Fra et forskningsståsted er det irrelevant om det tidligere helseminister Ingvild Kjerkol og en medstudent har gjort, er gjort med viten og vilje eller ikke. Forskerkompetanse må stå sentralt.
Av professor Thomas Dahl, NTNU
«Det er vondt å ikke bli trodd» sa Kjerkol på pressekonferansen der hennes avgang som statsråd ble annonsert. Nord universitets nemd for studentsaker har vurdert masteroppgaven til Kjerkol og hennes medstudent og underkjent den som grunnlag for å gi Kjerkol og medstudent mastergrad.
Grunnlaget for nemdas vedtak er § 4-7 i universitets- og høyskoleloven, hvor en eksamen kan annulleres dersom studenten «forsettlig har forsøkt å fuske». Nemdas vurdering sier at Kjerol og medstudent hadde gjort det som forstås som fusk med forsett – de visste hva de gjorde.
Fra et forskningsståsted er det irrelevant om det Kjerkol og medstudenten har gjort, er gjort med viten og vilje eller ikke. Fra dette ståstedet vil det være et spørsmål om kvalitet på arbeidet, og deri også med en vurdering om forskningsetikk og forskningsetiske normer er ivaretatt på en god og riktig måte.
Plagiat og gjeldende forskningsetiske normer
Ifølge det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket skal en student gjennom en mastergradsoppgave vise at hen kan gjennomføre et forskningsprosjekt som skal være «i tråd med gjeldende forskningsetiske normer». Det som har kommet fram om oppgaven til Kjerkol og medstudenten, viser tydelig at her er det flere tilfeller av plagiat. Plagiat er et brudd mot en grunnleggende forskningsetisk norm.
Kjerkol sa på pressekonferansen at hun og hennes medstudent «hadde gjennomført en oppgave etter beste evne». Fra et forskningsetisk ståsted er denne beste evnen ikke god nok. Det handler ikke bare om plagiat. Kjerkol og medstudentens oppgave er offentlig tilgjengelig, og enhver kan gå inn og vurdere om den tilfredsstiller forskningsetiske prinsipper for vitenskapelig publisering og god henvisningsskikk.
Lars Nehru Sand har konkludert helt riktig når det gjelder Kjerkol-saken. Han skriver på NRK Ytring: «Nord universitet bør også gå i seg selv. Deler av den massive akademiske kritikken må også rettes mot lærestedets svikt, ikke bare studentens feile handlinger.» Jeg mener det ikke bare er Nord universitet som må gå i seg selv. Kjerkol-saken tydeliggjør et mer generelt problem som rammer mange mastergradsutdanninger her til lands.
Referansedropp
Leser man Kjerkol og medstudentens oppgave, er det mange ting som er iøynefallende, helt uavhengig av om det er plagiat eller ikke. Oppgaven preges av det som kan kalles referansedropp – det er lagt på referanser her og der, spesielt i beskrivelsen av teori og metode. Referansene er generelle, uten sidehenvisninger.
Bare det er et tegn på at forfatterne kanskje ikke har forholdt seg aktivt til litteraturen de refererer til, men bare har en idé om hva den skulle inneholde. Det er heller ikke god henvisningsskikk. Det er vanskelig for en leser å etterprøve påstander og argumentasjon.
Instrumentell tilnærming
Et annet problem – som antakelig ikke alle forskere vil henge seg opp i – er den instrumentelle tilnærmingen Kjerkol og medstudenten har til hvordan man skal frambringe forskningsbasert kunnskap.
Kjerkol viste hvordan hun tenkte om forskning på presskonferansen. Hun sa: «Vi har levert en oppgave som har en unik problemstilling. Det er basert på egne innsamla data, vår egen dataanalyse og egne funn og konklusjoner, og nemnda bestrider ikke det.»
Nå er det ikke noe grunnlag for nemda til å bestride det, siden forskningsmetodikken ikke er noe de har vurdert. Det som imidlertid kommer fram av det Kjerkol sa og det man kan se i oppgaven, er at hun og medstudenten slavisk har fulgt en forskningsmetodikk.
Denne instrumentelle tilnærmingen er også tydelig ut fra hva Kjerkol sa i intervju i januar, da tekstlikhetene med andre oppgaver og forskning ble påvist. Hun sa: «Vi har brukt samme metode.» At man i en kvalitativ studie, basert på intervju, skal kunne komme fram til samme resultat som andre studier, viser manglende innsikt i hvilken type kunnskap kvalitativ forskning kan og bør frambringe.
