I 1885 fikk Norge sin første egentlige patentlov. Den var resultatet av et mangeårig arbeid og var knyttet til en internasjonal harmonisering og samordning av denne typen lovgivning. Bak lå også et ønske om å etablere institusjonelle rammer som fremmet nyskaping og vekst.
Av Bjørn L. Basberg, professor i økonomisk historie, Norges Handelshøyskole.
Opprinnelsen til det norske patentsystemet kan spores tilbake til Lov om Haandværksdriften fra 1839. Her var bestemmelsene om patentering kun omtalt i én paragraf, så det var på alle måter en sped begynnelse. I de første årene kom det aldri inn mer enn ti søknader årlig, og en liten andel av disse ble meddelt. Søknadene ble sendt til Finansdepartementet, etter hvert Indredepartementet. Selve saksbehandlingen var overlatt til det private Selskapet for Norges Vel.
Etter hvert som antall søknader og saksmengde økte, kom det krav både om nyorganisering og om en forbedret lovgivning.
En langsomt arbeidende komite
Ønsket om endring kom fra departementet som mente at patentsystemet i større grad måtte underlegges offentlig kontroll. Det burde etableres en institusjon til å håndtere patentsakene med større kapasitet enn Selskapet for Norges Vel.
På begynnelsen av 1870-tallet ble det tatt flere initiativ til nyorganisering, blant annet av Polyteknisk Forening. Saken ble også tatt opp i Stortinget, noe som resulterte i nedsettelse av en komite i 1876 med mandat å utarbeide forslag til en ny lov. Den leverte sin innstilling først i 1883, og det skulle gå enda to år før loven ble vedtatt.
Spesielt var det to årsaker til at arbeidet trakk ut. Et tilsvarende revisjonsarbeid foregikk i en rekke land som Norge hadde et nært forhold til, så som Sverige, Danmark, Tyskland og England. Hva som skjedde i Sverige, vår unionspartner, var selvsagt meget viktig. En felles årsak til at arbeidet tok tid i flere land, var at det i disse årene foregikk et internasjonalt arbeid for å harmonisere ulike lands patentlovgivning. En viktig avtale var på plass i 1883 – da den norske komiteen også satte sitt punktum.
Internasjonale patentkonferanser
En rekke internasjonale patentkonferanser ble arrangert fra 1870-tallet. Den første ble avholdt i Wien i 1873. Initiativet var amerikansk, noe som reflekterer at det var USA som på den tiden var mest aktiv i internasjonal patentering. Deres oppfinnere var derved særlig interessert i hvordan patentene ble behandlet i andre land.
En mye større konferanse ble så avholdt i Paris i 1878. En internasjonal patentlov ble diskutert. Den ble det riktignok ingen enighet om, men konferansen samlet seg om å arbeide videre med harmonisering av de enkelte lands lovverk, og med å etablere en patentkonvensjon.
Ved den neste konferansen, i Paris i 1880, ble det oppnådd enighet om patentkonvensjonen. Der ble det også oppnådd enighet om behandling av utenlandske patentsøknader, og prinsippet om såkalt prioritet ble fastsatt. Det vil si at søknadstidspunktet ble satt til da søknad hadde blitt sendt inn i hjemlandet. På en konferanse i Paris i 1883 ble så patentkonvensjonen(International Union for the Protection of Industrial Property) endelig formelt vedtatt og signert.
Ved Paris-konferansene i 1880 og 1883 var Norge offisielt representert ved professor Ole Jacob Broch – oppnevnt av Stortinget. Han var ingen hvem som helst i denne sammenheng. Han hadde vært både stortingsrepresentant og statsråd, og var aktivt involvert i etableringen og driften av det norske patentsystemet helt tilbake til 1840tallet. Broch representerte også Norge internasjonalt i ulike sammenhenger, og ikke minst var han fra 1879 direktør for Det internasjonale byrået for mål og vekt i Paris.
Når det gjaldt forbedringene i den norske lovgivningen, var han mest opptatt av å skape større forutsigbarhet i saksbehandlingen. Han uttrykte det slik: Den eksisterende lovgivningen «overlod det ganske til Administrationens Forgodtbefindende i ethvert Tilfælde om Patent skulde bevilges eller ikke».
