Høyt siterte forskere har mest samfunnskontakt

Vi har spurt forskere i tre fagfelt om deres aktivitet i samfunnsrelasjonen. Forskerne med størst internasjonal vitenskapelig innflytelse, målt som siteringshyppighet, bidrar mest. De med minst vitenskapelig innflytelse bidrar minst.

Av SIRI BRORSTAD BORLAUG, stedfortredende forskningsleder, NIFU og GUNNAR SIVERTSEN, forsker 1, NIFU

Det hevdes av og til at det å publisere internasjonalt er det samme som å gjemme bort forskningen på et sted hvor ingen blir lest. Men det å bidra til internasjonal forskning og få oppmerksomhet der, er ikke det samme som å snu ryggen til samfunnets behov. De som blir mest sitert i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter, er samtidig de mest aktive i samfunnsrelasjonen.

Samfunnsaktivitet og vitenskapelig innflytelse hører sammen

I R-QUEST1 – Senter for studier av forskningskvalitet – har vi undersøkt sammenhengen mellom vitenskapelig innflytelse og samfunnsengasjement og hvilke faktorer som virker inn på at forskere vektlegger samfunnsbidrag. I en spørreundersøkelse (se baksiden av denne utgaven av Forskningspolitikk) deltok fem lands forskere fra fagfeltene økonomi, kardiologi og fysikk.

De svarte blant annet på om de har eksternt forskningssamarbeid, konsulentarbeid, bidrar til kommersialisering og deltar i populærvitenskapelig formidling. Samtidig undersøkte vi respondentenes vitenskapelige publikasjoner og målte i hvilken grad disse blir sitert i den internasjonale forskningslitteraturen.

Det er ikke enkelt å oppnå mange siteringer – stor innflytelse – i forskningslitteraturen. De fleste publikasjoner blir sjelden eller aldri sitert, mens noen siteres svært ofte.

Blant forskerne i vårt utvalg hadde halvparten artikler som samlet sett hadde høy eller middels innflytelse i forskningslitteraturen sammenlignet med det globale gjennomsnittet for samme fagfelt. Artiklene fra den andre halvparten av forskerne hadde samlet sett liten innflytelse.

Blant forskerne med høy eller middels innflytelse er det relativt liten forskjell i samfunnsaktivitet, med unntak av at en lavere andel forskere med middels vitenskapelig innflytelse har noe lavere sannsynlighet for å drive med populærvitenskapelig formidling (se figur). Ellers er andelen som driver med samfunnsaktivitet, omtrent den samme enten innflytelsen i internasjonal forskning er høy eller middels.

Derimot er det klart mindre samfunnsaktivitet blant forskerne med liten internasjonal innflytelse, særlig når det gjelder eksternt forskningssamarbeid og populærvitenskapelig formidling.²

Mulige forklaringer

Noe av forklaringen på at vi finner lavere vitenskapelig innflytelse og lavere samfunnsaktivitet blant disse forskerne, er at relativt flere av dem er yngre og midlertidig ansatte. De er i en fase av karrieren hvor det gjelder å bygge vitenskapelige kvalifikasjoner.

Men det er også en stor andel professorer og førsteamanuenser blant de mindre innflytelsesrike og samfunnsaktive. Mer undervisningsaktivitet kan ikke være forklaringen, siden disse ikke rapporterer mer undervisning enn de mer aktive og innflytelsesrike. Disse har altså fast stilling i akademia og bidrar i mindre grad til både vitenskapen og samfunnet.

Graden av samfunnsaktivitet har også sammenheng med graden av ekstern finansiering av forskningen. Undersøkelsen viser at det er sammenheng mellom offentlige midler fra for eksempel Forskningsrådet og høyere aktivitet innen formidling, kommersialisering og eksternt forskningssamarbeid.

Det er sammenheng mellom finansiering fra næringslivet og eksternt forskningssamarbeid, konsulentarbeid og kommersialisering, men ikke når det gjelder formidlingsaktivitet. Derimot har finansiering fra egen institusjon ingen betydning for deltakelse i samfunnsrelevante aktiviteter.

Forskjellen kan forklares med at finansiering fra næringslivet i seg selv er et uttrykk for eksternt samarbeid, mens ekstern finansiering fra offentlige kilder er sterkt selektiv og tildeles forskere med høy grad av vitenskapelig innflytelse.

