Høyt på ønskelisten for de fleste nasjoner og regioner står foretak som ekspanderer hurtig, bidrar til høy verdiskapning og nye arbeidsplasser. Dette gjelder spesielt om de også er lønnsomme, er basert på innovative produkter eller tjenester og aller helst også bidrar til vekst i de kunnskapsintensive sektorene i en moden økonomi. EU-kommisjonen i samarbeid med OECD har som ambisjon i løpet av de to neste årene å utvikle en ny indikator som skal måle andelen av hurtigvoksende innovative foretak i nasjonale økonomier(se egen artikkel i dette nummer av Forskningspolitikk). Ett av resultatene fra en kartlegging ved Norges Handelshøyskole av slike foretak i Norge er at norske hurtigvoksende foretak er lite forskningsintensive.
EIRIK VATNE, PROFESSOR, NORGES HANDELSHØYSKOLE
eirik.vatne@nhh.no
Fokus på hurtigvoksende foretak har tidligere blitt motivert av studier i USA og Europa som viste at tilveksten av nye arbeidsplasser primært ble skapt i nye og mindre foretak og ikke i de store multinasjonale foretakene en gjerne så som spydspisser for den nasjonale økonomien. Sistnevnte ble kalt «elefanter», de stillestående småforetakene «mus», mens de hurtigvoksende foretakene ble kalt «gaseller». Sistnevnte benevnelse kjenner vi igjen fra Dagens Næringslivs årlige rangering av årets gaseller.
Det meste av forskningen rundt denne typen foretak har vært opptatt av jobbskaping og disse foretakenes rolle som fornyere av en foretakspopulasjon. I den senere tid er mer oppmerksomhet blitt rettet mot deres bidrag til nyskapning og utvikling av konkurransedyktige foretak. Ved Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) har vi de siste årene fulgt utviklingen av norske hurtigvoksende foretak, finansiert av DEMOSREG-programmet i Norges forskningsråd.
Et vanlig mål for hurtig vekst er at et foretak dobler omsetningen i løpet av en periode på 4 år. Gitt en slik definisjon og at en kun studerer aksjeselskap, finner vi at 2 til 5 prosent av landets populasjon av aktivt produserende foretak tilhører gruppen hurtigvoksende foretak år om annet. Disse foretakene er i snitt yngre, større og mer lønnsomme enn «normal»-foretaket i Norge. De finnes i de fleste bransjer, men ikke nødvendigvis i de bransjene vi betegner som kunnskaps- eller FoU-intensive. Rundt 30 prosent av vekstforetakene finnes innenfor varehandel, mens mellom 15–20 prosent er bygg- og anleggsforetak. Som det fremgår av figuren, har næringer som kommunikasjon, telekom, eiendomsdrift og foretaksservice økt i relativ betydning som arena for hurtigvoksende foretak. Den største relative andelen vekstforetak fant vi i næringer som samlet sett hadde størst vekst i verdiskapningen, men det var også en viss tendens til at FoU-intensive bransjer hadde en overrepresentasjon av hurtigvoksende foretak.
Geografisk synes landets fire større byregioner å ha den beste grobunnen for denne typen foretak. Spesielt har Stavangerregionen vært godt representert som lokalitet for hurtigvoksende foretak med tilknytning til industriell produksjon og petroleumsvirksomhet, mens Osloregionen har størst betydning for tjenesteprodusenter innenfor handel, media, IKT og forretningstjenester. Sunnmøre, Kristiansand og Trondheim er eksempler på andre regioner med mange hurtigvoksende foretak, mens eksempelvis indre Østlandet viser liten vekstkraft.
Få hurtigvoksende foretak er FoU-intensive
Et foretak som vokser hurtig, har som regel gjort noe riktig. Selv i stagnerende markeder makter de å vokse hurtigere enn sine konkurrenter, noe som kan være en indikasjon på at foretaket har noen former for unike kapasiteter som de evner å utnytte i markedet. Noe kan selvsagt skyldes at foretaket har hatt ledig produksjonskapasitet og vært på rett sted til rett tid, men som regel er fundamentet for veksten mer solid enn som så.
En kunne kanskje forvente at det var innovative nye produkter eller tjenester som skapte grobunn for veksten. Forskningspolitisk fokus på forskningsparker og risikokapitalens investeringer i framtidens vinnerforetak skulle også antyde at vi ville finne mange hurtigvoksende foretak med basis i nyutviklet teknologi eller innenfor kunnskapsintensive tjenester. Så er ikke tilfellet. Av 3 650 foretak som ble kåret til gaseller i 2007, hadde 97,5 prosent ingen bokførte investeringer i FoU. 94 prosent av de samme foretakene hadde heller ingen bokførte verdier relatert til patenter eller lisenser. Ser vi på disse foretakene i tidsrommet før og etter 2007, endres ikke bildet med annet enn ett prosentpoeng opp eller ned. Ser vi på nyere kohorter av hurtigvoksende foretak, finner vi det samme bildet. Vi kan med andre ord slå fast at svært få hurtigvoksende foretak er FoU-intensive virksomheter.
I en undersøkelse blant 388 hurtigvoksende foretak fant Jarle Bastesen i et pågående doktorgradsarbeid at foretakenes viktigste begrunnelser for at de oppnådde hurtig vekst var: 1) innsikt i kunders spesifikke behov, 2) intern samarbeidsånd, 3) evne til å utvikle kundetilpassede produkter/tjenester, 4) fokus på økonomisk styring og kontroll og 5) fleksibilitet/endringsevne i produksjonen. Tilsvarende viste undersøkelsen at følgende forhold hadde minst betydning for veksten: 1) tilgang til unike naturressurser, 2) patenter og lisenser, 3) finansiell styrke, 4) internasjonal erfaring og 5) unike kvaliteter ved egen prosessteknologi.
