STEP-gruppen, nå del av NIFU, var et av Europas ledende forskningsinstitutter på forskning på innovasjon og innovasjonspolitikk, og hadde en tilnærming til innovasjon som gikk på tvers av tradisjonell økonomisk tenkning. Vi tok en prat med tidligere STEP-direktør Johan Hauknes, blant annet om hva disse forskjellene gikk ut på, og hva dette betyr for innovasjonspolitikken.
Per Koch, Forskningspolitikk
Du startet som teoretisk fysiker, men endte opp som samfunnsøkonom og innovasjonsforsker. Det som innovasjonsforskeren Johan Hauknes og fysikeren Johan Hauknes har til felles, ser ut til å være forståelsen av at det som skjer på mikroplanet, i bedrifter og mellom individer, styres av andre lover enn det som skjer på makroplanet, i systemet eller samfunnet som helhet. Hva slags plass har innovasjon og innovasjonspolitikk i dette bildet?
Det ene viktige utgangspunktet er at innovasjon er en sentral faktor i all sosial, økonomisk og kulturell endring og har vært det i hele menneskehetens historie. Men det er en prosess som helt opp til i dag allikevel har vært underfokusert, underforstått og underanalysert. Det var det som var utgangspunktet for det vi kaller systemisk innovasjonspolitiske studier, og det vi gjorde i STEP-gruppen.
På 80- og 90-tallet så man indikasjoner på at det fantes en type forståelse, en type verktøy, som endelig kunne gjøre oss i stand til å gripe fatt i hvordan innovasjon påvirket det som skjer på makroplanet, i samfunnet som helhet. Problemet var bare at dette var en såpass radikal ny forståelse av sosial endring, at bevegelsen i første omgang forble relativt marginal.
Jeg er, som du sier, samfunnsøkonom, og jeg tenker samfunnsøkonomisk. Det vil si at for meg ligger utfordringen først og fremst på det makroøkonomiske og strukturelle nivået. Jeg kan ikke si at jeg er like opptatt av mikroøkonomien, selv om vi også brukte mye tid på å studere bedriftenes hverdag på STEP.
Økonomene Richard Nelson og Sidney Winter var en inngangsport for veldig mange av oss innenfor det som ble kjent som evolusjonær, systemisk samfunnsøkonomi. De formulerte utfordringen som «bridging the macro/micro gap».
De startet fra det som var et fundamentalt problem i samfunnsøkonomien: Samfunnsøkonomien har aldri hatt noen forståelse av koblingen mellom mikro og makro. Disse har så å si vært to vidt forskjellige domener, men hvor man innenfor makrodomenet har løftet opp forståelsen av det som skjer på mikro, til å forklare det som skjer i systemet som helhet.
Men når mer tradisjonelle økonomer ser på det som skjer på makronivået, snakker de ikke lenger om spesifikke agenter, det vil si enkeltmennesker med sine ulike motiver og drivere. I stedet snakker de om representative agenter – de skaper en idealentreprenør så å si – og så har de «lekt» at man kunne bruke de modellene man har til å forklare det som skjer på mikro, til å modellere makro.
Enhver som har jobba med systemanalyse og store systemer i forskjellige sammenhenger, vet jo at dette er bortimot meningsløst.
Så det som driver et enkeltmenneske i en bedrift, kan ikke forklare det som skjer på systemnivå?
Nei, fordi poenget er at dette er store systemer. Hva betyr det? Det betyr at det er et stort antall frihetsgrader i systemet. Det er mange agenter, så mange at du kan la det gå til grensen uendelig mange uten å tape noe vesentlig. Alle gjør sine ting. Det er et bredt spekter av aktiviteter.
Jo da, i det store og det hele, innenfor et visst rom, oppfører de seg sånn noenlunde som rasjonelle agenter. Men vi vet jo også fra atferdsøkonomien, som har vært det nye store samfunnsøkonomiske faget de siste tjue åra, at i de aller fleste sammenhenger er det også store områder der menneskene fungerer irrasjonelt. Men i det store og det hele forsøker et menneske å agere rasjonelt.
Men poenget er at alle har et ganske stort slingringsmonn, og folk gjør litt forskjellige ting. Men det man gjør når man bygger makroøkonomi, er å se på gjennomsnittsadferden. Man sier at alle ligger på gjennomsnittet. Da mister man variasjonsbredden, og det er i variasjonsbredden dynamikken ligger. Det er der forklaringen på innovasjon ligger.
I teoretisk fysikk og statistisk mekanikk er dette noe man kjenner godt til. Der vet man at om man analyserer mikrosystemet, finner man et svært høyt antall frihetsgrader, 10 opphøyd i 23 antall frihetsgrader på et karakteristisk volum. Det er dette som er kjent som Avogadros tall eller Avogadros konstant, som viser til antall atomer i et bestemt volum med gass.