Her er vi ved hovedproblemet, som ikke bare Kjerkol og medstudenten er et uttrykk for: For noen studenter handler det å få mastergrad gjennom et forskningsprosjekt om å bruke en metode, ikke om å få innsikt og forståelse for forskningens vesen.
Man hopper bukk over det som kan gi grunnleggende kunnskap og forskerkompetanse og anvender metode som om det var snakk om å bruke et verktøy. Det er tydeligvis ikke noe som blir vurdert som problematisk i vurderingen av studentenes arbeid. Man kan fint komme seg igjennom et mastergradsløp med en slik instrumentell tilnærming, til og med få en god karakter.
Alle skal ha mastergrad
Kjerkol og medstudentens arbeid er derfor et symptom på et mer grunnleggende forhold: Alle skal ha en mastergrad, også en stortingsrepresentant, og utdanningsinstitusjonene sørger for at de får det.
Jeg underviser selv i et mastergradsprogram ved NTNU. I løpet av den tiden jeg har arbeidet i dette masterprogrammet, både som emneansvarlig og tidligere studieprogramleder, har jeg opplevd en endring blant studentene. Det er flere studenter enn før som kommer til oss, ikke fordi de vil tilegne seg den forskningskompetansen som vårt mastergradsstudium skal gi, men rett og slett fordi de skal ha en mastergrad.
Det gir seg helt ekstreme utslag, som når jeg i veiledning av studenter sier at du må omforme problemstillingen din slik at den faktisk kan brukes inn et forskningsprosjekt, og får som svar: «Kan ikke du gjøre det?» Jeg vil vise studentene hvilke forskningsparadigmer som ligger bak ulike referansestiler, og får som kommentar fra studentene: «Bare fortell oss hva vi skal gjøre».
Det å få seg en mastergrad, er blitt noe man bare skal: «Fortell meg hva jeg skal gjøre, så gjør jeg det.» I denne instrumentelle tilnærmingen blir det lett til at forståelse og innsikt ikke har noen plass: Studenten gjør bare det som hen tror man skal gjøre (eller i Kjerkols tilfelle: Er helt sikker på er rett å gjøre), uten å skjønne verken hvorfor eller hvordan.
Det er blitt en tydelig økning – er min erfaring – av studenter som ikke er villige til å gjøre det tunge arbeidet som kreves for å forstå hva forskning er og innebærer. En slik tilnærming gjør at man lettere griper til det som viser seg å være plagiat: Man benytter seg av hva en selv måtte ønske for å skrive en mastergradsoppgave, uten å vurdere om dette vil være i tråd med god forskningspraksis.
Klarer UH-sektoren å holde fast på hva som kreves for å sikre kvalitet i forskning mot et slikt press om «å få en mastergrad»? Myndighetene synes blinde for dette spørsmålet. Ser man på regjeringens profesjonsmelding, har den en like instrumentell tilnærming til mastergrad som dessverre noen, men langt fra alle, studenter har. Den behandler bare «krav til mastergrad», men sier intet om hva man bør kreve av en mastergrad.
Profesjonsmeldingen om forskerkompetanse
Profesjonsmeldingen mener i tillegg at forskerkompetanse ikke er så viktig i mastergradsutdanninger. Den foreslår å lette på kravet til forskningskompetanse i mastergradsprogrammer. Det vil gjøre det lettere å få tak i folk som kan undervise på mastergradsnivå. Det vil samtidig svekke mulighetene for at det er forskningskompetanse som ligger til grunn i undervisning og veiledning av mastergradsstudenter. Blir det som viser seg å stride mot forskningsetiske normer, da et resultat av at «jeg visste ikke» eller fusk?
Det er som sagt fra et forskningsståsted irrelevant: Studenter som leverer arbeider som bryter med forskningens kvalitetskrav, inklusive kravene til forskningsetiske normer, skal ikke gis en akademisk grad. Om Kjerkol har fusket eller ikke, har nå blitt vurdert ut fra et juridisk ståsted. Fra et forskerståsted er det relevante spørsmålet hvilken type kunnskap studentene bør og skal tilegne seg gjennom mastergradsutdanningene her til lands. Her er det både institusjonene og myndighetene bør gå i seg selv for å se hva man vil med mastergrader her til lands, hvilken kompetanse man skal forvente av studentene og hvilken kompetanse som trengs for å undervise og veilede studentene samt vurdere deres arbeid.
Foto av Ingvild Kjerkol: Fylkestinget i Nord-Trøndelag CC