Rektor for Høgskolen i Oslo og Akershus gir i denne kronikken uttrykk for sine forventninger til utformingen av nytt finansieringssystem i høyere utdanning, særlig ut fra profesjonsutdanningenes behov. Hun peker på at systemet må være basert på objektive kriterier uavhengig av dagens institusjonskategorier og er skeptisk til at høgskolene behandles som en egen kategori med en egen policy. Også institusjoner med profesjonsprofil må få økonomisk handlingsrom til å dyrke frem talent og fremragende kvalitet
KARI TOVERUD JENSEN, REKTOR VED HØGSKOLEN I OSLO OG AKERSHUS
KariToverud.Jensen@hioa.no
Regjeringen er som kjent i gang med en storstilt gjennomgang av høyere utdanning og forskning. Jeg har høye forventninger til hva arbeidet skal føre til når det gjelder å styrke institusjonene i vår sektor, særlig med tanke på å få på plass et finansieringssystem som sikrer handlingsrom for profesjonsfagene. Det er nå flere parallelle politiske prosesser som skal føre fram til en fremtidig finansiering og struktur. Disse må bidra til å sikre kvalitet i høyere utdanning og forskning. Blant annet har regjeringen satt ned et ekspertutvalg som skal se på finansiering av institusjonene i sektoren, og det er varslet en stortingsmelding om struktur. Jeg vil løfte frem tre momenter jeg mener er vesentlige i utformingen av et finansieringssystem for fremtiden.
Verdiskaping og relevans
Finansieringen må bidra til å realisere forskning og utdanning av høy kvalitet og med god relevans for samfunns- og arbeidsliv. Det er godt dokumentert at vi trenger mange flere yrkesutøvere innenfor profesjonsfagene i tiden fremover. Vi trenger kompetente yrkesutøvere med ferdigheter til å løse morgendagens oppgaver i velferdssamfunnet, innenfor helse, velferd, utdanning og teknologi. Dette er i tråd med det kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har sagt: «Mange er ikke nok. Det må være kvalitet på det som leveres».
Som rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Norges største statlige høgskole med en solid faglig bredde innenfor profesjonsfag, ser jeg daglig eksempler på at høyere utdanning og forskning kan være med på å møte samtidens, så vel som fremtidens, politiske utfordringer. Et eksempel er norsk skole, der gode utdanninger og skoleforskning kan være med på å løse en del utfordringer. Når lærerutdanningen reformeres for å bli femårig, vil det være viktig å ivareta koblingen mellom teori og praksis, noe som også påpekes av studentene. Det betyr at profesjonsmiljøene skal kunne forske, for så å utvikle utdanningene, slik at man raskt kan ta i bruk ny praksis i arbeidslivet. En slik tilnærming krever sitt av høgskolen. Vi må være omstillingsdyktige, og vi må kunne snu oss raskt. For å kunne det trenger vi et bedre økonomisk handlingsrom enn vi har i dag. Vi trenger et finansieringssystem som gjør det mulig å styrke fagmiljøene som driver profesjonsutdanningene – med nødvendig handlingsrom og virkemidler som belønner kvalitet i utdanningene.
Belønning av prestasjoner
Vår sektor bør ha et finansieringssystem som premierer solide prestasjoner, og som slik kan bidra til at vi strekker oss litt lenger. Et resultatbasert finansieringssystem bør belønne institusjonene når vi gjør en god jobb. Effektive insentiver er et viktig virkemiddel som realiserer politiske prioriteringer og ambisjoner. Dagens finansieringssystem oppfattes som resultatbasert, men systemet er i realiteten mer resultatbasert hos noen institusjoner enn hos andre. Vi har et finansieringssystem som belønner volum på utdanningssiden. Implisitt kan man si at det ligger en kvalitetsvurdering bak hvert studiepoeng som avlegges gjennom sensur, og tilsvarende for tellende publikasjoner og avlagte doktorgrader. Men er det nok? Selv om vi som høgskole også får uttelling ved økt publisering av forskning, er realiteten at belønningene for vår del i hovedsak vil være knyttet til økt studenttall. De særskilte utfordringene vi står overfor som en profesjonsrettet og praksisnær institusjon, er høy kvalitet og relevans i utdanning og forskning. Det innebærer at det er behov for å se på hvordan en kan stimulere til god kvalitet i praksisstudiene og til god kvalitet i praksisrelevant forskning og utviklingsarbeid. Dette krever selvsagt en finansiering som gjør dette mulig å få til.
