Noen ganger kommer bøker som lissepasninger. Et slikt eksempel er Eli Moens bok om hva vi skal leve av etter oljen. I en tid der intellektuelle bidrag til aktuelle samfunnsdebatter etterlyses, viser Moen hvordan det kan gjøres.
Jon P. Knudsen, professor i samfunnsgeografi, Universitetet i Agder
Hun fører oss rett inn i noen av de mest aktuelle debattene, og hun gjør det med kunnskap ervervet gjennom et langt forskerliv. Som emerita behøver hun heller ikke bry seg om hvordan boka passer inn i det akademiske tellekantsystemet.
Livet etter oljen
Denne boka leverer så det holder. Som tittelen sier, drøfter forfatteren overordnet hva vi skal leve av når oljen ikke lenger kan skaffe oss inntekter. Det gjør hun ved å argumentere rundt følgene av noen grunnleggende slutninger: at nasjonal politikk i stor grad er prisgitt internasjonale reguleringer, bestemmelser og holdninger; at vår hjemlige innovasjonspolitikk har forsømt å se skogen som ressurs for industrivirksomhet; at næringsnøytraliteten har spilt fallitt som politisk premiss; at vi ved siden av en prinsipiell næringsnøytralitet gir energifeltet spesialbehandling som Norges bidrag til den internasjonale dugnaden for det grønne skiftet.
Som tekst begynner det hele tilforlatelig og noe omstendelig. Leseren får en lengre innføring i innovasjonspolitikkens mange fasetter og institusjonelle innramminger samt en repetisjon av skogens betydning for den historiske fremveksten av de to næringene, treforedlende og trebearbeidende industri. Dernest kommer fortellingen om sviket, om hvordan vi lot skogen gå «åt skogen» og vendte all oppmerksomhet mot oljen under næringsnøytralitetens dekke.
Kritikk av innovasjonspolitikken
Langsomt skrus også temperaturen i fremstillingen opp. Særlig hard medfart får innovasjons- og næringspolitikken under Erna Solbergs åtte år ved makten. Gjentatte forsøk på å lage målrettede virkemidler for å få fart på innovasjonsaktiviteten feiler, etter forfatterens mening systematisk, fordi kravene til umiddelbar avkastning av offentlige bevilgninger til formålet er urealistisk høye.
I ytterste fall legges offentlige midler som skulle gå til nyskaping, i stedet til yngling i skatteparadis, forvaltet av finanskapitalens matadorer. Den forskningspolitiske innsatsen får også så hatten passer, særlig for sin manglende evne til å skape dynamikk i møtet mellom forskning og næringsliv.
Heltene
Her er ingen direkte skurkeroller, men mye analyse av faglig-ideologisk blindegang og politisk vanetenkning. Til gjengjeld får vi møte heltene. På aktørnivå rager Borregaard som den fremste. På systemnivå er det Finland som står fram som Moens foretrukne modell. Borregaard er stor nok og tilstrekkelig fremsynt til å drive forskning og innovasjon fra eget ståsted, mens Finland, tett fulgt av Sverige, ifølge forfatteren har funnet nøkkelen til å skape industriell fremtid med nettopp skogen som ressurs.
Avskriver næringsnøytraliteten
Bokas siste kapitler spisser poengene. Næringsnøytraliteten avskrives som forfeilet. Norges dobbeltrolle som miljøforkjemper og energiaktør gis det glatte lag. Den institusjonelle stivheten i forskningspolitikken blottstilles. Skal vi komme oss videre, trenger vi en aktiv statlig nærings- og innovasjonspolitikk, samt mot til å satse på det usikre. Bakom det hele skimter vi argumentene fra Mariana Mazzucato om behovet for en mission-drevet økonomisk tenkning.
Hva mangler?
Tror vi så på bokas budskap? Det vil nok variere etter ståsted, men forfatteren kan ikke kritiseres for å mangle faglig grunnlag for argumentene hun fører til torgs. Enkelte punkter kunne likevel ha vært mer inngående drøftet. Jeg skal nevne noen.
Selv om Moen kritiserer rådende forsknings- og teknologipolitikk, må hun likevel regnes til den leiren som ser økt satsing på (teknologisk) forskning som en forutsetning for industriell fornyelse langs STI-sporet (Science, Technology, Innovation). Den særnorske, erfaringsbaserte innovasjonsmåten etter DUI-modellen (Doing, Using, Interacting) omtaler hun bare forbigående, men tydelig nok til å vise at hun ikke har videre tro på den, i alle fall ikke med mindre den bakes inn i partnerskapsmodeller etter finske forbilder.
Forholdet hennes til skala er også tvetydig. På den ene siden priser hun den norske skogeiermodellen ved at den representerer en desentralisert og dermed demokratisert kapitalisme. På den andre siden løfter hun det fragmenterte skogeierskapet fram som et problem for en mer rasjonell utnytting av ressursene. På samme vis ser hun de mange små aktørene i den hjemlige industrien, særlig den trebearbeidende, som et problem for en mer foroverlent holdning til innovasjon i næringen selv.
Her kunne Moen med fordel ha løftet fram noen av skyggesidene ved finsk, og ikke minst svensk, stordrift i et regionalt og lokalt utviklingsperspektiv. Dersom skogen skal gis en større plass som motor for utvikling av regioner i oljeskyggen, må det også drøftes hvordan det kan gjøres uten å sette den norske lokalsamfunnsmodellen over styr.
Finland
Jeg savner også en litt mer balansert diskusjon av den finske innovasjonsmodellen. I nærmere tre tiår har denne i varierende utgaver stått som referanse for hjemlige diskusjoner, ikke minst som tilfang til mulige nettverksformer i praktisk politikkutvikling. Rundt årtusenskiftet ble den prist for sitt mot og helt spesifikt hyllet for sin evne til å kommersialisere (norskutviklet) mobiltelefoniteknologi. Da Nokia, og svenske Ericsson, så falt fra stjernestatus til skam i det internasjonale industrielle rotteracet, stilnet begeistringen. Vi må ikke glemme at Finlands og Sveriges innovasjonsmodeller tar utgangspunkt i at disse landene, og særlig Finland, ut fra sine ressursbaser må ta større sjanser innenfor næringer der produktsyklusene ofte kan være korte og inntjeningen usikker, enn vi behøver å gjøre i Norge.
Dette vet selvfølgelig også økonomer, byråkrater og politikere som sverger til næringsnøytraliteten som politisk credo, selv når det drives et annet og parallelt spill i olje- og energipolitikken. For, som på ethvert sirkus, den som ikke kan ri to hester samtidig, har lite på slike arenaer å gjøre. Så får vi se hvordan det går under en ny regjering, om Eli Moens pasning plukkes opp. Slik energiprisene har utviklet seg de siste månedene, er to scenarier mulige: Enten tikker pengene igjen inn på bok, eller så ser vi de olje- og gassrelaterte næringene komme opp for siste gang før de går endelig under. Skifte til grønt må vi uansett.
ELI MOEN:
HVA SKAL VI LEVE AV ETTER OLJEN?
POLITIKK OG VERDISKAPING I PETROSTATEN.
SOLUM BOKVENNEN 2021.
Foto av Eli Moen: Solum Bokvennen.