Hva vet vi om likestilling, kjønnsbalanse og mangfold i UHI-sektoren? Ganske mye, for de siste tiårene er det forsket mye på manglende likestilling i norsk forskning. Men vi vet mindre om hvorfor så få etterkommere etter innvandrere satser på en forskerkarriere, og hva det har å si for likestillingen at stadig flere utenlandske forskere er ansatt i den norske UHI-sektoren.
Trine Rogg Korsvik og Linda Marie Rustad, Kilden kjønnsforskning.no
Det har lenge vært et forskningspolitisk mål at forskningssektoren skal være likestilt og mangfoldig. I den gjeldende langtidsplanen for forskning og høyere utdanning (2019–2028) heter det at ledere på alle nivåer ved institusjonene har et ansvar for å arbeide for bedre kjønnsbalanse og større mangfold blant de ansatte. Begrunnelsen er at det er nødvendig å «ta i bruk talentene i hele befolkningen» for å lykkes med å utvikle flere verdensledende fagmiljøer i Norge.
I 2022 ble det obligatorisk for alle forskningsinstitusjoner som søker forskningsmidler fra Horisont Europa og Forskningsrådet, å ha på plass en handlingsplan for likestilling for i det hele tatt å bli vurdert.
Med dette bakteppet mente vi på Kilden, som er et nasjonalt kunnskapssenter for kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse i forskning, at det var på tide å samle kunnskapen vi i dag har om likestilling, kjønnsbalanse og mangfold i forskning og innovasjon.
Vi kartla all norsk forskning fra de siste ti årene som handler om dette, og fant en svært rikholdig forskningslitteratur om manglende likestilling og kjønnsbalanse i UH-sektoren. Vi fant mindre om mangfold, som jo er et ullent begrep, noe vi snart kommer tilbake til. Forskningsdrevet innovasjon er nesten ikke utforsket i et kjønns- og mangfoldsperspektiv i Norge.
Hva sier forskningen om likestilling og kjønnsbalanse?
For 20 år siden var kun 13 prosent av professorene i Norge kvinner. I 2022 hadde kvinneandelen økt til 33 prosent. Det er fortsatt langt fra kjønnsbalanse, særlig når en ser på de prestisjefylte MNT-fagene, der over 80 prosent av professorene er menn.
Det blir pekt på en mannsdominert akademisk kultur der kvinner kan føle seg marginalisert. Kvinner kan slite med å bli tatt seriøst som forskere, og blir ikke invitert inn i uformelle, men for karrieren viktige, faglige nettverk.
Kvinnelige forskere må ofte gjøre ikke-meritterende arbeidsoppgaver, og får mindre tid til egen forskning. Når de får barn, faller hovedansvaret for omsorgen på dem, slik at de i mindre grad enn menn kan leve opp til et maskulint forskerideal som innebærer lange arbeidsdager, reising på konferanser og omfattende skriving av artikler til internasjonale tidsskrifter.
Noen studier har vist at seksuell trakassering og mobbing har ført til at kvinner forlater akademia, men dette er så langt lite utforsket.
Samtidig viser forskningen at likestillingstiltak har fungert. Særlig er det trukket fram at kvinnelige forskere har hatt nytte av mentorordninger som har gitt dem faglige nettverk og støtte, og at frikjøpsordninger har gitt dem tid til å kvalifisere seg til professoropprykk. Men forskningen peker også på at slike ordninger i liten grad løser strukturelle hindringer, der midlertidighet og usikre arbeidsforhold utpeker seg som hovedproblemet. Mange kvinnelige forskertalenter hopper av karusellen fordi framtidsutsiktene i akademia er for usikre å satse på.
Hva med mangfold?
Likestilling og kjønnsbalanse er forholdsvis greie begreper. Det handler om like muligheter for kvinner og menn og hvordan kjønnene fordeler seg på for eksempel stillingsnivå i akademia. Mer komplisert er begrepet «mangfold». For hva slags mangfold er det egentlig vi snakker om?
«Mangfold» viser gjerne til kjønn, etnisitet, sosial klasse, funksjonsevne, alder, seksualitet og andre kategorier eller forskjellsmarkører.
