Det er mer enn ett år siden regjeringen lanserte sin reviderte Langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Analysene av forskningssystemet var gjort, og tiltakene var definert i planen. Verden har endret seg, og systemet har stått stille, så da må systemet pusses opp. Men tiltakene i langtidsplanen retter seg kun mot deler av forskningssystemet, ikke hele. Hva med de delene av systemet som ikke er en del av tiltakene; hva skjer egentlig med forskningsinstituttenes rolle?
Carina Hundhammer, daglig leder for Forskningsalliansen NORIN
Trepartssamarbeid og teknisk-industriell forskning etter krigen
Norges forskningssystem ble for det meste til etter andre verdenskrig. Dette var en tid da samfunnsaktører så at nybrottsarbeid innenfor teknisk-industriell kompetanse var med på å vinne krigen. Merverdien ved teknologisk og industriell kompetanse viste seg også å være viktig for økt konkurransekraft.
Rett etter krigen benyttet Norge forskning og utvikling til å bygge opp igjen og modernisere norsk næringsliv. Koordinering og ansvar måtte organiseres, og dette arbeidet skjedde primært gjennom etableringen av Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF) i 1946.
I årene som kom, ble mange av dagens forskningsinstitutter etablert for å bidra med forskning og kunnskap som kunne brukes i oppbyggingen av norsk næringsliv.
Trepartssamarbeidet mellom næringslivet, staten og forskningsmiljøene ble en driver. Prinsippet om trepartssamarbeid er fortsatt gjeldende, der instituttene leverer forskning tettere på industrien, tettere på arbeidslivet og tettere på samfunnet ellers. Så hva nå?
Når verden endrer seg, må systemet endre seg
I Norge har vi definert tre forskningsutøvende sektorer. Det er lange tradisjoner for samarbeid på tvers av sektorene. Men nå ser det ut til at det er forventninger om at systemet må endres, uten at alle aktørene er med i planene. Målet for systemmeldingen blir derfor noe uklart, ut over ønsker om at vi må få til mer tverrfaglig samarbeid, og forskningen må tas i bruk.
Et næringsliv i endring
I forbindelse med langtidsplanenes tiltak for å øke næringslivets FoU til 2 prosent, kom det en oppdatert rapport på tematikken våren 2023 (Oslo Economics og NIFU). I denne rapporten kan vi lese at næringsstrukturen er i endring, det er de tjenesteytende næringene som vokser mest. De tradisjonelle norske industriene er noe nedadgående når det gjelder investeringer i FoU.
De tjenesteytende næringene gjennomfører og investerer primært i det som kalles utviklingsarbeid, det vil si U-en i FoU. Dette er ikke noe særnorsk fenomen; også utenfor landets grenser er dette trenden. Men selv om et fokus på U fremfor F kan synes rasjonelt for enkeltbedrifter, er det ikke sikkert at det tjener systemet som helhet, spesielt ikke hvis målet er en form for radikal innovasjon, som kan svare på utfordringer i en verden i rask endring.
I en verden med krav til grønn og digital omstilling vil det kreves ny kunnskap for å opprettholde norsk konkurransekraft. Er forskningssystemet rigget for å sikre ny forskning for fremtiden, og ivaretas den næringsrelevante forskningen godt nok? Burde Norge se mer til EU; er EUs måte å rigge forskningen på mer treffende?
EU deler forskning inn i tre pilarer
EU lager overnasjonale strategier og setter ut forskningen sin gjennom ett direktorat, Directorate-General for Research and Innovation, som har ansvar for politikkutformingen på områdene forskning, vitenskap og innovasjon. Et langtidsbudsjett blir utarbeidet i samarbeid med de andre sektorområdene. Utdanningspolitikken er derimot ikke et felles europeisk område på samme måte som forskningspolitikken, den er nasjonalt forankret.