Ved HiOA er vi skeptiske til at høgskolene behandles som en egen kategori med en egen policy, som for eksempel i utlysningen av Forskningsrådets Strategiske høgskoleprosjekter. En slik differensiering kan underbygge en arbeidsdeling der universitetene forsker og høgskolene anvender og formidler universitetenes forskning via sine utdanninger. Vi ser det som svært viktig at høgskolene tar ansvar for og får mulighet til selv å forske på sine kjerneområder. Det er viktig i seg selv, men også for å kunne realisere sentrale politiske prioriteringer som ambisiøs skolepolitikk, yrkesfagløft og velferdsløft.
Administrerende direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén, sa på det årlige dialogmøtet mellom høgskolene og Forskningsrådet at «utdanningene må være tett koblet til den jobbhverdagen studentene møter når de er ferdige. Forskningen ved høgskolene må understøtte dette og knytte utdanningene til praksis. Forskningen skal også styrke kunnskapsgrunnlaget for det praksisfeltet profesjonsutdanningene er rettet mot, og bidra til å forbedre undervisningen generelt.”
Arbeidsdeling er viktig, men den må være tuftet på institusjonelle faglige styrker. Forskningen må skje der utdanningen foregår, det er den mest effektive og samfunnsnyttige arbeidsdelingen.
Forutsigbart og transparent finansieringssystem
Basisfinansieringen er en vesentlig grunn tilat universitetene har andre vilkår enn høgskolene når det gjelder å finansiere og belønne forskning blant ansatte. Basisfinansieringen er basert på historikk, og det er på tide å se på hvor langt tilbake i tid beregningsgrunnlaget for basiskomponenten bør strekke seg. Vi har opplevd flere endringer når det gjelder struktur i vår sektor, og det er vel trygt å si at vi står overfor flere. Ved institusjonen jeg leder har det vært store endringer de siste årene. Først ved at Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus fusjonerte til én høgskole for både Oslo og Akershus i 2011 og deretter at to sterke forskningsinstitutter, NOVA og AFI, ble del av HiOA fra 1. januar i år. Jeg ønsker derfor en diskusjon om hva som er det vesentlige. Er det hvor et fag er eller om faget holder høy kvalitet? For meg synes svaret selvsagt. Norge som kunnskapsnasjon trenger fremragende fagmiljøer som utvikler ny kunnskap for morgendagens samfunn, og da kan vi ikke avgjøre hva vi skal satse på gjennom geografi eller et historisk institusjonskart.
Fokus på profesjonsfagene
At regjeringen har sterkt fokus på profesjonsfagene, er et signal om at den ønsker at Norge, med våre økonomiske ressurser, skal ta de nødvendige grep for å ha internasjonalt ledende og konkurransedyktige profesjonsutdanninger og fagmiljøer. Vi kan ikke bare være internasjonalt ledende i de tradisjonelle universitetsdisipliner og i de få og viktige profesjonsutdanninger som har base ved de tradisjonelle universitetene. Et slikt løft kan blant annet sikres gjennom nettopp et forutsigbart og transparent finansieringssystem, og et slikt system må være basert på objektive kriterier uavhengig av dagens institusjonskategorier. Det bør lønne seg å ha faglig sterke institusjoner, med en tydelig profil. Gjennom spesialisering samles høy kompetanse, og synergier skapes. På denne måten utnyttes utdannings- og forskningsressursene på en god og effektiv måte, og vi kan sikre at kunnskapsutviklingen kommer til positiv anvendelse i samfunnet for øvrig. Også institusjoner med profesjonsprofil må få økonomisk handlingsrom til å dyrke frem talent og fremragende kvalitet. Vi ønsker oss en fremragende skole, da må vi dyrke frem talenter innenfor lærerutdanningene og skoleforskningen. Det samme gjelder innenfor helse- og sosialsektoren og teknologi. Min fremste oppfordring til regjeringen med kunnskapsministeren i spissen er å ikke la profesjonsfagene «i stikken». Da vil Norge som velferdsnasjon bli akterutseilt. Det er derfor svært positivt at kunnskapsministeren nå signaliserer at han vil bruke institusjoner med nyttige erfaringer som dialogpartnere, og vi ser frem til høstens dialogmøter.