I forskningslitteraturen vi har sett på, viser mangfold som regel til forskere med innvandrerbakgrunn. De siste årene har det norske forskerpersonalet blitt mer «mangfoldig», idet om lag én av tre forskere har innvandrerbakgrunn. Men de aller fleste av disse, rundt 80 prosent, er såkalt internasjonalt mobile forskere, der tyskere utgjør den største gruppa, fulgt av svensker og kinesere.
Toppstillinger domineres av vestlige forskere, mens de ikke-vestlige stort sett har midlertidige stillinger som stipendiater og postdoktorer. Kvinneandelen blant de utenlandske forskerne er lavere enn blant de norske, selv om det er store variasjoner avhengig av hvilket land de kommer fra.
Hvorfor blir nesten ingen etterkommere etter innvandrere forskere?
Norske statsborgere med innvandrerbakgrunn, såkalte etterkommere, utgjør en forsvinnende liten del av forskerpersonalet. Det er velkjent at jenter med innvandrerbakgrunn i større grad enn noen andre grupper i Norge tar høyere utdanning, men det reflekteres ikke blant forskerne. I 2018 var det kun 190 etterkommere som var ansatt i forskerstilling, og bare 40 av disse i fast stilling.
Hvorfor satser ikke flere etterkommere på en forskerkarriere? Og hvorfor klarer ikke forskningssektoren å nå ut til denne gruppen? Dette sier forskningslitteraturen lite om.
Likestilling er ikke det samme som fravær av diskriminering
Det er lite som tyder på at direkte diskriminering er et stort problem i den norske UHI-sektoren, selv om en rekke uformelle mekanismer gjør at forskerpersonalet er mindre likestilt og mangfoldig enn det forskningspolitikken har målsetting om.
Forskningen viser at ledere i UH-sektoren ønsker å rekruttere kvinner og forskere med bakgrunn fra ikke-vestlige land. Men i siste instans blir andre hensyn enn likestilling og mangfold avgjørende, nemlig antall publikasjoner i internasjonale tidsskrifter de siste fem årene. Det er derfor et spørsmål om vurderingskriteriene for eksellens i sin nåværende form er i overenstemmelsene med de forskningspolitiske målsettingene om likestilling og mangfold i sektoren.
Internasjonalisering og eksellens en utfordring for likestillingen?
Internasjonaliseringen av akademia har utvilsomt bidratt til mer «mangfold» i de ansattes landbakgrunn. Men det er også reist spørsmål ved om internasjonalisering og snevre eksellenskriterier kan komme i konflikt med norske likestillingsidealer om lik fordeling av arbeid og omsorgsoppgaver.
Det akademiske arbeidsmarkedet er globalt, og en forskerspire konkurrerer om en fast vitenskapelig stilling med søkere fra hele verden. Når antall publikasjoner i internasjonalt anerkjente tidsskrifter er det mest avgjørende i ansettelsesprosessene, kan det være vanskelig for dem med omsorgsansvar å nå opp i konkurransen.
Tellekantsystemet har siden det ble opprettet vært gjenstand for kritikk, og det er i dag allment erkjent at systemet har sine mangler når det gjelder å vurdere vitenskapelig kvalitet. Kvalitet handler ikke kun om antall publikasjoner, men også om originalitet, metodisk refleksjon og undervisningserfaring. Forskningen peker på at en større åpenhet for hva vitenskapelig kvalitet innebærer, kan bane vei for økt likestilling. Om dette får gjenklang i det videre forskningspolitiske arbeidet, og i institusjonenes handlingsplaner for likestilling, gjenstår å se.
FAKTABOKS
Kilden
Kilden ble opprettet av Norges forskningsråd i 1998 og er i dag organisert som en uavhengig avdeling i Forskningsrådet. Kilden har ansvar for å fremme kjønnsforskning, og kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse i forskning og innovasjon gjennom å formidle og sammenstille forskning. I tillegg skal enheten bidra til en kunnskapsbasert offentlig debatt om kjønn og likestilling.