Norge ser ofte til EU, og internasjonalt samarbeid er mer sentralt enn noen gang. EU har rigget forskningsprogrammet i tre pilarer: pilar I med grunnleggende forskning, pilar II med mer anvendt søkelys på forskningen og pilar III for forskningsdrevet innovasjon i næringslivet.
Hvis vi skal sammenligne med Norge, kan vi si at Norge bygger forskning rundt to pilarer; pilar I og pilar III; innsatsen rundt pilar II er mye mindre i det norske forskningssystemet.
Norsk instituttsektor lykkes stort i EU, og ikke minst i pilar II, men har, som langtidsplanen bekrefter, fått mindre andeler av de nasjonale midlene til forskning. Her er Norge i ferd med å etablere et kunnskapshull. Hvordan skal Norge opprettholde bidragene til forskning med og for næringslivet hvis næringslivet kjøper mindre FoU selv? Burde Norge og Forskningsrådet rigge seg mer som EU for å sikre samarbeidsprosjekter omkring kunnskapsberedskapen?
Det mangler brikker i puslespillet
NTNF hadde fra 1946 ansvar for den næringsrettede teknisk-industrielle forskningen, og i randsonen ble forskningsinstituttene etablert for å styrke norsk næringsliv. Mange av tiltakene som nå er definert i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, gjelder UH-sektoren og har større ambisjoner for næringslivet.
Instituttsektoren er nevnt, men ingen konkrete tiltak som skal ivareta sektoren, bortsett fra omtalen om at de er sentrale for næringslivets FoU-aktivitet. Det kan virke som om tiltakene i langtidsplanen mangler noen sentrale brikker omkring instituttsektoren. Alle som pusler puslespill, sjekker hvor mange brikker det er i boksen før start. Det er en forventning om at alle brikkene i boksen er der, og når alle brikkene er lagt, har du et fullstendig bilde på plass. Nå ser det ut til at dette puslespillet mangler noen instituttbrikker for å komplettere kunnskapssystemet; det blir noen hull i puslespillet.
Det er overraskende at en veletablert forskningssektor ikke har en mer sentral plass i systemgjennomgangen. Det er allerede på det rene at forskningsinstituttene henter en mindre andel av de nasjonale FoU-midlene, og en kan spørre seg om det er ønsket politikk eller ikke. Med en lav grunnbevilgning er utlysningene i åpen konkurranse helt vesentlige for at man skal kunne opprettholde forskningsmiljøene. Derfor er endringene hos aktører som Forskningsrådet eller UH-sektoren svært vesentlige for de andre i forskningssystemet.
Instituttstrategien fra 2020 er tydelig på at politikkutvikling for én av de forskningsutførende sektorene alltid må ses i sammenheng med politikken for de øvrige forskningsutførende sektorene. Det ser ikke ut til at dette prinsippet følges så langt eller at man er opptatt av hvilke konsekvenser det vil få for forskningsmiljøene. Hva skjer egentlig med forskningssystemets helhet hvis endringene i systemgjennomgangen ikke konsekvensutredes for de ulike aktørene?
Valgene vil få stor betydning for sektoren
Totalt sett er det vanskelig å si hva som vil skje med norsk forskning som følge av systemgjennomgangen. Mindre samarbeid mellom sektorene kan føre til at forskningen blir mindre relevant for samfunnet og næringslivet. Det er imidlertid klart at valgene som gjøres i systemgjennomgangen, vil ha stor betydning for norsk forskning og instituttene i årene fremover.
Kilder:
• «Slik skal Ola Borten Moe gjennomføre ekstrem oppussing av sektoren», Khrono: https://bit.ly/418O2II
• Avhengig av forskning, Fagbokforlaget 2019
• Privat finansiering av forskning, utvikling og forskningsbasert innovasjon i Norge, rapport 2023, Oslo Economics og NIFU
• Indikatorrapporten, Forskningsrådet 2022
• Strategi for helhetlig instituttpolitikk (regjeringen.no) , rapport 2020
• Google Bard
Toppbilde: Geir Mogen, SINTEF.