Innovasjon

Hurdalsplattformen og den nye regjeringens forsknings- og innovasjonspolitikk

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har dannet regjering, og i den forbindelse har de lagt frem Hurdalsplattformen, en regjeringserklæring som sier mye om hva de to partiene ønsker å gjøre i årene som kommer.

Av Per Koch, Forskningspolitikk
Denne artikkelen ble oppdatert 16. oktober 2021

Det er grunn til å understreke at slike erklæringer har stor betydning i norsk politikk. Det er disse alle politikere, embetsfolk og aktivister vil vise til når de kjemper om penger, makt og innflytelse. Står noe nevnt i regjeringserklæringen, er det en god sjanse for at departementene i hvert fall er nødt til å gjøre noe med det.

Det betyr at erklæringen også er av stor betydning for vår nye minister for forskning og høyere utdanning, Ola Borten Moe.

Stor tro på betydningen av forskning og innovasjon

Regjeringserklæringens omtale av forskning og innovasjon tyder på at de to partiene har, som Solberg-regjeringen før dem, stor tro på at kunnskapsutvikling og nyskaping vil være viktig i møtet med store samfunnsutfordringer.

Regjeringen sier at den vil styrke norsk forskning –  både den offentlige og den private. Partiene vil  prioritere løft på områdene klima og omstilling. Vi kan lese denne som et ønske om å koble mer av innsatsen opp mot samfunnsutfordringer. Teksten kan i hvert fall brukes slik. Som vi snart skal se, følger imidlertid ikke andre deler av teksten opp denne måten å tenke på.

Forskningsinstituttene synliggjøres

Interessant nok nevnes instituttsektoren spesielt: «Forskingsinstitutta speler ei sentral rolle.» 

Dette kan leses som en korreks til et politisk system som i økende grad har fokusert på universitets- og høgskolesektoren og næringslivet fremfor instituttene. 

Universitetenes og høgskolenes økte samfunnsorientering har åpenbart skapt en unødig forvirring om instituttsektorens betydning for brukerorientert og problemløsende forskning og innovasjon i Norge.

Vi ser også spor av samme kritikk i Senterpartiets partiprogram som påpeker at «det vide spekteret i forskningsmiljøer på universiteter, høyskoler og forskningsinstituttene må opprettholdes og videreutvikles.»

Universitets- og høgskoleinterne forhold

Partiene gir klar beskjed om at de ønsker en gjennomgang av arbeidsforholdene ved universitetene og høgskolene, blant annet med henvisning til forskningens egenverdi, forskningens integritet og den akademiske friheten. Med andre ord: En eventuell orientering mot samfunnsutfordringer betyr ikke at man ikke også skal sikre akademikere gode arbeidsvilkår. Og selv om begreper som «grunnforskning» og «fri forskning» ikke er brukt i erklæringen, er det lett å se at det fortsatt vil være rom for slik forskning.

Den nye regjeringen vil for øvrig øke antallet nye studieplasser (noe som også får følger for fordelingen av forskningspengene i UH-sektoren). De vil ha opptrappingsplaner på områder med særlig store kompetansebehov: lærerutdanningen, sykepleien, realfagene, IKT og medisin.

Regjeringen vil også fjerne ordningen med ABE-kutt og erstatte den med målrettede prosesser og effektivitetsmål. Dette er blitt god mottatt i universitets- og høgskolesektoren.

Bygge ned direktoratene?

Det er ikke alltid lett å tolke hva erklæringens korte kulepunkter vil medføre av praktisk politikk, men dokumentet gir noen interessante signaler:

Det ser ut som om den nye regjeringen vil bygge ned noe av den stadig voksende direktoratsektoren, blant annet ved å overføre myndighet til UH-institusjoner og departementer. 

Dette presenteres som en «avbyråkratisering». Det blir det jo bare dersom man avskaffer oppgaver, og det er det vel liten grunn til å tro at vil skje. En slik reform er imidlertid et brudd med tendensen mot å gjøre Kunnskapsdepartementet om til et sekretariat for politisk ledelse. 

Ved å sørge for at mer av forvaltningen ligger i departementet, kan man – muligens – sikre bedre kontakt mellom embetsverk og de relevante institusjonene der ute, noe som også kan gi nyttig policylæring i begge delene av samfunnet. Utfordringen vil bli å sikre at dette ikke fører til mer detaljstyring av institusjonene fra departementets side.

