Hvis man leser de siste 12 måneders Forskningspolitikk, kan man ikke unngå å legge merke til at det er i ferd med å skje store ting innen forsknings- og innovasjonspolitikken. Og det er bra, for i møtet med vår tids største utfordring, den eskalerende klima- og miljøkrisen, trengs det virkelig «store ting».
Av Sveinung Sundfør Sivertsen og Ragnhild Nabben, Fremtenkt
Det viktigste er såkalt «tredje generasjons» innovasjonspolitikk, som blant annet kjennetegnes ved en mer moderat markedsoptimisme og et større fokus på sosial innovasjon i møtet med globale utfordringer. Det skal handle mindre om dingser og digitalisering, og mer om mennesker og bærekraft.
Grunnen til at vi i dag trenger så store forandringer, og det fort, er at vi ikke tidligere begynte å gjøre mindre forandringer. Og jo lenger vi venter, jo vanskeligere gjør vi det for oss selv.
Problemet er at omstillingen til et bærekraftig samfunn vil berøre alle sider av alles liv. Det er ikke snakk om noen små endringer her og der, men en rekonfigurasjon av den infrastrukturen som muliggjør de moderne livene våre.
Absolutt alt – fra appelsinjuice laget av langtreiste, spanske appelsiner om morgenen til strømkrevende strømming av Åndenes Makt på kvelden – må produseres, distribueres og konsumeres på en måte som gir netto null eller aller helst negative utslipp av klimagasser, samtidig som det inngår i en tilnærmet lukket loop av materialbruk med et absolutt minimum av avfall.
Og det er bare bærekraftsmål 11, 12 og 13. Kombinert med de resterende 14 målene betyr omstillingen til bærekraftige samfunn en omfattende transformasjon av livene vi lever i dag.
Blindhet for motstand mot forandring
Dette er et «problem», fordi store forandringer skaper usikkerhet. Usikkerhet skaper i sin tur frykt for hva fremtiden vil bringe, og frykt for fremtiden skaper motvilje mot for-andring. Og så står vi der vi er i dag: med et skrikende behov for store forandringer, og en tilsynelatende stadig mer skrikende motstand mot enhver forandring. Eller, med et uttrykk som av og til blir brukt i innovasjonssammenheng: en «blind motstand mot forandring».
Faren med å fremstille det slik, er at man på samme tid trivialiserer det som kommer til uttrykk i denne motstanden, og individualiserer ansvaret for omstillingen. Ved å kalle motstanden «blind», sier man at de som motsetter seg det, ikke gjør det av noen grunn, men snarere som en refleksiv motvilje mot alt som er nytt. Samtidig antyder man at de nødvendige forandringene allerede er identifisert og ferdig planlagt av de fremsynte, og at kun tregheten til de bakstreverske står i veien for å realisere dem.
For å ta et hjemlig eksempel: Det at mange miljøforkjempere reagerte med spontan forakt for folkeaksjonene mot bompenger, tyder på at flere av oss uten videre antok at disse aksjonistene ikke hadde noe viktig å melde. De sto for en håpløst nærsynt (om ikke helt blind) motstand mot en nødvendig forandring, et krampaktig forsøk på å bevare en utdatert levemåte (den bilbaserte) i en tid hvor det var på høy tid å gå over til en ny (den elsykkelbaserte).
Men i takt med at bompengemotstanderne fikk reell politisk makt, åpnet stadig flere for at aksjonistene kanskje også hadde sett noe som de mindre bilavhengige eller mer bemidlede medborgerne deres hadde gått glipp av: Gode, grønne intensjoner kan slå urettferdig ut når de omsettes til master og måleapparater.
Mønsteret gjentar seg i møtet med vindkraftmotstanderne. Fortellingen er den samme: Fremskrittet hindres av disse bakstrevernes blinde motstand mot forandring. Og samfunnet går glipp av det samme: Vi forblir blinde for det motstanderne har sett.
Fremtiden som verktøy
Heldigvis ser det ut til at forkjemperne for en ny innovasjonspolitikk har tatt inn over seg denne innsikten, og inkludert den i prinsippene for såkalt «transformativ innovasjon».
Som Kirsten Dunlop, leder for EIT Climate-KIC, sier det i et intervju her i Forskningspolitikk nylig: «Kjernen i problemet er at vi kontinuerlig glemmer at den viktigste og vanskeligste formen for transformasjon er den menneskelige. Hvis ikke sosial transformasjon er i hjertet av det vi gjør, vil vi ikke nå våre mål.»
