En større andel av offentlige forskningsmidler bør innrettes mot anvendt forskning som tildeles etter tematiske utlysninger i åpen konkurranse og med krav om samarbeid mellom problemeiere og forskningsmiljø. Da sikrer vi at forskningsmidlene brukes der samfunnets behov er størst, at forskningen holder god kvalitet og at nye løsninger tas i bruk i samfunnet.
Agnes Landstad, daglig leder FFA – Forskningsinstituttenes fellesarena
Aldri før har vi stått overfor så mange og store nasjonale og internasjonale utfordringer samtidig. Langsiktige utfordringer innen klima, miljø, energi og demografi og mer kortsiktige utfordringer som følger av pandemi og krig i Europa, må møtes. Vi må omstille i næringsliv og samfunnsliv. Mulighetene er gode for at vi skal greie omstillingene til et bærekraftig samfunn basert på grønn og digital verdiskaping og rettferdig fordeling, men da må vi gjøre kloke prioriteringer nå.
Prioritere forskning
Den norske stat investerte til sammen 42 milliarder kroner i forskning og utvikling over statsbudsjettet for 2022. Siden årtusenskiftet har denne summen vokst jevnt. Vi bør i større grad være opptatt av hvordan midlene brukes, ved langsiktig og forutsigbar satsing på de prioriterte temaene i langtidsplanen.
Langtidsplanen for 2023–2032, som nylig er behandlet i Stortinget, peker på de utfordrende samfunnstrekkene og forbereder sektoren på hardere prioriteringer, men følges ikke opp med økonomiske forpliktelser som tidligere. Det må omdisponeres om man skal klare å svare på de store utfordringene.
Forskningsinstituttenes rolle
Langtidsplanen slår fast at vi må bli bedre til å ta i bruk resultater fra forskningen. Men utviklingen de siste årene er at veksten i forskningsinvesteringene ikke har gått til forskningsinstituttene som utfører forskning av høy kvalitet i tett samarbeid med brukere av forskning.
I perioden 2009–2019 var realveksten i FoU-investeringene i universitets- og høyskolesektoren på 45 prosent, i næringslivet 44 prosent og i instituttene 9 prosent1. Den kraftigste budsjettveksten har skjedd i universitets- og høyskolesektoren, og den er vesentlig kraftigere enn veksten i studiepoeng i samme periode.
Offentlige tilskudd til næringslivets FoU har vokst med 85 prosent i perioden 2009–2019. Næringslivets innkjøp av forskning og utvikling fra institutter, universitet og høyskoler i Norge faller med 35 prosent i samme periode. Det vesentlige av veksten er kommet gjennom SkatteFunn, og en stadig økende andel benyttes til utviklingsarbeid i bedriftene, ikke til forskning2.
Samtidig har det vært lagt mindre vekt på forskningen som skjer i instituttene, i stor grad i samarbeid mellom forskere og brukere av forskning. Spørsmålet er hva en så kraftig endring i vekting mellom de tre forskningsutførende sektorene betyr for FoU-profilen i det norske forskningssystemet og dermed for samfunnseffekten av investeringene.
Det er ikke likegyldig hvordan vi investerer forskningsmidlene
Når vi står overfor store globale utfordringer som må løses de neste tiårene, må det satses mer på forskning som tas i bruk og skaper omstilling, konkurransekraft og bærekraft.
Regjeringen skal etablere en strategi for at næringslivet skal utføre (finansiere) FoU tilsvarende 2 prosent av BNP innen 2030. Dette er et viktig mål for omstilling i næringslivet. Da må den offentlige støtten skape ny forskning som bygger konkurransekraft.
Næringslivets FoU skjer i stadig mindre grad i samarbeid med forskningsmiljø. Uten krav til samarbeid, er sjansen stor for at forskningsresultatene låses inne i den enkelte bedrift. Resultatene vil ikke spres eller gjenbrukes og komme andre til gode.