Kunnskapsdepartementets direktorater har nå vært gjennom så mange sammenslåinger og omorganiseringer at det er vanskelig å holde orden på alle akronymene. Det er grunn til å tro at dette også har gått ut over sentrale kompetanseområder. En overføring av oppgaver og funksjoner til departementer og institusjoner kan føre til en økt utarming av de kunnskapsmiljøene som er igjen. Det er noe den nye regjeringen bør ha i tankene om den nå vil gjennomføre enda en reform på dette området.

Samordning av politikken

De to partiene har merket seg silodannelsene i det norske departementssystemet og den måten sektorprinsippet har ført til en fragmentering av forsknings- og innovasjonspolitikken på. Det er ikke noe som tyder på at de vil avskaffe sektorprinsippet (hvilket ville være en dårlig idé), men de ønsker en bedre samordning av forskningspolitikken. 

De vil også «auke forskingsandelen i departementa», noe som kan tolkes på ulike måter. Skal alle departementene sette av mer penger til forskning, eller går de etter de forskningssvake?

Treprosentmålet nekter å dø

Den nye regjeringen vil videreføre treprosentmålet i forskningspolitikken. Tre prosent av BNP bør gå til forskning og utvikling, heter det i erklæringen. Ikke nok med det: Den vil også legge frem en strategi for at forskning og utvikling i næringslivet skal utgjøre to prosent av BNP innen 2030. Det var Solberg-regjeringen som gjenoppvekket denne formen for politisk retorikk, inspirert av EUs treprosentmål.

Det finnes ingen kunnskapsbasert analyse som tilsier at tre prosent av BNP er et rasjonelt mål for norsk FoU-innsats. Det er heller ingen forskning som viser at det er optimalt for landet og norsk næringsliv at næringslivet står for to av disse prosentpoengene. 

EU har gjentatt gang på gang at treprosentmålet bare gir mening for Europa som helhet og ikke for enkeltlandene (som ofte har vidt forskjellige nærings- og samfunnsstrukturer med ulike behov for forskning). Målet er et produkt av den gamle lineære forståelsen av nyskaping, som sier at all god innovasjon kommer fra forskningen. Det er ikke slik forskning virker i samfunnet.

Dette målet kan derfor bare gi mening om man ser det som en gulrot som skal få politikerne til å gjøre det de selv mener er riktig: Å sikre at vi får den typen kunnskap, læring og innovasjon vi trenger i møtet med store utfordringer gjennom å øke investeringene.

Vi er fortsatt med i Europa

Regjeringen vil også sørge for at norsk språk blir løftet frem i norsk forskning. Dette målet kan komme til å kollidere med et av de andre, nemlig målet om å utvikle Norges utdannings- og forskningssamarbeid med Europa. Men om noen var redde for at Senterpartiet ville bringe Norge ut av Horisont Europa, kan de slappe av nå.

Det står imidlertid forbausende lite om samspillet mellom norsk og europeisk forsknings- og innovasjonspolitikk. Det gir grunn til bekymring.

Innovasjon i næringslivet og offentlig sektor

Erklæringen ser også på betydningen av innovasjon i næringslivet. Politikken må, som partiene skriver, «gi næringslivet insentiver til å utforske og ta i bruk ny teknologi, særlig innen lav- og nullutslippsløsninger, kunstig intelligens, stordata, autonome systemer og tingenes internett».  Listen over prioriterte områder er sakset rett ut av Arbeiderpartiets program. Men det er ikke bare næringslivet som må også ta opp i seg utviklingen av ny teknologi. Erklæringen nevner også innovasjon i offentlig sektor.

Her gjelder det å tolke erklæringen i beste mening, for dette er tekst som er skrevet i all hast av folk som har mye annet å ta seg til. Likevel: Det er vanskelig å lese dette som noe annet enn en innovasjonspolitikk basert på gamle forestillinger om hvordan forskning og innovasjon virker i samfunnet. I denne delen av meldingen (s. 14) er det lite som minner om den formen for helhetlig, tverrsektoriell og utfordringsorientert forsknings- og innovasjonspolitikk som for eksempel EU står for i dag. Dette er en tekst basert på en teknologidrevet forståelse av omstilling av næringsliv og samfunn, ikke en som starter med en analyse av samfunnets behov og utfordringer. 