Eller, som redaktør Per Koch skriver i en artikkel om transformativ innovasjonspolitikk: «Alle berørte skal involveres i politikkutformingen, ikke bare de som tradisjonelt har vært regnet som faglige og politiske eksperter.»
Alle skal involveres, og til det trengs det verktøy. Og som fremtidsforsker Erik Øverland og Per Koch påpeker i en annen, nylig artikkel: Ett av disse verktøyene er fremtiden.
Det høres kanskje rart ut å beskrive fremtiden som et verktøy, men personen bak «Futures Literacy» – fremtidsferdigheter eller fremtidskyndighet på norsk – Riel Miller (UNESCO), benytter denne talemåten bevisst. Han vil gjøre oss oppmerksomme på at våre valg og handlinger i nåtiden i stor grad er formet av våre antagelser om og forventninger til fremtiden.
Det er liten tvil om at for eksempel de som er for bompenger, vektlegger andre aspekter av fremtiden enn de som er mot. Der den ene gruppen ser for seg byer med færre biler og bedre livskvalitet, ser den andre en hverdag som vanskelig vil gå opp uten bilen, og en økonomi som vanskelig vil gå opp med den.
Men ingen av disse fremtidene er gitte, og muligheten for en annen fremtid, hvor vi finner hittil uante måter å løse transportproblemene våre på, er alltid til stede. Ved å lære å «snakke» fremtid, skal vi altså bli bedre i stand til å forstå det som skjer rundt oss, og til å finne ut hva vi vil gjøre med det.
Demokratisering av fremtiden
Dersom vi skal lykkes med å få alle til å snakke flytende «fremtid», må trening i fremtidsferdigheter foregå innenfor rammer der fremtiden blir personlig og håndgripelig, med utgangspunkt i den enkeltes liv, hverdag og erfaring.
Til det trengs det et mangfold av metoder, men vi mener at særlig én har potensiale til virkelig å demokratisere fremtiden og engasjere så mange som mulig i et felles arbeid for å realisere bærekraftige samfunn. Det er Fremtidsverkstedet.
Betegnelsen «fremtidsverksted» brukes i dag på ulike metoder, men det opprinnelige fremtidsverkstedet ble utarbeidet av den østerrikske vitenskapsjournalisten, aktivisten og tenkeren Robert Jungk, og er beskrevet av Jungk og Norbert Müllert i håndboken Zukunftswerkstätte fra 1981. Det består av tre faser: Kritikk, utopi og virkeliggjøring, og er utformet for, som Jungk sier det, å vekke forestillingsevnen som en motkraft mot resignasjonen.
Metoden fikk etter hvert betydelig utbredelse i Europa, og Jungk ble lagt merke til blant futurister og samfunnsforskere på begge sider av Atlanterhavet. Birger Steen Nielsen oversatte håndboken til dansk allerede i 1984, og Kirsten Paaby brakte metoden med seg til Norge på starten av 90-tallet, hvor den blant annet ble viktig i Stiftelsen Idebankens (1991–2016) arbeid.
Det var her, i arkivene til den nå nedlagte stiftelsen, at vi snublet over Jungk og fremtidsverkstedet. Gjennom samtaler med Paaby og Nielsen, og besøk ved Die Robert-Jungk-Bibliothek für Zukunftsfragen i Salzburg (JBZ), har vi i løpet av det siste året blitt litt kjent med denne mannen, hvis motto var «Betroffene zu Beteiligten machen» – altså at de som er berørt av utviklingen, skal gjøres delaktige i å forme den.
Nå er vi, sammen med den amerikanske futuristen John A. Sweeney og JBZ, i ferd med å gjenutgi Jungk og Müllerts Zukunfts- werkstätte på engelsk – og, hvis alt går etter planen, for første gang på norsk (og russisk og kasakhstansk!).
Samtidig er vi, som sosiale entreprenører i Fremtenkt, i ferd med å skreddersy opplegg basert på fremtidsverkstedet tilpasset ulike målgrupper, slik at arbeidet med å skape fremtiden også adresserer presserende samfunnsproblemer som utenforskap og klimaangst.
Vi tror, og skal i løpet av 2020, teste ut i praksis at fremtidsverkstedet kan danne kjernen i en radikalt tverrfaglig undervisning i skolen, at det kan gi en ny tilnærming til arbeidsledighet og arbeid, at det er et effektivt verktøy for å involvere borgere i samfunnsutviklingen, og at det kan hjelpe bedrifter til å oppdage hvordan de kan bidra til å oppfylle FNs bærekraftsmål.
For mer informasjon om Fremtenkt, se Fremtenkt.no.
Hovedfoto: Foto: Obradovic