Svar til Kristian Gundersen fra Egil Kallerud
EGIL KALLERUD, REDAKTØR, FORSKNINGSPOLITIKK
Kristian Gundersen har reagert på noen kritiske merknader om ”fri forskning” i min leder i Forskningspolitikk, nr. 2, 2010. Konteksten for min kommentar var oppnevningen av Fagerberg-utvalget, og den artikkelen utvalgets leder skrev i samme nummer av Forskningspolitikk. Mitt hovedanliggende var å peke på det jeg oppfatter som et ekstremt misforhold mellom bredden i de problemstillingene som Fagerberg-utvalget skal ta opp og ensidigheten i hans presentasjon av to spesielle punkter som han allerede nå mener vil løse overordnede problemer knyttet til balanse, mangfold og fornyelse i norsk forskning, henholdsvis fri forskning og deling av Norges forskningsråd. På det siste punktet stiller jeg meg tvilende til at oppdragsgiver ønsker at utvalget skal gjennomføre en evaluering av Norges forskningsråd som i tilfelle ville skje parallelt med og i potensiell konkurranse med den som nå er i ferd med å bli igangsatt. Nok om det: hovedkritikken rettet seg mot måten ”fri forskning” ble presentert på som selve løsningen, tilsynelatende den eneste, på det han ser som et hovedproblem i norsk forskning: en systemisk mangel på incentiver for mangfold og fornyelse. Jeg syntes altså at det smaker av kjepphest og løsning på jakt etter problem.
Mitt hovedpoeng er, for det første, at spørsmålet ”mangfold og fornyelse” er en svært bred problemstilling som kan og bør, særlig i det systemperspektiv som utvalget forventes å legge til grunn, knyttes til et bredt spekter av virkemidler og arenaer. For det andre mener jeg at når det nå er fornyelse og mangfold man er opptatt av, bør man i en slik bred vurdering heller ikke gjøre seg blind for at også ordningen med fri forskning kan ha innebygget sterke konserverende elementer.
Gundersen framstiller på sin side spørsmålet som et enkelt valg mellom ordningen for ”fri forskning” på den ene siden og programmer preget av ”politisert eller byråkratisert temastyring” på den andre. Men Forskningsrådets ordning for ”fri forskning” er én av mange ordninger og poster som kan bidra til fornyelse og mangfold i grunnforskningen. Andre ordninger kan ha større fornyelseseffekt, som for eksempel Sentre for framragende forskning og Yngre fremragende forskere; de har fornyelse som eksplisitt mål og er bevisst designet for det formål. Også Fagerberg og Gundersen erkjenner tilsynelatende at ordningen for fri forskning i praksis, og slik vi kjenner den, kan virke konserverende. Fagerberg sier at det er et spørsmål om ”balanse mellom hensynet til de som over tid har vist seg som de beste, og hensynet til fornyelse og mangfold”, og antyder at ordningen må justeres og reformeres (”mer forskning til fri forskning i regi av Forskningsrådet må ikke bety at …”) for at den skal kunne falle ut til fordel for fornyelse snarere enn til støtte for de etablert beste. Også Gundersen erkjenner at når konkurransen om frie midler er høy, så er det de etablerte som vinner (”Kallerud kan ha rett i at det kun er plass til de aller, aller beste…”). Konkurransen om frie midler har alltid vært og vil, i hvert fall i den virkelige verden, forbli høy, så favorisering av de etablerte vil nok i stor grad fortsette å være innebygget i ordningen uansett. Men det forhindrer meg ikke i å si meg enig i at godt finansierte ordninger for fri forskning er et vesentlig element i en velutviklet og balansert forskningspolitisk virkemiddelportefølje, at nåløyet er blitt for trangt i Forskningsrådets ordning i løpet av de siste årene og at fornyelseseffekten vil kunne øke noe med økte rammer. Det er først og fremst ensidigheten i Fagerbergs og Gundersens tilnærming som er problemet.
Den kommer også til uttrykk i måten Gundersen beskriver forskningsprogrammer på – som uttrykk for ”byråkratisert eller politisert temastyring”. Empirisk er programmangfoldet stort, mange programmer har god åpning for forskerinitierte prosjekter innenfor brede, tematiske rammer og kan i stor grad stimulere til økt grunnforskningsaktivitet på nye områder, på grunnforskningens egne vilkår. FUGE er ett eksempel på et program der hensynet til grunnforskning og forskerinitiativ har stor plass, og mange programmer er, hva åpenhet for forskerinitiativ angår, godt spredt i et vidt spekter som strekker seg fra slike grunnforskningsprogrammer til de mer snevre, toppstyrte forskningsprogrammer som Gundersen antakelig tenker på. En del programmer skal dessuten være anvendte og bidra til fornyelse på andre måter og i andre kunnskapsformer enn de som grunnforskere gjerne er opptatt av. Det betyr ikke at ikke byråkratisering og politisering kan være reelle problemer i mange programmer, selv om Gundersen og jeg trolig er uenige om hvor grensen går mellom legitim anvendt styring og ”byråkratisering og politisering”. Men å reise de systemspørsmålene som Fagerberg-utvalget skal gripe fatt i, som et enkelt valg mellom ”fri forskning” og ”byråkratisert temastyring” er å viske ut alle empiriske nyanser og legge lokk på enhver empirisk åpenhet om hvordan det brede spekteret av virkemidler og programmer som norsk forskningspolitikk faktisk består av, fungerer. Det er denne empirien jeg etterlyser, ikke strategisk valgte eksempler fra vitenskapshistorien om uforutsette vitenskapelige oppdagelser og feilslåtte anvendte prosjekter. De finnes, men om det er dem den ”empiriske” diskusjonen skal begrenses til, forfaller den lett til ideologisk debatt kledd i kvasi-empiriske gevanter.
EGIL KALLERUD, redaktør