Ellers viser flere studier at det er sammenheng mellom synlighet og innflytelse i forskningen og synlighet i media og hos eksterne samarbeidspartnere. To norske studier som tidligere er gjengitt i Forskningspolitikk, kan framheves her:

Kyvik og kollegaer (2005; 2011) fant at forskere som drev med populærvitenskapelig formidling, også hadde høyere vitenskapelig produksjon. Gulbrandsen og Smeby (2005) fant at forskere med finansiering fra privat sektor i større grad rapporterte samarbeid med andre forskere, både i akademia og næringslivet, og deltok mer i kommersialisering. De hadde også flere vitenskapelige publikasjoner.

Samfunnsaktivitet varierer mellom fag

Som nevnt undersøkte vi fire former for samfunnsaktivitet: eksternt forskningssamarbeid, konsulentarbeid, bidrag til kommersialisering og populærvitenskapelig formidling. Med hensyn til populærvitenskapelig formidling er det mest aktivitet på tvers av de tre fagfeltene økonomi, kardiologi og

fysikk, men ellers har hvert fag karakteristiske profiler for samfunnsaktiviteten.

Økonomene deltar betydelig mer enn fysikerne og kardiologene i konsulentarbeid og formidling. Kardiologene gjør mer konsulentarbeid enn fysikerne, mens fysikerne deltar mer i kommersialisering av forskning. Fagene kjennetegnes av ulike samfunnsoppgaver og kontaktflater. Vi fant ingen forskjeller mellom land.

Betydning for forskningspolitikken

Studien vår har betydning for forskningspolitikken på flere måter.

For det første viser den at det er viktig å ta hensyn til at fagfelt bidrar til samfunnet på ulikt vis. Forskningspolitikken har lenge vektlagt at forskning skal bidra til økonomisk vekst, og kommersialisering av forskning har fått stor oppmerksomhet. Både vår undersøkelse og andre studier viser at dette er en marginal aktivitet sammenlignet med eksternt forskningssamarbeid, konsulentarbeid og formidling.

Metoder som Forskningsrådet og universiteter benytter for å måle og evaluere forskningens bidrag til samfunnet, kan være utilstrekkelige og til og med ufordelaktige for visse fag. Våre funn viser at det er viktig å ha en nyansert forståelse av fagfeltenes kontaktflater (Se også R-Quest Policy Brief nr. 3, 2018).³

For det andre viser studien at det er relativt liten forskjell mellom forskere med høy og middels vitenskapelig innflytelse når det gjelder samfunnsengasjement. Det innebærer at det ikke bare lønner seg å satse på «stjerneforskere» – forskere med middels innflytelse har vel så gode odds.

Imidlertid er det viktig å understreke at yngre forskere trenger tid for å opparbeide en vitenskapelig CV og har få insentiver til å delta i samfunnsaktiviteter. Her kan det jobbes mer målrettet for at yngre forskere kan gjøre begge deler.

Et siste punkt er sammenhengen mellom eksternt finansiert forskning og forskeres deltakelse i samfunnsrelevante aktiviteter. Det understreker på den ene siden betydningen av eksternt finansiert forskning, men også at det her foregår en seleksjon gjennom tildeling til dem med vitenskapelig innflytelse og altså mest samfunnsengasjement.

Fotnoter

1) The Centre for Research Quality and Policy Impact Studies (R-QUEST) er et 8-årig senter finansiert av Forskningsrådet. Forskningstemaer er: Hvordan skapes forskningskvalitet, og hvilken rolle har forskningsinstitusjoner og offentlig politikk i å legge til rette for høy kvalitet i forskningen? Hva er sammenhengen mellom forskningskvalitet og samfunnsnytte? www.r-quest.no

2) Denne tendensen finner vi også igjen når vi gjennomfører regresjonsanalyser, og vi ser at forskere med liten internasjonal innflytelse har lavere sannsynlighet for samfunnsengasjement sammenlignet med forskere med høy og middels internasjonal innflytelse.

3) R-QUEST Policy Brief no. 3 (2018)

Referanser

Kyvik, S. (2005) «Popular Science Publishing and Contributions to Public Discourse among University Faculty», Science Communication 26(3): 288–311.

Bentley, P. & Kyvik, S. (2011). «Academic staff and public communication: a survey of popular science publishing across 13 countries», Public understanding of science, 20(1), 48-63.

Gulbrandsen, M. og Smeby, J. C. (2005). «Industry funding and university professors’ research performance», Research Policy, 34(6), 932-950.

Foto gorodenkoff