Svensk og tysk inspirasjon
Rapportene til Broch ble naturlig nok lest og tatt til følge av stortingskomiteen som arbeidet med ny patentlov. I komiteinnstillingen fra 1883 ble det også sterkt argumentert for patentsystemets viktighet for økonomisk og industriell fremgang. I det nye forslaget ble patenttiden satt til 15 år, i tråd med de internasjonale forslagene.
Et annet viktig forhold gjaldt krav og prosedyrer som søknadene skulle gjennom før patent kunne meddeles. Her varierte nasjonale lovgivninger, fra en enkel registrering, en offentliggjøring av søknadene slik at enhver kunne komme med innsigelser, til en såkalt nyhetsgranskning av tekniske eksperter. Norge valgte – som Tyskland – en kombinasjon av offentliggjøring av søknadene og nyhetsgranskning.
Patentkomiteens innstilling ble sendt ut på høring til et stort utvalg organisasjoner. Innstillingen ble gjengitt i aviser, og det ble skrevet innlegg. I en lederartikkel i Aftenposten ble det påpekt at det ute i industrien nå var stor utålmodighet, og at en ny lov var en «paatrengende nødvendighet».
Etter høringsrunden og utarbeidelse av et revidert lovforslag i Indredepartementet, var det tid for den siste behandlingen i Stortinget. I løpet av 1885 gikk innstillingen til Stortingets Næringskomite – som også forfattet en omfattende rapport – og endelig en siste stortingsdebatt.
Under Paris-møtene var delegatene blitt enige om å etablere en internasjonal konvensjon, men de enkelte land skulle fortsatt ha sine egne lover med nasjonale variasjoner. Den nye norske loven var særlig inspirert av den tyske og den svenske, og dette ble stadig referert til i debatten.
I en siste meningsutveksling fra Stortingets talerstol, der komiteformannen Jacob Ihlen forklarte hvor tett opptil hverandre den svenske og den norske lovteksten var, sa han «… den svenske Patentlov, som jeg staar med i min haand …». Det var jo kanskje ikke unaturlig. Selv om Norge så å si hadde autonomi når det gjaldt utformingen av den økonomiske politikken, ble den også søkt harmonisert med Sverige.
Et nasjonalt innovasjonssystem
Med dagens språk kan vi betegne de institusjonene som på en eller annen måte arbeidet med å fremme industriell innovasjon og nyskapning, som deler av et nasjonalt innovasjonssystem. Patentsystemet, og moderniseringen av det, faller naturlig inn under begrepet. Indredepartementet hadde et eksplisitt ansvar for industripolitikken.
Den økonomiske politikken i Norge på siste del av 1800-tallet var, som Francis Sejersted har påpekt, preget av en kombinasjon av liberalisme, industriell frihet og beskyttelse av eiendomsretten. Samtidig skulle staten være aktiv og koordinerende. Ole Jacob Broch sammen med flere andre, var toneangivende politiske ideologer og aktører for moderniseringsarbeidet
Ga den nye patentloven de ønskede resultater? Målt i patenteringsaktivitet var resultatet blandet: Antall patentsøknader med norsk opprinnelse forble lavt utover mot slutten av 1800-tallet. Det var fortsatt mange «oppfinner-amatører» og patenter knyttet til husholdningsgjenstander og lignende. Utenlandske søknader økte derimot. Særlig sterk vekst var det i søknader fra Tyskland og USA innen de nye høyteknologiske områdene som elektrisitet og kjemi. De nye bestemmelsene om prioritet skapte mer forutsigbarhet og tillit – en viktig forutsetning for å drive økonomisk virksomhet internasjonalt.
Kilde: Bjørn L. Basberg, «Seeking International Coordination: The Norwegian Patent Law of 1885», Jahrbuch fürWirtschaftsgeschichte, 60 (1), 2019, 157-179, http://doi.org/10.1515/jbwg-2019-0007.
Bilde øverst: I 1887 var det verdensutstilling i Paris, der de besøkende fikk se teknologi for den nye tid. Samme år var det også en patentkonferanse i Paris.