Spør vi derimot om foretakene driver med innovasjon, fant Tor Arnstein Dobloug i en nylig avlagt doktorgrad at 95 prosent av de 100 mest hurtigvoksende foretakene i Norge hadde fokus på innovasjon i en eller annen form. Selv blant et utvalg av svakere hurtigvoksende foretak i Hedmark og Oppland fant han at 78 prosent fokuserte på fornying og innovative aktiviteter.
Samarbeid med kunder og leverandører viktigst
For rundt 10 prosent av landets hurtigvoksende foretak er FoU-drevet teknologisk innovasjon viktig. For det store flertallet er det primært småstegs-innovasjoner og det vi kan kalle organisasjons- og tjenesteinnovasjoner som er kjernen i deres konkurransekraft og årsak til veksten.
De fleste hurtigvoksende foretak utvikler ny kunnskap i nær samhandling med eksterne aktører. Spør vi om hvilke eksterne kilder foretakene oppsøker for å få tilgang til informasjon/kunnskap som er viktig for innovasjonsprosessen i foretaket, får vi følgende svar: Viktigst er kunder, leverandører og andre foretak de samarbeider med. Forsknings- og utdanningsinstitusjoner kommer langt ned på listen. Alt etter hvordan vi spør, er det kun fra tre til sju prosent av foretakene som mener at FoU-institusjonene har kommet med viktige bidrag til innovasjonsprosessen.
For hurtigvoksende foretak er det dermed primært en utstrakt samhandling med andre foretak som frembringer de nyskapende elementene som sikrer dem kontrakter og økende markedsandeler i krevende markeder. Innovasjon skjer primært gjennom utstrakt kunnskapsdeling i tette relasjoner mellom kunder og leverandører og i mer sporadisk samarbeid med andre kompetansemiljøer, deriblant FoU-miljøer i inn- og utland. For de aller fleste er nærhet til den viktigste samarbeidspartneren viktig.
For disse foretakene er det dermed slik at det ikke er kunnskapsprodusenter innenfor forsknings- og utdanningssystemet som er de viktige leverandørene av ny kunnskap, slik det fremheves i toneangivende modeller for regionale eller nasjonale innovasjonssystemer. Ny kunnskap og derav innovasjoner skapes primært i dialog og tett samarbeid mellom kunder og produsenter eller produsenter imellom. I denne prosessen er det primært kombinasjonen av ny og gammel kunnskap og hurtig diffusjon og adopsjon av ny, men eksisterende kunnskap som er kjernen. Forsknings- og utdanningssektoren spiller primært en viktig rolle som leverandør av kunnskap implementert i hodet på nyutdannede kandidater, noe som styrker foretakenes evne til å absorbere og anvende ny kunnskap.
Behovsorientert innovasjon
Et annet viktig poeng med relevans for forskningspolitikk, er at svært mye av vekstkraften bak de hurtigvoksende foretakene ligger i deres evne til fleksibelt å tilpasse sine produkter eller tjenester til kundenes spesifikke behov. De er spesialister i å «lese» markedets behov i forkant og tilby løsninger som hjelper kunden med å forbedre produktiviteten eller løse tekniske eller organisatoriske problemer. Dette medfører at selv om et hurtigvoksende foretak er en industriell produsent, vil viktige elementer av deres leveranser ha karakter av problemløsning og tjenester heller enn produksjon av rene komponenter eller utstyr. Mange hurtigvoksende foretak er også spesialister i å forstå konsumentatferd og derav tilby butikk-konsepter eller opplevelser som treffer et kjøpesterkt, konsumfokusert publikum. Dette er også grunnen til at svært mange hurtigvoksende foretak er å finne i tjenestesektoren, ikke i industriell produksjon.
Behov for ny innretning av innovasjonspolitikken
Tjenesteinnovasjoner er av en annen karakter enn den formen for FoU-drevet innovasjon som forskningspolititikken gjerne fokuserer på. Tjenesteinnovasjoner har mer fokus på inkrementell innovasjon, de er ofte kunde-drevet og er vanskeligere å måle enn det som gjelder for produkt- og prosessinnovasjoner i industrien. Innovasjonssystemene innenfor tjenesteproduksjon fungerer på et annet vis enn det som er rådende modell for dagens innovasjonspolitikk, og vi vet generelt mindre om innovasjonsprosesser i tjenestesektoren enn vi vet om industriell innovasjon.
Hurtigvoksende foretak er interessante som studieobjekt fordi de kan hjelpe oss å forstå noen av mekanismene bak økonomisk vekst og nyskapning i et samfunn som i høy grad er basert på tjenesteproduksjon. De er også et viktig signal om at det er behov for en vridning av innovasjonspolitikken mot større vekt på samhandling i nettverk og mer fokus på tjenesteinnovasjoner.
Artikkelen bygger på:
Vatne, E. 2009, Gasellers liv og virke. Hurtigvoksende foretaks rolle i norske regioner. Rapport 20/09. Bergen, SNF.
Dobloug, T.A. 2012, Høyvekstbedrifter og regionale finansieringssystemer. Meddelanden från Lunds Universitets Geografiska institution. Avhandlingar II. Lunds Universitet, Samhällsvetenskapliga fakulteten.
Bastesen, J. & Vatne, E. 2010, Hurtigvoksende foretak – en regionalpolitisk drøm? Plan, nr. 1/2010, s. 22-25.