I fjor ble det etablert felles veiledende retningslinjer for adressering på vitenskapelige publikasjoner. Til tross for det er praksis ved ulike institusjoner fortsatt ulik og ofte i strid med retningslinjene, påpekes det i dette innlegget.
TRINE B. HAUGEN, PROFESSOR OG PRODEKAN FOR FOU, HØGSKOLEN I OSLO OG AKERSHUS
Trine.B.Haugen@hioa.no
Målesystemet for forskning har ført til en diskusjon om forfatteradressen på vitenskapelige publikasjoner. Når en forfatter fører opp flere enn én institusjonsadresse på en vitenskapelig publikasjon, fordeles publiseringspoengene på institusjonene etter et system avhengig av institusjonskategori. I noen tilfeller, særlig for forskere i bistillinger og stipendiater, kan det stilles spørsmål om hvilken adresse som skal oppgis, og for å sikre kreditering har mange institusjoner utarbeidet egne instrukser. Både instruks og praksis har imidlertid variert når det gjelder å vurdere det reelle bidraget som rettferdiggjør krediteringen. I 2008 var det ved Universitetet i Oslo «opp til enhetene å anmode sine eksternt ansatte ph.d.- kandidater om å bruke UiO som adresse». I 2009 ble retningslinjene for adressering endret til at eksternt ansatte ph.d.-kandidater skal oppgi UiO samt hovedarbeidsgivers adresser på publikasjoner. Tilsvarende instrukser var det også andre steder. Det innebar at stipendiater tatt opp ved et doktorgradsprogram, men med arbeidssted og veiledning ved ikke-gradsgivende institusjon (helseforetak, høyskoler, forskningsinstitutter), også skulle kreditere gradsgivende institusjon, uavhengig av bidrag.
Misnøye med regelverk og praksis, særlig ved høyskoler og forskningsinstitutter, var medvirkende til at det i 2011 ble utarbeidet felles retningslinjer for universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og helseforetak. Disse veiledende retningslinjene for kreditering av vitenskapelige publikasjoner til institusjoner fikk tilslutning fra Universitets- og høgskolerådet, Nasjonal samarbeidsgruppe for medisinsk og helsefaglig forskning og Forskningsinstituttenes fellesarena. Retningslinjene oppsummeres i tre punkter: 1) En institusjon skal oppgis som adresse i en publikasjon dersom den har gitt et nødvendig og vesentlig bidrag til eller grunnlag for en forfatters medvirkning til det publiserte arbeidet; 2) Samme forfatter skal oppgi også andre institusjoner som adresser dersom disse i hvert enkelt tilfelle også tilfredsstiller kravet i punkt 1; 3) Et ansettelsesforhold eller et veiledningsansvar kan regnes som grunnlag for kreditering av en institusjon, hvis kravet i punkt 1 er innfridd.
Praktiseres retningslinjene? Et søk på hjemmesiden til flere av universitetene tyder på at det ikke alltid er tilfellet. Riktignok er det lenke til de felles retningslinjene, men for ph.d.- kandidater er det fortsatt forhåndsavtaler som gjelder: «Eksternt ansatte ph.d.- kandidater skal oppgi gradsgivende institusjon samt hovedarbeidsgivers adresser på publikasjoner.» Et unntak er Universitetet for miljø- og biovitenskap som har endret sine utdypende retningslinjer for ph.d.-kandidater slik at de samsvarer med de felles veiledende retningslinjene.
For forskere i bistillinger er institusjonenes retningslinjer ofte tydelige i vurdering av bidraget, f.eks. ved at ansatte i rene undervisnings-bistillinger ved en institusjon ikke skal føre opp denne institusjonen som adresse på publikasjoner. Helse Sør-Øst bruker de felles retningslinjene, men har lagt til et fjerde punkt som sier at universitets- eller høgskoletilsatt i kombinert vitenskapelig stilling ved helseforetak/sykehus skal som hovedregel oppgi adresse både til egen akademisk institusjon (universitet eller høgskole) og helseforetaket. Her er det arbeidsforholdet som er avgjørende og ikke bidraget. Helse Vest, derimot, viser til Vancouver-reglene for forfatterskap og tolker disse til også å gjelde institusjonene. Det presiseres at det er den enkelte forsker som avgjør kreditering ut fra de to første punktene i de felles retningslinjene, og vektlegger dermed bidraget.
Per dags dato ser det altså ut til at praksis fortsatt varierer. Dette er betenkelig når det har vært bred tilslutning til de felles retningslinjene for kreditering. Forskning er uforutsigbar av natur, og avgjørelsen om kreditering og forfatterskap bør vurderes for hver enkelt publikasjon. Det er dessuten et dårlig signal til forskerne at de økonomiske incentivene skal telle mer enn etiske prinsipper, som de selv forventes å følge.