OK, vi kan lese det neste punktet som et ønske om en innovasjon i offentlig sektor som er basert på samlæring og samskaping: «Digitalisering må være kjernekompetanse i det offentlige, og må skje i partnerskap med privat sektor for å bidra til å bygge nye vekstnæringer.» Men hvis målet med innovasjon i offentlig sektor er å bygge nye næringer, har man misforstått innovasjonsutfordringene i det offentlige. 

Rett skal være rett: En annen del av teksten utvider perspektivet, der man skriver at regjeringen vil teste ut en ordning med frie innovasjonsmidler for fornyelse i offentlig sektor. Det høres ut som en god idé. Men denne formen for innovasjon kobles ikke opp mot de utfordringene sektoren og samfunnet står overfor.

Det er påfallende at erklæringen ikke nevner debatten om målrettede samfunnsutfordringer eller missionsmed et ord. Vertøyet er heller ikke nevnt i partiprogrammene. Den avgående regjeringen ville i hvert fall måtte diskutere dette verktøyet i en norsk kontekst. Det faktum at EU satser så sterkt på slike overordnede og tverrgående satsinger i møtet med store utfordringer, tilsier som et minimum at den nye regjeringen må ha en idé om hvordan Norge kan bidra i det arbeidet.

Innovasjonspolitikk

Ellers er omtalen av næringsrettet innovasjon ikke så forskjellig fra det vi så under den forrige regjeringen. Staten skal gjennom kapital og infrastruktur legge forholdene til rette for at flere bedrifter lykkes. Også denne regjeringen vil forenkle rapporteringskrav og regelverk.

Det er interessant at den nye regjeringen vil opprette et eget program for å forenkle og tilgjengeliggjøre virkemiddelapparatet for små og mellomstore bedrifter som søker støtte. Jeg er usikker på hva et slikt program vil gi av merverdi, gitt alt det SIVA og Innovasjon Norge allerede gjør på dette området, men et fokus på SMB-er kan ha effekt. 

Det samme gjelder for så vidt målet om å «legge til rette for at flere vekstbedrifter har tilgang på inkubatorer, næringshager og næringsklynger». Men da må det nok mer penger på bordet.

Gjennomgå virkemiddelapparatet – igjen!

Den nye regjeringen vil «gjennomgå hele det næringsrettede virkemiddelapparatet». 

Nå gjennomførte Solberg-regjeringen nettopp en større gjennomgang av virkemiddelapparatet (som strengt tatt ikke førte til så mye). Man kan derfor stille spørsmålstegn ved hvorfor man trenger enda en gjennomgang. 

Et annet sted heter det at de vil «evaluere virkemiddelapparatet, herunder Argentum og Investinor, for å sikre at vekstbedrifter har tilgang på kapital i en tidlig fase».  Dette kan reflektere et ønske om å sette et spesielt fokus på kapitalbehovet i næringslivet. Det er godt med privat kapital i det norske innovasjonssystemet, men investorene treffer ikke alle typer bedrifter like godt, så her kan det være noe å hente.

Innovasjon Norge skal få et tydeligere mandat knyttet til næringsutviklingen i distriktene. Dette er et forslag løftet ut av Senterpartiets program og speiler nok ønsket om økt fokus på regionale virkemidler. Det er greit å merke seg at ideen om å frata Innovasjon Norge ytterligere regionale oppgaver synes å være død.

Det kommer en ny eierskapsmelding med mål om at «statlig kapital og eierskap bidrar til økt eksport, utvikling av nye, grønne verdikjeder og flere arbeidsplasser». Det står ikke noe om hvordan staten, gjennom sitt eierskap i petroleumsnæringen, kan bidra til en løsning av klimakrisen, men noe sier meg at dette er noe olje- og energiminister Marte Mjøs Persen fort vil bli nødt til å ta stilling til.

Noe som er sikkert, er at vi kan få en ny debatt om statlig eierskap mer generelt. Erklæringen åpner nemlig for at staten etablerer eller kjøper seg inn i selskaper på områder som er av strategisk interesse for Norge. Det står ikke noe om hva slags bedrifter det er snakk om. Vil vi få en gjentakelse av sosialiseringsdebatten på 1970-tallet? 

Andre politikkområder

Ellers blir også forsknings- og innovasjonsbehov omtalt i andre deler av erklæringen, noe som kan være et tegn på at man ser på forskning og innovasjon som verktøy mer enn sektorer.

