.d.-utdanning.
JANNECKE WIERS-JENSSEN, FORSKNINGSLEDER, NIFU
jannecke.wiers-jenssen@nifu.no
Norge har lenge hatt en betydelig andel av sin studentmasse i utlandet, men at mange utenlandske borgere velger Norge som studieland, er et relativt nytt fenomen. I 2012 var det om lag 19 000 utenlandske studenter på bachelor- og masternivå ved norske universiteter og høgskoler. Av disse kommer om lag seks av ti fra europeiske land. Det framgår av figur 1, som viser utviklingen for de ti landene som har flest studenter i Norge, at de enkeltland som for tiden har flest studenter registrert ved norske læresteder, er Sverige, Russland, Tyskland og Kina. Om lag en tredel av de russiske studentene er nettstudenter, og noen kinesiske studenter befinner seg fysisk i Shanghai, så tallene for hvor mange som faktisk befinner seg i Norge, er noe lavere enn figur 1 viser.
Et sammensatt bilde
Utenlandske studenter deles gjerne inn i to hovedtyper; de som er på kortere utvekslingsopphold, og de som tar en hel grad i Norge. Mange europeiske studenter er i Norge på kortere utvekslingsopphold gjennom f.eks. EUs ERASMUS-program. Det er mange tyske, franske og spanske studenter i denne gruppen, som typisk oppholder seg i Norge ett semester.
Mange kommer også hit gjennom bilaterale avtaler mellom norske og utenlandske læresteder og gjennom programmer som retter seg mot studenter fra utviklingsland og bestemte samarbeidsland. Eksempler på slike programmer er NORDPLUS, Nordområdeprogrammet og Kvoteprogrammet. Sistnevnte program retter seg mot studenter fra utviklingsland, Øst-Europa og Balkan som i hovedsak studerer på master- og ph.d.-nivå, og som tar en hel grad i Norge. Opp mot 1100 kommer hvert år til Norge gjennom denne ordningen. Flertallet av studentene fra utviklingsland tar en hel grad i Norge.
Noen er bosatt i Norge før de påbegynner høyere utdanning og har ikke kommet hit primært for å studere. Arbeidsinnvandrere utgjør trolig den største gruppen av disse. En mulig forklaring på den sterke veksten i antall svenske studenter som framgår av figur 1, er at en del av de ungdommene som i utgangspunktet har kommet hit for å jobbe, etter hvert har gått over i utdanning.
Totalt sett er mer enn åtte prosent av alle registrerte studenter utenlandske (Figur 2). Men antallet og andelen utenlandske studenter varierer mye mellom lærestedene. De største universitetene har et høyt antall studenter, mens andelen er høyest ved kunsthøgskolene. Statlige og private høgskoler har den laveste andelen utenlandsstudenter, selv om det finnes eksempler på høgskoler som har en høy andel utenlandske studenter.
Studentene fordeler seg på de aller fleste typer studieprogrammer, men økonomisk-administrative fag er mest populære, og veksten i utenlandske studenter har på dette fagområdet vært særlig stor det siste tiåret.
Også på ph.d.-nivå finner vi tilsvarende en svært høy og økende andel stipendiater med utenlandsk bakgrunn. Andelen utenlandske statsborgere blant de som avlegger en doktorgrad i Norge, har økt fra 13 prosent i 2000 og 24 prosent i 2006 til 35 prosent i 2012. Andelen med utenlandsk bakgrunn er særlig høy innenfor teknologiskefag (63 prosent) og matematisk-naturvitenskapelige fag (47 prosent). Personer med asiatisk bakgrunn utgjør den største gruppen av utenlandske doktorander.
Høy attraktivitet
Det er flere årsaker til at flere utenlandske statsborgere finner veien til norske læresteder. Til dels er det et intendert resultat av politikk; man ønsker å internasjonalisere norske utdanningsinstitusjoner. Opprettelse av flere studietilbud på engelsk og av ulike stipendordninger er eksempler på virkemidler i denne politikken. Institusjonene har fordoblet sine fremmedspråklige tilbud i perioden mellom 2007 og 2012, noe som har vært en vesentlig forutsetning for å kunne rekruttere studenter fra land utenfor Norden.