Når du skal analysere det systemet og beskrive det på makronivå, oppdager du at måten du beskriver systemet på, endres. Frem av denne store samlingen av atomer i bevegelse vokser det frem dynamisk og organisk nye frihetsgrader og nye parametre som du må bruke for å kunne beskrive systemet: temperatur, volum, trykk osv. Disse parametrene har ingen direkte link til mikrovariablene, det vil si til de enkelte atomenes bevegelse i rommet over tid. På tross av det er makroparametrene et aggregat av disse mikrovariablene.
Innovasjon er jo å gjøre ting på nye måter, du endrer adferd, du forandrer nærmest spillereglene ved at du gjør noe helt annet. Om dette er Steve Jobs som lager PC-er eller smarttelefoner, eller om det er en ny måte å rense lakselus på, så endrer det verden. Så hvordan kan du si at det som skjer på mikronivået, ikke har noe å gjøre med det som skjer på makronivået?
Tenk deg en overflate hvor det bobler og koker, slik at overflaten ikke er veldefinert lenger på det mikronivået. Det er en god parallell til alt det som skjer av innovasjon. En enkelt innovatør har ingen strukturell betydning. Den strukturelle betydningen kommer når vedkommende lykkes med en innovasjon kommersielt, lykkes med å virkelig endre spillereglene for systemet rundt innovasjonen. Ikke for akkurat den innovasjonen eller det lokale markedet, men for det systemet som den innovasjonen er en del av.
Når innovasjonen tar av og blir tatt i bruk av det store antallet aktører, konkurrenter, leverandører utover i hele systemet. Slik innovasjon er med på å endre strukturen i systemet, og det er de strukturene som er interessante, også fra politisk nivå.
Forestill deg et fiktivt og et historisk eksisterende mekanisk verksted: Svingen mekaniske verksted og Myrens mekaniske verksted, som begge befinner seg langs Akerselva i Oslo. Svingen og Myren er konkurrenter. Innovasjonspolitikken skal øke sannsynligheten for at disse kan greie å skape vesentlige innovasjoner. Men for politikkens rolle er det irrelevant om det er Myren eller Svingen som lykkes eller om de begge lykkes. Om den ene lykkes og den andre går over ende, så har allikevel innovasjonspolitikken vært vellykket.
Så du velger ikke enkeltvinnerne. Men du kan velge sektorer av samfunnet som får hjelp til videre utvikling.
Du manipulerer systemet, slik at du manipulerer sannsynlighetene for et vellykket utfall. Men du manipulerer ikke de enkelte prosjektene. Den gamle Chicago-kritikken fra 1980-tallet om at du ikke skal plukke vinnere er feilaktig. Poenget er at samfunnspolitikeren eller policy-utvikleren vet ikke det samme som entreprenøren. Han eller hun innbiller seg heller ikke i noen som helst grad at de vet noe bedre enn entreprenøren. Poenget er at vedkommende vet noe annet enn entreprenøren.
Og hva er det?
Det er samfunnsforståelsen. Entreprenørens perspektiv er normalt kun mikro. Samfunnsplanleggerens perspektiv er normalt kun makro, og ingenting annet. Samfunnsplanleggeren har – eller bør ha – en bedre forståelse av hva systemet som helhet trenger av tiltak, og det er det som legitimerer hans eller hennes rolle i samfunnet.
Men i dag blir ikke samfunnsplanleggerne målt på om de har forstått systemet. Man bygger opp resultatmålingssystemer rundt innovasjonspolitikken, og man måler suksessen på enkeltbedrifters innovasjonsprosjekter. Innovasjonspolitikkens vellykkethet blir målt på basis av enkeltbedriftenes suksess. Da har man allerede brutt med skillet mellom mikro og makro.
Den innovasjonspolitikken som ikke har en stor portefølje med prosjekter, som mislykkes kommersielt – gjerne i størrelsesorden fra 30 til 60 prosent – det er en mislykket innovasjonspolitikk. Det er en innovasjonspolitikk som ikke har tatt tilstrekkelig risiko i forhold til det som er den samfunnsmessige utfordringen. Det vil si at man har latt mikrokriteriene for hva som er mislykket eller vellykket bestemme. Og da har man mistet hele poenget med hvorfor du skal ha en innovasjonspolitikk.
Innovasjonspolitikk er ikke næringspolitikk. En innovasjonspolitikk er en samfunnsøkonomisk politikk. Det er en generell velferdspolitikk, men i dag er det perspektivet dessverre for det meste fraværende, fordi man de siste tjue årene har snudd hele perspektivet og gjort innovasjonspolitikken om til et verktøy for den mikroorienterte næringspolitikken.