Man skal for eksempel satse på forskningssentre for næringsdrevet digitalisering (et forslag hentet ut fra Arbeiderpartiets program). Det kunne kanskje være en idé å inkludere digitalisering drevet frem av offentlige institusjoner i den sammenheng. Digitaliseringen av Norge er ofte et resultat av samspillet mellom privat og offentlig sektor. Det faktum at de to partiene vil vurdere et strategisk forskningsprogram for aldersvennlig digitalisering, illustrerer det poenget.

Videre omtaler erklæringen forskning og innovasjon for handelsnæringen, gruvedrift, landbruket, fiske og havbruk, helse (kvinnehelseforskning nevnes spesielt), nordområdene, romfart, reiseliv, lokale medier og kommunalt selvstyre.

Forslag som ikke kom med

Gitt at regjeringserklæringer blir skrevet i all hast, er det grenser for hvor mye man kan lese inn i det som ikke står der. At noe ikke kom med, stopper ikke nødvendigvis en aktiv statråd i å forsøke å få gjennomslag for et forslag. 

Det er flere forslag fra Arbeiderpartiets program som ikke er med, inklusive:

  • Etableringen av et nasjonalt farmasiselskap som kan stimulere til norsk legemiddel- og vaksineproduksjon.
  • Etableringen av en nasjonal klynge for utvikling og produksjon av vaksiner.
  • Bruk av offentlig innkjøpsmakt og finansieringsordninger for å skape et hjemmemarked for helse- og velferdsteknologi (selv om erklæringen annonserer en helseteknologiordning).
  • En styrking av Innovasjon Norges reiselivssatsing (selv om erklæringen lanserer en nasjonal plan for reiselivsnæringen).

Det er også interessant å merke seg at AP-programmets omtale av betydningen av humaniora og samfunnsvitenskap ikke er reflektert i erklæringen. De utfordringene Norge i dag står overfor er forårsaket av et samspill mellom teknologiske, økonomiske og kulturelle faktorer. Det burde det være opplagt at humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning vil måtte spille en rolle i de analysene vi gjør av de politiske, sosiale og teknologiske systemene som hindrer oss i å ta de valgene vi må ta om vi skal unngå ­– for eksempel – full klimakrise og økende kulturell polarisering.

Arbeiderpartiets program lovte for øvrig «et forskningsløft for klima og omstilling hvor næringslivet er tett involvert». Det er mulig vi ser noe av dette i forslaget om at skatte- og avgiftspolitikken skal stimulere til arbeid og fremme investeringer i klimavennlig teknologi og industri.

Det er også tema og forslag i Senterpartiets program som ikke er kommet med, herunder blant annet:

  • En spesifikk omtale av høgskolene og profesjonsutdanningenes særtrekk.
  • Betydningen av internasjonal studentutveksling.
  • En styrking av forsknings- og utredningsarbeid for å stoppe spredningen av antibiotikaresistente bakterier (Arbeiderpartiets program viser her kun til behovet for en strategi for antibiotikaresistens; regjeringserklæringen sier ingenting om dette viktige temaet).
  • At undervisning må være like viktig som forskning for vitenskapelig ansatte.

Ansvarlig forskning og innovasjon

Så vidt jeg kan se, er det bare Senterpartiets program som løfter frem etiske problemstillinger, slike som for eksempel angår bioteknologi og barn, forskning på befruktede egg, fostervev, aborterte fostre, stamceller og genteknologi.

Mangelen på kritisk refleksjon omkring den samfunnsomformende kraften forskning og innovasjon representerer bør få varsellampene til å blinke. Regjeringserklæringen er ribbet for kritiske refleksjoner om negative konsekvenser av forskning og innovasjon, på tross av at forskning og innovasjon har bidratt til alle de store krisene vi nå står overfor (ref. klimakrise, forurensning og polarisering forsterket av sosiale media). Forskning blir i stedet ukritisk presentert som en del av løsningen på alle problemer. Her er det behov for en grundig diskusjon om både etikk og behovet for ansvarlig forskning og innovasjon.

Korreksjon: En tidligere utgave av denne artikkelen kunne gi inntrykk av at platformen ikke berører fagskolenes rolle. Det gjør den. Erklæringen varsler blant annet en opptrappingsplan med tusen nye fagskoleplasser årlig over fem år, styrket finanisering og etableringen av et nasjonalt studentombud for fagskolestudentene.

Foto av forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe: © Kilian Munch CC