Hva vil skje med Plan S?

Jeg er positiv til Plan S. Den har et godt formål. Og enten den lykkes eller ikke, vil myndighetene være nødt å håndtere overgangen til åpen vitenskapelig publisering sammen med to mer grunnleggende hensyn, forskningskvalitet og god bruk av ressursene. Planen kan derfor ikke gjøre mye skade.

GUNNAR SIVERTSEN, forsker 1, NIFU

Dessuten bidrar Plan S til at vi endelig får en implementering og diskusjon av en for lengst vedtatt politikk, slik John-Arne Røttingen påpeker i dette nummeret av Forskningspolitikk. Han har rett i at lukket publisering i bunn og grunn er i strid med de offentlige og private forskningsbevilgningenes formål. Men samtidig skal disse bevilgningene fremme forskningskvalitet og gi god bruk av ressursene. Er det mulig å oppnå dette før forlagsmonopolene fjernes?

Monopolkapitalisme i virkeligheten

Ideen om åpen tilgang er tretti år gammel og oppstod i (særlig de amerikanske) forskningsbibliotekene som en reaksjon på økende abonnementspriser på internasjonale vitenskapelige tidsskrifter. Allerede da ønsket man å oppnå to ting: åpne tidsskriftene og fjerne forlagsmonopolene. I dag ser vi at overgangen til åpen tilgang vil kunne lykkes samtidig som den styrker forlagsmonopolene.

Allerede på 1970-tallet oppdaget de store tidsskriftforlagene, den gangen med Pergamon Press i bresjen, at etterspørselen etter de viktigste tidsskriftene var nesten helt uavhengig av prissettingen. Det førte til en bølge av oppkjøp av forlag og porteføljer av tidsskrifter – en virkelig monopolkapitaldannelse.

Etter en rekke oppkjøp som har vært enormt kostbare, men som likevel lønner seg, sitter vi nå igjen med fire-fem forlag som eier de viktigste internasjonale tidsskriftene i de fleste fag. De samarbeider om å avstå fra en fullstendig og dermed ulovlig monopolisering og håver inn fra mangedoblete abonnementspriser.

Åpen tilgang og god forskningsøkonomi

I tillegg høster de profitt fra åpen tilgang: Artikler frikjøpes fra abonnementstidsskrifter. Nye «søstertidsskrifter» med åpen tilgang og forfatterbetaling opprettes for refuserte artikler i hovedtidsskrifter. Generelt har såkalte gull-tidsskrifter med forfatterbetaling også vist seg lukrative. Ideelle forlag som satset på åpen tilgang for femten år siden, er allerede kjøpt opp.

Rettighetene forblir hos forlagene. De har den juridiske retten til selv å sette markedsprisen som forskerne skal betale for å publisere i gode åpne tidsskrifter, uavhengig av politiske ønsker om å sette «tak». Ved åpen tilgang legger man viljen og evnen til å betale på samme side som publiseringspresset i forskningen. Dette er et grunnproblem som både seriøse og mindre seriøse utgivere i økende grad nyter godt av.

Åpen tilgang kan ikke kombineres med god forskningsøkonomi før eierskapet til publiseringskanalene tas tilbake til forskningen. Så kan forlagene levere utgivertjenester på vanlige markedsbetingelser. Dette vil gi bedre og billigere tjenester enn offentlig utgivervirksomhet kan yte.

Åpen tilgang og forskningskvalitet

Det samme grunnproblemet, at man lar den som er avhengig av å publisere egen forskning, betale for publiseringen, berører også hensynet til forskningskvalitet. Røvertidsskrifter er et ektefødt barn av denne forretningsmodellen.

Men også blant de seriøse er det en markant vekst – også her i Norge – av nye, knapt nok nødvendige, tidsskrifter som er åpne i begge ender. Man publiserer nesten uten redaksjonell vurdering for en lav pris – eller «gratis» – fordi tidsskriftene drives med offentlige midler som er avsatt til andre formål enn å utgi tidsskrifter.

Jeg tror behovet for å vurdere kvaliteten på publiseringskanaler vil øke heller enn å avta ved overgangen til åpen tilgang. Dette behovet forsvinner ikke ved en signering av DORA-erklæringen og en diskreditering av Journal Impact Factor.

Behovet forsvinner heller ikke om man fjerner eller nullstiller publiseringsindikatoren, slik det nå er snakk om i forbindelse med Plan S. NIFU-forskeren Dag W. Aksnes har vist at de norske artiklene på nivå 2, ikke bare de internasjonale tidsskriftene på nivå 2, siteres klart mer enn artiklene og tidsskriftene på nivå 1.

Uansett hva man gjør med publiseringsindikatoren: Det grunnleggende hensynet til høy kvalitet i norsk forskning forsvinner ikke, og alle vet at kvaliteten på tidsskrifter er viktig i den forbindelse.

Noe av det viktigste med Plan S har allerede skjedd: Økt oppmerksomhet og diskusjon om konsekvensene av åpen tilgang. Forlagenes økende press på forskningsbibliotekenes økonomi fikk aldri en tilsvarende oppmerksomhet i alle de årene dette skjedde. Nå vil i siste instans problemene med forlagsmonopolene komme i fokus og måtte bli løst.

Dette vil bli åpenbart hvis Plan S lykkes, men uten at resultatet er i pakt med de mer grunnleggende hensyn til forskningskvalitet og forskningsøkonomi. Det vil også bli åpenbart hvis Plan S ikke lykkes, fordi forlagene beholder sin makt i andre verdensdeler, noe som vil skape stor frustrasjon i Europa. Jeg frykter ikke Plan S. Før eller siden er man nødt til å ta problemet ved roten: forlagsmonopolene. Og før eller siden er man fortsatt nødt til å sikre god forskningskvalitet og forskningsøkonomi.

Hva vil skje med Plan S?

Monopolkapitalisme i virkeligheten

Åpen tilgang og god forskningsøkonomi

Åpen tilgang og forskningskvalitet