En av kampene som fagmiljøet tapte, var kampen om innovasjonsbegrepet. Politikere og samfunnsdebattanter innbiller seg at innovasjon utelukkende er samfunnsgavnlig. Den første gangen jeg så det, var rundt 1999/2000. Jeg satt på Flytoget på vei til Gardermoen. Da kjørte konsulentselskapet Accenture en svær annonsekampanje, hvor de løftet fram at det å innovere og innovasjon var honnørord: «Vi skal hjelpe deg å innovere. Vi skal skape innovasjoner for deg.» Vi innovasjonsforskere hadde underkommunisert det faktum at kanskje så mye som 99 prosent av de innovasjoner som faktisk skjer, mislykkes.
Innovasjon er atferdsendring i en spesifikk kontekst av insentivfaktorer, om det nå er et marked hvor insentivet ligger i profitten og langsiktig inntjening, eller om det er en offentlig virksomhet, for eksempel innenfor dagens mål- og resultatstyringsideologi, der insentivene ligger i budsjettveksten og måloppnåelsen (fordi måloppnåelsen er knyttet til utløsing av nye budsjettmidler).
I markedet er det en konkurranse der man kjemper om å vinne innovasjonskonkurransen og markedskonkurransen som du som entreprenør faktisk står overfor. Og fra en samfunnsøkonomisk synsvinkel er det helt greit at det store flertallet av dem dør i konkurransen. Sett fra samfunnets synsvinkel skal man ikke gjøre noe annet enn å bidra til en kunnskaps- og teknologiutvikling som setter samfunnet i stand til å løse de problemene det står overfor. Det som sitter igjen, er med andre ord det som har strukturell impact.
Økonomi- og teknologihistorikeren Nathan Rosenberg sa at de fleste innovasjoner er ikke ny kunnskap, men gammel kunnskap satt inn i nye sammenhenger. Steve Jobs som skapte den nye smarttelefonen, koblet sammen en rekke eksisterende teknologier på en ny og kreativ måte. Og jeg vil si at på mange måter er store deler av den teknologiutviklinga vi ser nå av den karakter.
Samtidig er det også sånn at vi mennesker har en tendens til å overfokusere på enkeltinnovasjoner. Så vi mister det systemiske perspektivet. Steve Jobs var ikke alene om å tenke disse tankene. Dette var en prosess som nærmest var selvsagt eller selvfølgelig. Den kom til å skje, ser vi nå i ettertid, men poenget er at på forhånd kan du ikke forutsi det, fordi du har ikke tilstrekkelig informasjon. Du har ikke innsikt nok i dette systemet.
Frank Hahn, som sammen med Ken Arrow er en av de største samfunnsøkono-miske tenkerne noensinne, stilte spørsmålet: Hva er egentlig økonomisk likevekt? Man definerer det jo gjerne som om alle signaler om prisendringer har blitt spredt rundt i hele systemet, slik at alle møtes omforent på en markedspris. Da er markedet i likevekt.
Det er ikke det som er det essensielle, sier Hahn. Det som er det essensielle, er at i en likevektstilstand har alle insentiver til økonomisk læring blitt borte. Alle aktørenes forventninger om markedets utvikling er blitt tilfredsstilt. Du har en fullstendig forståelse av markedet. Alt du forventer skal skje, skjer. Altså har du ingen insentiver til å endre din forståelse av hvordan markedet fungerer.
Men det som skjer i alle virkelige markeder, er jo at du hele tiden må lære, at du hele tiden må endre adferd for å henge med – for å være med i konkurransen. Gjør du ikke det, går du konkurs.
Med dette har Johan Hauknes oppsummert noe av den viktigste lærdommen fra den typen systemisk innovasjonsteori som STEP stod for (og som NIFU STEP og NIFUs innovasjonsforskere har vært forankret i frem til i dag): Et marked drevet av innovasjon er ikke i likevekt og skal heller aldri være i balanse. Det er for så vidt greit å bruke likevekt som en forutsetning for utviklingen av enkelte økonomiske modeller, men de som driver med innovasjonspolitikk, må aldri tro at balanse og likevekt kan bli et mål for praktisk innovasjonspolitikk.
Driver du med politikk som stimulerer til innovasjon, driver du med politikk som skaper uro, bevegelse og forandring, en type forandring som i noen tilfeller kan forandre hele det økonomiske systemet og med det samfunnet. Dette knytter an til tanken om en tredje generasjons innovasjonspolitikk som er omtalt i lederartikkelen og Erik Arnolds artikkel. I den systemtenkningen som STEP stod for, fant man også teorier om sosio-teknologisk endring og behovet for å forberede seg på en ukjent fremtid.
Se også:
Johan Hauknes: Mot en syntese i økonomisk teori?
Johan Hauknes og Per Koch: STEP, et av Europas viktigste miljøer for innovasjonsforskning og innovasjonspolitikk
Sveinung Skule: Kontor – Børs – Katedral 3: NIFU, STEP og kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og innovasjonspolitikken
Keith Smith: The Radial Thinking That Shaped STEPs Innovation Studies and Policy Advice
Foto: P Koch