Endringer i finansieringsmodellen for høyere utdanning har stimulert lærestedene til å arbeide mer aktivt enn tidligere for å tiltrekke seg utenlandske studenter. Institusjonene får betalt for antall avlagte studiepoeng, og utenlandske studenter kan bidra til å kompensere for et svakt lokalt rekrutteringsgrunnlag.
Et annet forhold som bidrar til å trekke internasjonale studenter til Norge, er at norsk offentlig utdanning fremdeles er gratis, mens de fleste andre europeiske land har innført studieavgifter for studenter fra land utenfor EØS-området.
Spørreundersøkelser blant utenlandske studenter i Norge viser at engelskspråklige studietilbud og fravær av studieavgifter er blant de viktigste begrunnelsene for å studere i Norge. Andre faktorer som vektlegges, er institusjonenes kvalitet og faglige renommé, at Norge oppfattes som et moderne og trygt land å bo i, at vi har flott natur.
Positivt nettoregnskap?
Vi har sett at antall studenter i norsk høyere utdanning med utenlandsk bakgrunn har vokst kraftig i løpet av de siste 10-12 årene, og at det er mange forhold som har betydning for Norges attraktivitet som studieland (tilretteleggingstiltak, økonomiske forhold, kvaliteten på utdanningen, forhold ved arbeidsmarkedet, kvaliteter ved samfunnet for øvrig).
I om lag 25 år har det vært en politisk målsetting at tallet på utenlandske studenter i Norge skal økes. Tradisjonelt har denne politikken i stor grad hatt bistandspolitiske motiver; norske myndigheter har ønsket å bidra til at studenter fra utviklingsland kan få utdanning i Norge som de kan bruke til å bygge opp hjemlandet. De senere år har kunnskapspolitiske motiver blitt mer framtredende, bl.a. har man ønsket at utenlandske studenter skal bidra til både kvalitetsheving og internasjonalisering ved norske universiteter og høgskoler.
Også mer arbeidsmarkedspolitiske motivasjoner har den senere tid fått innpass i det offentlige ordskiftet om dette spørsmålet. Norge har behov for høyt utdannet arbeidskraft, og det er ønskelig å tiltrekke seg flinke folk med annen språklig og kulturell bakgrunn. Om de utenlandske studentene velger å bli i Norge, har man rekruttert personer med høy kompetanse til det norske arbeidsmarkedet som attpåtil er «ferdig integrerte». Dette er en strategi som er mye brukt i land som USA og Australia. I dag blir om lag halvparten av de som har tatt en hel grad eller en ph.d., værende i Norge. Tendensen synes å være at en økende andel av de utenlandske studentene ønsker å bli i Norge, og det er ikke usannsynlig at dette vil forsterkes i årene framover, gitt den økonomiske krisen som har rammet mange andre land. Noen vil betrakte dette som en gunstig utvikling for Norge, men det kan i en del tilfeller også reise etiske dilemma; eksempelvis hviler Kvoteprogrammet på en forutsetning om at studentene skal returnere til sine hjemland og bruke sin kompetanse der.
Det er likevel ikke helt uproblematisk at utenlandske studenter i økende grad søker seg til Norge. Tilrettelegging for de som kommer hit, kan by på utfordringer for lærestedene; enkelte av dem rapporterer at det er ressurskrevende å håndtere den økende mengden søkere. Det er også en viss bekymring for at utenlandske ph.d.-studenter kan fortrenge norske kandidater, noe som på sikt kan skape rekrutteringsproblemer om ikke utlendingene blir værende i Norge.
Det har også vært stilt spørsmål om hvorvidt gratis utdanning til utenlandske statsborgere koster for mye. Norge er et av svært få europeiske land som ikke krever studieavgifter fra studenter fra land utenfor EØS-området, og det har vært argumentert for at det kan være behov for å innføre studieavgifter om pågangen blir for stor. Statistikken viser imidlertid at det foreløpig er begrenset pågang fra slike land, med unntak av Kina og Russland.