Styrke næringsretta forskning
Vi mener at næringsretta forskning må styrkes og at statlige midler skal benyttes, slik at de har god samfunnseffekt. Når flere får tilgang til resultater, skaper vi mulighet for nye næringer, nye teknologier, nye klimaløsninger, nye velferdsløsninger og nye måter å bygge fellesskap og hindre utenforskap på.
Når midlene deles ut i åpen konkurranse, kan vi satse på de beste prosjektene som leder fram mot målretta og langsiktig omstilling og møter dagens og morgendagens utfordringer. Det betyr at offentlig investering i FoU må omfordeles fra lite effektive ordninger til dokumentert effektive ordninger.
Den rettighetsbaserte lavterskelordningen SkatteFunn står for brorparten av veksten i offentlig støtte til næringslivets FoU. Deler av SkatteFunn-ordningen har i tidligere evalueringer hatt god effekt for SMB-er og ikke-forskningsaktive bedrifter. Andre deler av SkatteFunn-ordningen har vist liten addisjonalitet, det vil si at offentlige midler benyttes til dels til å finansiere utviklingsarbeid som bedriften ville gjort uansett.
FFA mener midlene som brukes i de minst effektive delene av SkatteFUNN, bør omdisponeres til annen næringsretta forskning som sikrer forskningshøyde, kunnskapsspredning og omstillingskraft gjennom samarbeid med godkjente forskningsinstitusjoner.
Samarbeid gir forskning som funker
Borten Moe er krystallklar; det blir ekstrem oppussing i Forsknings-Norge.
FFA mener at skal vi få en framtidsretta og effektiv forskningspolitikk, må vi øke samarbeidet på tvers av sektorer og nasjonale grenser. Det bør bygges forskningssamarbeid regionalt, nasjonalt og internasjonalt som sikrer spredning av nye løsninger, teknologier og kunnskap og unngår innlåsing av offentlig finansierte forskningsresultater, og som sikrer forskningshøyde.
Senter for forskningsdrevet innovasjon, Forskningssenter for miljøvennlig energi og PilotX er alle eksempler på ordninger som bygger samarbeid over tid mellom bedrifter, offentlige virksomheter og forskningsmiljø. Disse ordningene bør benyttes på flere samfunnsområder. I IPN-ordningen og SkatteFunn-ordningen bør vi gjeninnføre krav om samarbeid mellom bedrift og forskningsmiljø, slik det var tidligere.
Norske miljø er aktive deltakere i forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont Europa, som prioriterer grønn og digital omstilling og fremmer samarbeid på tvers av sektorer og land. Forskningsinstituttene henter så langt hjem 35 prosent av forskningsmidlene til Norge fra EU3. Det er resultatet av hardt arbeid fra instituttene i en prestisjefylt konkurranse, kombinert med trygghet for Retur-EU fra norske myndigheter. Instituttene er avhengig av Retur-EU for å kunne delta i Horisont Europa. Skapes det usikkerhet rundt Retur-EU, må instituttene redusere aktiviteten. Én krone til Retur-EU gir to kroner fra EU og gir tilgang til forskning til en verdi av ti kroner. Denne ordningen er kanskje den mest effektive i norsk forskning.
Samfunnets omstilling til bærekraftig velferdssamfunn krever ny politikk, nye velferdsløsninger, nye næringer, nye teknologier og nye energiløsninger. Forskningsinstituttenes rolle er sentral. De må gjøres i stand til å ta en enda større rolle som katalysator og samarbeidspart for næringslivet, for offentlige virksomheter, UH og for politikkutvikling, slik OECD anbefaler. Da må instituttenes brukernære funksjon i det norske forskningssystemet styrkes.
Hvordan vi investerer forskningsmidlene de neste ti årene, avgjør hvilket samfunn vi overlater til våre etterkommere.
1 Et velfungerende forskningssystem. Utviklingstrender i næringslivets FoU. Notat Forskningsrådet 6.2.2023.
2 Forskning utgjorde kun 21 prosent av næringslivets FoU i 2019.
3 Universitet og høyskoler: 25 prosent, næringslivet: 21 prosent, offentlig sektor og helseforetak: 5 prosent.